Bjørnen regnes som sterkt truet

I 1932 ble bjørnen fredet i hi-perioden om vinteren. I 1973 ble den totalfredet i Norge.  Bestanden i Norge består av få reproduserende individer og brunbjørn er klassifisert som sterkt truet på den norske rødlista for arter.

I Norge lever brunbjørnen hovedsakelig i grenseområdene mot Sverige, Finland og Russland. Binner blir nesten utelukkende påvist i grensenære områder. Unge hannbjørner kan derimot vandre lenger inn i landet vårt.

Bestanden av brunbjørn i Norge er en del av felles bestander som deles med våre naboland Sverige, Finland og Russland. Bjørnene i Finnmark utgjør deler av en felles bestand med nordlige deler av Finland og tilgrensende områder i Russland, mens bjørnene i resten av landet danner en felles skandinavisk bestand med Sverige.

Utviklingen av bjørnebestanden i Norge går veldig sakte. Dette har sterk sammenheng med hvordan bjørnen forvaltes i Sverige, som de siste årene har hatt mål om å redusere bjørnebestanden.

På grunn av konflikt med reindrift har det særlig blitt felt mange bjørner i grenseområder mot Norge. Mange av de felte bjørnene har tidligere vært registrert på norsk side.

Siste års rapport fra den DNA-baserte overvåkingen viser at det i 2023 var minst 178 bjørner i Norge. 79 av dem var hunner (44 %) og 99 var hanner (56 %). I 2023 er det estimert at det ble født 9,6 ungekull av bjørn. 

Forvaltning av bjørn

Dagens forvaltningsprinsipper for brunbjørn bygger på flere sentrale dokumenter, samt stortingsbehandling av disse. Det er presisert i samtlige dokumenter at forvaltningen skal gjennomføres innenfor rammene av Bernkonvensjonen og naturmangfoldloven. Lovverk og forskriftsverk som setter de juridiske rammer for gjennomføringen av rovviltforvaltningen, er et resultat av meldingene og den politiske behandlingen av disse.

Stortinget ønsker at rovviltforvaltningen skal være mest mulig lokalt forankret, og har derfor fastsatt grenser for åtte forvaltningsregioner for rovvilt. Hver av disse styres av en politisk valgt rovviltnemnd.

Det grunnleggende prinsippet i forvaltningen er den todelte målsettingen i rovviltforliket; sikre en bærekraftig forvaltning av bjørn som også ivaretar hensyn til næringsutøvelse og andre samfunnsinteresser, redusere skader på husdyr og tamrein og arbeide for å dempe konfliktene knyttet til brunbjørn og forvaltningen av den. 

To viktige virkemidler for å oppnå det todelte målet er bestandsmål og differensiert forvaltning. 

Geografisk differensiering 

Geografisk differensiering i brunbjørnforvaltningen vil si at det er definert områder hvor man ønsker at bjørnen skal etablere seg.  

I område prioritert til brunbjørn er det en høyere terskel for å få lov til å felle brunbjørn enn i område prioritert til beitedyr, og beitenæringene skal tilpasses forekomsten av brunbjørn i området.  

Roviltnemndene lager forvaltningsplaner for brunbjørn innenfor sin region hvor de utpeker forvaltningsområdene for brunbjørn. 

En slik soneforvaltning skal støtte opp under det todelte målet og virke konfliktdempende ved at brunbjøn og beitedyr skal forvaltes så atskilt som mulig.

Bestandsmål og myndighet

Når bestanden av en rovviltart ligger på eller over bestandsmålet er det etter rovviltforskriften den regionale rovviltnemnda som har forvaltningsmyndigheten. Dersom bestandsmålet ligger under bestandsmålet er det Miljødirektoratet som har ansvar for forvaltning av arten.

For bjørn ble det ved rovviltforliket i 2011 bestemt av Stortinget at Norge skal ha 13 årlige ungekull av bjørn (nasjonalt mål) fordelt på fire forvaltningsregioner for rovvilt (regionalt mål). 

Det ble også her vedtatt at selv om det nasjonalt fastsatte bestandsmålet for regionen ikke er nådd, overføres vedtaksmyndigheten for brunbjørn til de regionale rovviltnemndene når det er 10 ynglinger eller mer i Norge.

Overvåking av bjørn i Norge

Bestanden av brunbjørn i Skandinavia blir primært overvåket ved å analysere DNA fra årlige innsamlede ekskrement og hår. I Norge gjennomføres det årlig innsamling fra hele landet, mens i Sverige gjennomføres det länsvis med en syklus på 5 år.

