Den enkle måten å skille blomster fra de andre gruppene, er å si at blomster er alle planter som ikke er busker eller trær.
Eksempler på fremmede arter av blomster
Noen eksempler på fremmede arter av blomster som i følge fremmedartslista har kategorien svært høy: Kjempebjørnekjeks, kanadagullris, kjempespringfrø, hagelupin, gravbergknapp, filtarve og russesvalerot.
Blomster er en gruppe planter med stor variasjon, og derfor er det viktig å ha god kunnskap om den fremmede plantearten før du velger metode.
Blomster kan bekjempes med ulike mekaniske metoder og kjemisk. I noen tilfeller er det lurt å kombinere flere metoder.
Ettårige blomster
Ettårige planter overvintrer i form av frø. Det betyr at hele planten dør om vinteren og at nye planter spirer fra frø hver vår. Her kan bekjempelsen rettes mot de frøbærende delene av planten. Slik hindrer du at frø sprer seg. Planten er bekjempet når det ikke lenger er spiredyktige frø i bakken.
Toårige blomster
Toårige blomster overvintrer ofte i form av en bladrosett på bakken. Det betyr at de samme individene må bekjempes over to år hvis du velger å fjerne de overjordiske delene av plantene.
Her kan bekjempelsen rettes mot de overjordiske eller underjordiske delene av planten. Planten er bekjempet når det ikke lenger er spirende jordstengler, røtter eller frø i bakken.
Flerårige blomster
Flerårige blomster overvintrer ofte i form av rot eller jordstengler under bakken. Her bør bekjempelsen rettes mot plantens rotsystem. Planten er bekjempet når det ikke lenger er spirende jordstengler, røtter eller frø i bakken.
Fjerne rota: Luke eller grave opp
I denne metoden fjerner du så mye som mulig av rota, ved å luke eller grave den opp. Det gir øyeblikkelig resultat, men metoden kan være tidkrevende å gjennomføre.
Harde substrater, som tørr leirjord og grusk, kan gjøre det vanskelig å få opp hele rota uten at den knekker og etterlater rotdeler. Denne metoden er derfor best egnet for mindre bestander og spredte enkeltplanter i løse substrater, som sand og muldrik jord.
Metoden er egnet for blomster som kan lukes eller graves opp, slik at roten følger med. Metoden er særlig egnet for to- og flerårige blomster som kjempebjørnekjeks, lupin og russekål.
Gruppen blomster har to typer røtter, knipperot og pelerot. Knipperot er vanligst hos enfrøbladete planter som gress- og løkplanter, og består av mange like tykke røtter som vokser direkte ut av stengelen eller løken. Pelerot er vanligst hos tofrøbladete planter som korsblomst- og skjermplantefamiliene, og består av en kraftig rot med mindre siderøtter. Planter med pelerot krever som regel dypere oppgraving enn knipperot.
I tillegg danner noen planter omfattende underjordiske systemer ved hjelp av rotlignende jordstengler som kan vokse flere meter ned i jorden eller ut rundt planten. Jordstenglene har knopper som danner røtter og nye planter. Siden svært små deler av jordstengelen på avveie kan slå rot og spire, er disse artene er ofte uegnet for oppgraving.
Et viktig eksempel på dette er slirekne. Denne typen planter er svært krevende å bekjempe og krever særskilt god planlegging og oppfølging.
De vanligste artene av blomster vi bekjemper i Norge har rotsystem som er 15-50 centimeter dype. Lokale forhold som jordtype, temperatur og vanntilgang er med på å avgjøre hvor kraftig og motstandsdyktig rotsystemet blir mot bekjempelsen.
Slått: Bekjempe blomsten over bakken
Slått er egnet som bekjempelsesmetode i områder hvor en kan gjenta tiltaket jevnlig igjennom vekstsesongen i flere år.
Ved slått fjerner du plantens overjordiske deler og reduserer muligheten for fotosyntese, blomstring og frøsetting. Tilveksten hemmes, og planten dør når energien den har lagret i røttene er brukt opp. Hvor lang tid bekjempelsen tar avhenger av art og av hvor ofte en gjentar tiltaket gjennom sesongen.
Slått er godt egnet for ett- og toårige blomster som for eksempel russekål, kjempebjørnekjeks og kjempespringfrø. Metoden egner seg også godt for store bestander som er tidkrevende å bekjempe med andre metoder.
