For å sikre at ressursene i avfall utnyttes best mulig, samtidig som miljøbelastningen reduseres, er ulike typer avfall omfattet av ulike krav som skal bidra til avfallsforebygging, innsamling, materialgjenvinning og annen form for behandling.
Miljødirektoratet utarbeider regelverkene og andre virkemidler på avfallsområdet, og veileder om hvordan reglene skal praktiseres. Vi gir faglige råd og analyser som underlag for utvikling av avfallspolitikken.
Les mer om de ulike avfallstypene
Enkelte batterier kan forårsake miljøproblemer når de ender opp som avfall fordi de kan inneholde farlige stoffer som bly, kadmium eller kvikksølv. Andre batterier inneholder materialer som kan materialgjenvinnes og brukes i nye produkter. Batterier skal derfor samles inn, behandles trygt og gjenvinnes.
Håndteringen av kasserte batterier er regulert i avfallsforskriften kapittel 3.
Importerer eller produserer du batterier, har du har plikt til å være medlem i et returselskap som er godkjent av Miljødirektoratet. Driver du en butikk som selger batterier, har du plikt til å ta imot kasserte batterier.
Mye av avfallet fra bygg- og anleggsaktivitet kan materialgjenvinnes, men noe inneholder også helse- og miljøfarlige stoffer. Det er derfor viktig at dette avfallet håndteres forsvarlig.
Sortering på bygg- eller anleggsplassen er viktig for å sike god kvalitet på avfallet og øke andelen som kan materialgjenvinnes.
Byggteknisk forskrift stiller krav om avfallsplan for noen tiltak. Avfallsplanen skal beskrive hvordan avfallet skal håndteres, fordelt på ulike avfallstyper og -mengder. Det er Direktoratet for byggkvalitet som forvalter denne forskriften.
De fleste elektriske og elektroniske produkter (EE-produkter) inneholder helse- og miljøfarlige stoffer. For å sikre at kasserte EE-produkter ikke skader miljø eller helse, er det etablert en egen returordning for elektrisk og elektronisk avfall (EE-avfall). Dette avfallet inneholder også verdifulle ressurser som kan materialgjenvinnes og brukes som råvarer i nye produkter. EE-avfall reguleres av avfallsforskriften kapittel 1.
Alle importører og produsenter i Norge er pålagt å være medlem i et returselskap som er godkjent av Miljødirektoratet. Returselskapene er underlagt krav til innsamling og miljømessig forsvarlig behandling av EE-avfall. Gjennom medlemskapet finansierer produsentene og importørene innsamling og behandling av sitt avfall.
Forhandlere av EE-produkter og kommuner må ta imot EE-avfall vederlagsfritt fra husholdninger. De skal informere om mottakstjenesten og sikre at avfallet går videre til lovlig mottak eller behandlingsanlegg.
Emballasjeavfall kan materialgjenvinnes og brukes i nye produkter. Returordningene for emballasje sikrer at emballasjeavfall i Norge samles inn og sendes til materialgjenvinning eller energiutnyttelse, og er regulert gjennom avfallsforskriften kapittel 7.
Alle importører og produsenter som tilfører 1000 kg eller mer av en emballasjetype per år er pålagt å være medlem i et returselskap som er godkjent av Miljødirektoratet. Returselskapene er underlagt krav til innsamling og miljømessig forsvarlig behandling av emballasjeavfall. Gjennom medlemskapet finansierer produsentene og importørene innsamling, sortering, materialgjenvinning og behandling av sitt avfall.
Returselskapene for emballasje må årlig rapportere til Miljødirektoratet om innsamling, gjenvinning og hvordan de jobber med emballasjeoptimering og avfallsforebygging.
Emballasje til drikkevarer
Drikkevareemballasje er omfattet av grunnavgift og miljøavgift. For å gi insentiver til innsamling av tom drikkevareemballasje reduseres miljøavgiften for emballasje som inngår i godkjent retursystem ut fra oppnådd returandel, i tråd med krav i avfallsforskriften kapittel 6.
Miljødirektoratet godkjenner retursystemene og fastsetter hvilken returandel det kan forventes at retursystemet vil oppnå. Vedtak om returandel legges til grunn for reduksjon i avgift i henhold til forskrift om særavgifter. Det er Skattedirektoratet som fatter vedtak om avgiftsreduksjon.
Farlig avfall er avfall som inneholder helse- og miljøfarlige stoffer, og må håndteres forsvarlig slik at det ikke skaper forurensning eller skade på mennesker eller dyr.