Rovdata har ansvaret for det nasjonale overvåkningsprogrammet i Norge, som er en del av den felles skandinaviske overvåkningen.  

Statens naturoppsyn (SNO) har ansvar for innsamling av prøver, men elgjegere, beitebrukere og andre kan også bidra til innsamlingen.

DNA-overvåkning

De analyserte prøvene med DNA gjør det mulig å slå fast hvor mange brunbjørn som minimum har vært innom Norge i løpet av ett år, hvor de har oppholdt seg og fordelingen mellom hanner og hunner.

Man kan også finne ut hvor store områder binner bruker, og alderssammensetning i bjørnebestanden. Denne informasjonen blir brukt til å beregne hvor mange kull med bjørneunger som mest sannsynlig er født hvert år, i Norge og innenfor de ulike regionene.

Rapporteringsfristen for overvåking av brunbjørn i Norge er 1. april påfølgende år.

Felling av bjørn

Brunbjørnen er fredet etter naturmangfoldloven. Siden vi har få bjørner, må vi sikre overlevelsen gjennom forvaltningsmessige tiltak. Unntaksbestemmelsene i naturmangfoldloven gjør det likevel mulig å felle bjørn, blant annet for å hindre skade på husdyr eller tamrein.

Det er et vilkår at slik felling ikke er skadelig for bestandens overlevelse. Dessuten er det et vilkår at det ikke finnes annen tilfredsstillende løsning ut ifra prinsippet om en geografisk differensiert forvaltning.

Lisensfelling

Det er ikke åpnet for ordinær jakt på bjørn. Lisensfelling skal være det viktigste verktøyet for å begrense veksten og/eller utbredelsen av bestanden. Lisensfellingsperioden går fra 21. august til 15. oktober.

Til tross for at vi er under bestandsmålet, kan Miljødirektoratet åpne for lisensfelling i enkelte områder utenfor forvaltningsområdene for å begrense skader på beitedyr. I disse områdene vil det nesten utelukkende finnes hannbjørner. Disse bjørnene har mindre betydning for vekst i bestanden enn binner.

Rovviltnemndene kan åpne for lisensfelling når bestandsmålet er oppnådd i egen region og når regionen ikke har mål om yngling av bjørn.

Skadefelling

Skadefelling et virkemiddel som kan iverksettes dersom det oppstår en akutt skadesituasjon, til å forhindre mulige skader på husdyr og tamrein eller å stanse pågående skade. Skadefelling skal kun brukes mot enkelte individer og innenfor avgrensede områder. Skadefelling skal ikke brukes til bestandsregulering av rovdyr.

Miljødirektoratet kan også gjennomføre ekstraordinære uttak på våren i særlig skadeutsatte områder, eller i tilfeller hvor bjørn viser atferd som kan være en risiko for mennesker.

Miljødirektoratets rolle

Miljødirektoratet har det nasjonale ansvaret for rovviltforvaltningen. Vi behandler søknadene om midler til konfliktdempende tiltak på nasjonalt nivå innen kunnskapsinnhenting og informasjon. Miljødirektortatet er også klageinstans på vedtak fattet av statsforvalteren.

SNO er Miljødirektoratets feltorgan, og utfører alt feltarbeid knyttet til rovvilt, blant annet sporing i felt og skadedokumentasjon.

Kommunens ansvar

I Norge har vi en regional forvaltning av rovvilt, hvor kommunene har en begrenset rolle. Les mer om kommunenes rolle:

Internasjonale avtaler som omfatter bjørn

Bernkonvensjonen er en forpliktende internasjonal avtale, der målet er å verne om ville dyr og planter i Europa. Den legger særlig vekt på å verne truede og sårbare arter, og dyrearter som vandrer over større områder.

Bjørn står oppført på konvensjonens liste II, som omfatter arter som skal beskyttes.

Bjørn er også ført opp i CITES-konvensjonen, som regulerer internasjonal handel med truede ville dyr og planter. Den står oppført i vedlegg II som omhandler arter det er viktig å kontrollere omsettingen av.

Norge har ratifisert begge konvensjonene.

Også naturmangfoldloven, viltloven, rovviltforskriften og rovviltforlikene i Stortinget ligger til grunn for forvaltningen av bjørn i Norge.

Veiledere 

Regelverk