Metoden er uegnet for slirekne.
Mørklegge planten
I denne metoden dekkes plantene til med en lystett duk for å hindre fotosyntese. Tiden det tar før plantene dør avhenger av arten, og hvor mye energi plantene har lagret.
Mørklegging egner seg til å bekjempe tette bestander med planter med lav voksemåte, alternativt som oppfølging etter slått eller oppgraving av tette bestander.
Mørklegging er en egnet oppstartsmetode for lavtvoksende arter som for eksempel gravbergknapp, gravmyrt og filtarve, som oppfølgingsmetode etter slått eller etter oppgraving av tette bestander av lupin, russekål og kanadagullris.
Metoden rammer alt som tildekkes, så det er viktig å på forhånd undersøke om det i området finnes truede eller sårbare arter, ikke bare planter, men for eksempel lav, moser og insekter.
Hvis du ved kartlegging før tildekking finner sårbare og truede arter, bør du sikre en mest mulig treffsikker tildekking. For eksempel er det på øyene i Oslofjorden mange sjeldne og trua arter av lav og mose som vokser innimellom bergrabbene med gravbergknapp. En ukritisk tildekking kan utrydde de sjeldne artene.
Bruker du et vanntett dekke, tørrlegges området. Graden av tørrlegging avhenger av jordsmonn og hvor mye bakken heller. Tørrlegging kan gi raskere bekjempelse, men vurder nøye konsekvensene, som for eksempel eventuelt underliggende rotsystem fra trær i nærheten.
Metoden er egnet i områder hvor det er mulig å la en presenning bli liggende helt flatt på bakken under hele bekjempelsesperioden.
Siden mørklegging kan virke visuelt forstyrrende for forbipasserende, er det lurt å informere godt ved tiltak der folk ferdes for å motvirke at dekket blir flyttet på.
Beite: Bruk av husdyr
Beitedyr kan bidra i å bekjempe fremmede plantearter. Metoden begrenser plantenes muligheter for å blomstre, sette frø og drive fotosyntese. Tilveksten hemmes, og plantene dør når energien den har lagret i røttene er brukt opp. Hvor lang tid bekjempelsen tar avhenger av art og beitetrykk gjennom sesongen.
Beiting er egnet som metode i områder hvor dyrene kan gå trygt uten å unødig påføre annen vegetasjon eller underlag skade.
Beiting krever at du setter deg godt inn i dyrenes behov, adferd og beitepreferanser, og at du tilpasser beitetrykket etter de lokale forholdene. Husk også å ta høyde for andre hensyn som forurensing av vann, bakkehekkende fugl og besøkende i området når du planlegger.
Selv om tiltaket alene er ofte ikke nok, kan beitedyr bidra til å begrense arbeidsinnsatsen vår betraktelig. Metoden kan brukes i kombinasjon med andre metoder.
Bruke plantevernmiddel
Kjemisk bekjempelse er kun egnet når mekaniske tiltak ikke strekker til. Noen arter reagerer for eksempel med stimulert vekst på mekaniske metoder. I vanskelig tilgjengelige områder kan metoden også være egnet, siden den ofte ikke krever like omfattende oppfølging som mekaniske tiltak.
Det er viktig å minimere avdriften for å unngå unødig spredning av plantevernmiddel til omgivelsene. Bruker du sprøyte vil type dyse på sprøyten, vindstyrke og avstand mellom sprøyte og plante avgjøre avdriften. Selv lite vind gir avdrift og påvirker resultatet.
Høye planter kan med fordel skjæres ned før de behandles. Da minsker du risikoen for avdrift og mengde plantevernmiddel i bruk.
Ulike sprøytemidler har ulik effekt på plantene vi ønsker å bekjempe og på omgivelsene. For eksempel vil sikkerhetsavstand til vann og behandlingsfrist for beite variere. Ulike værforhold kan spille inn på effekten av ulike plantevernmiddel. Les pakningsvedlegget nøye og følg anvisningene for valgt middel.
Metoden er særlig godt egnet for flerårige arter som av ulike grunner ikke lar seg bekjempe mekanisk som russesvalerot og ulike varianter av slirekne.
Les mer om bruk av plantevernmidler og krav til kurs og sertifikat i steg 3 av veilederen.