Naturmangfoldloven § 24 femte avsnitt åpner for at forvaltningsmyndigheten kan gjøre unntak («gi dispensasjon») fra forskrift om prioriterte arter.
De kan gi dispensasjon fra forbudet mot uttak, skade og ødeleggelse av arten (§ 3) og reglene om økologiske funksjonsområder (§ 4).
Statsforvalteren i fylket tiltaket skal skje, behandler søknader om dispensasjon som bare omfatter ett fylke for svarthalespove, dragehode, rød skogfrue, klippeblåvinge, honningblom, eremitt, elvesandjeger, elfenbenslav, svartkurle, skredmjelt, trøndertorvmose og dvergålegras.
Miljødirektoratet behandler dispensasjonssøknader som gjelder dverggås og fjellrev og alle søknader som omfatter flere fylker.
Vilkår for å gi dispensasjon
Loven setter vilkår for at myndigheten skal kunne gjøre unntak. Unntaket kan gjøres
- dersom det ikke forringer artens bestandssituasjon eller bestandsutvikling
- dersom det vesentlige samfunnshensyn gjør det nødvendig
Det er nok at ett av vilkårene er oppfylt.
1. Vurder om tiltaket vil forringe artens bestandssituasjon eller utvikling
Det første vilkåret for å gi dispensasjon er at tiltaket ikke skal forringe artens bestandssituasjon eller bestandsutvikling. Det betyr at tiltaket ikke må true artens overlevelse, verken på kort eller lang sikt.
- Du må vurdere hvor skadelig tiltaket er, basert på den kunnskapen du har om hvordan det vil påvirke arten.
- Hvis arten er så sårbar at ødeleggelse av én forekomst eller ett viktig område kan true hele artens overlevelse, kan det ikke gis dispensasjon.
- Andre arter kan tåle mer, og da kan det være mulig å gi dispensasjon selv om én forekomst blir skadet.
- Hvis arten har hatt positiv utvikling siden den ble prioritert, kan det være lettere å gi dispensasjon.
- Har utviklingen vært negativ, må du være mer restriktiv.
Spesielt viktige lokale bestander
Som hovedregel er det hele artens bestandssituasjon eller bestandsutvikling du skal vurdere når du avgjør om et tiltak skal få dispensasjon.
Men hvis tiltaket berører en lokal bestand med viktige genetiske egenskaper, skal vurderingen gjøres på bestandsnivå.
Dette er i tråd med naturmangfoldloven § 5, som også skal sikre genetisk variasjon innen artene, ikke bare arten som helhet.
Andre vurderinger i søknadsbehandlingen:
2. Vurder om tiltaket er nødvendig av vesentlige samfunnshensyn
Det andre alternative vilkåret for dispensasjon er at «vesentlige samfunnshensyn gjør det nødvendig».
Det følger av forarbeidene at dette skal være en snever dispensasjonshjemmel, og gjelder kun tiltak av stor samfunnsmessig betydning, og som man ikke kunne forutse på vedtakstidspunktet.
Bruk skjønn i vurderingen
Selv om ett av vilkårene for dispensasjon er oppfylt, har ikke søkeren krav til å få tillatelse. Naturmangfoldloven § 24 sier at dispensasjon kan gis – ikke skal. Det betyr at Statsforvalteren må gjøre en helhetsvurdering, og bruke skjønn innenfor rammene som er gitt av loven, forskriftene og føringer fra overordnet myndighet.
Du må blant annet vurdere
- omfanget av tiltaket – hvor stort og inngripende det er
- miljøvirkningene – hvordan tiltaket påvirker naturen og den prioriterte arten
- nødvendigheten – hvor viktig det er å gjennomføre tiltaket
- fordeler ved tiltaket – også om det går på bekostning av verdiene forskriften skal beskytte
- mulige presedensvirkninger – om tillatelsen kan skape forventninger om lignende tillatelser i fremtiden
Avveiing mot andre samfunnsinteresser
Ved vurdering av dispensasjon skal forvaltningsmyndigheten også ta hensyn til andre viktige samfunnsinteresser, i tråd med naturmangfoldloven § 14.
Ifølge lovens forarbeider (Ot.prp. nr. 52 (2008–2009), s. 383–384) omfatter dette: «økonomiske, sosiale og kulturelle behov, og behovet for en effektiv ressursforvaltning».
Disse interessene skal inngå i den samlede vurderingen, men de skal ikke tillegges særskilt vekt.
§14 innebærer også at hensynet til naturgrunnlaget for samisk kultur skal vektlegges tilbørlig.
Et eksempel på et tiltak som ofte kan få dispensasjon, er innsamling av individer av en prioritert art som del av et forsknings- eller overvåkingsprogram.
Begrensninger i bruk av skjønn
Det finnes flere uskrevne regler som setter grenser for hvordan skjønn kan brukes. Gjennom forvaltningspraksis har det utviklet seg en forståelse for hva som regnes som misbruk av myndighet.
Skjønnet er brukt feil hvis:
- forvaltningsmyndigheten tar utenforliggende hensyn
- vedtaket er vilkårlig eller sterkt urimelig
- det skjer usaklig forskjellsbehandling
Det er viktig å merke seg at en innstramming av tidligere praksis ikke regnes som usaklig forskjellsbehandling, så lenge det fremmer de målene som reglene skal medvirke til å nå.