Farlig avfall er regulert i avfallsforskriftens kapittel 11 om farlig avfall. Et strengt regelverk sikrer at det meste av det farlige avfallet håndteres på en miljømessig forsvarlig måte.
For å sikre en forsvarlig håndtering av farlig avfall skal det ikke blandes med annet avfall.
Husholdninger og privatpersoner
Husholdninger og privatpersoner kan levere farlig avfall til kommunale mottaksordninger. Det er gratis for husholdninger å levere inntil 1000 kg farlig avfall per år til kommunale mottak. Du finner informasjon om mottak på sortere.no eller hos din kommune.
Virksomheter
Virksomheter skal deklarere og levere farlig avfall til godkjente avfallsmottak som har tillatelse til å ta imot slikt avfall. Deklarering av farlig avfall gjøres elektronisk i Avfallsdeklarering.no.
Virksomheter som håndterer farlig avfall må ha tillatelse fra myndighetene jf. forurensningsloven og avfallsforskriften § 11-6.
Miljødirektoratet gir tillatelser til behandling av farlig avfall, mens statsforvalteren gir tillatelse til mottak og mellomlagring av farlig avfall.
Anlegg med tillatelse til mottak og mellomlagring eller behandling av farlig avfall har årlig rapporteringsplikt til myndigheten.
Kommunenes ansvar for mottak av farlig avfall
Kommunen har plikt til å sørge for at det finnes et tilbud for mottak av farlig avfall fra husholdninger og virksomheter med mindre mengder farlig avfall. Kommunens forpliktelse er begrenset til mottak av inntil 1000 kg farlig avfall totalt i året per avfallsbesitter, jfr. avfallsforskriften § 11-10 om kommunens ansvar. Dette er ingen øvre grense for hvor mye avfall kommunen kan ta imot fra den enkelte avfallsbesitter.
Tilbudet skal være tilstrekkelig
Kommunens tilbud for mottak av farlig avfall skal være tilstrekkelig. Hvilke tiltak som må iverksettes for å ha et tilstrekkelig tilbud vil variere fra kommune til kommune. Det er viktig at tilbudet er hensiktsmessig utformet med hensyn til lokale forhold. Sentrale kriterier ved vurdering av om tilbudet er tilstrekkelig vil være tilgjengelighet, sikkerhet og informasjon.
- Tilgjengelighet: Med tilgjengelighet siktes det til fysisk tilgjengelighet og nærhet til mottaket, mottakets åpningstider, eventuelt hentefrekvens ved innsamlingsordningen og kapasitet ved mottaket.
- Sikkerhet: Sikkerhet vil blant annet dreie seg om utstyr og kompetanse, sikring mot uvedkommende og rutiner for drift.
- Informasjon: Med informasjon tenkes det spesielt på orientering til brukerne om hva farlig avfall er, hvordan det skal håndteres og hvilke mottaksordninger kommunen tilbyr.
Krav om tillatelse etter forurensningsloven § 11
Det kreves ikke tillatelse dersom mottak av farlig avfall drives av kommunen eller interkommunalt samarbeid, total lagringskapasitet er på maksimalt 50 tonn og mottaket drives iht. unntaket fra krav om tillatelse i avfallsforskriften § 11-7 bokstav e. Standard krav til kommunale mottak i vedlegg tre til avfallsforskriften kap. 11 gjelder for slike mottak.
Dersom kommunen gjør avtale med private aktører om å drive hele eller deler av det kommunale mottakstilbudet for farlig avfall, må disse ha tillatelse etter avfallsforskriften § 11-6.
Kommuner som oppfyller sin plikt gjennom avtale med private eller interkommunale selskaper, er fortsatt ansvarlig for at et tilstrekkelig tilbud eksisterer. Kommunen må derfor inngå dekkende avtaler og eventuelt gripe inn dersom tilbudet ikke fungerer tilfredsstillende.
Kostnader, deklarasjonsplikt og viderelevering
Kommunens kostnader knyttet til etablering og drift av mottaksordninger for farlig avfall fra husholdninger, herunder videresending og håndtering av avfall, dekkes gjennom det kommunale avfallsgebyret i medhold av forurensningsloven § 34. Kommunene skal ta full kostnadsdekning for avfallstjenestene.
Farlig avfall deklareres elektronisk i Avfallsdeklarering.no.
Kostnader knyttet til mottak og videreforsendelse av farlig avfall fra virksomheter skal dekkes av virksomheten. For farlig avfall fra virksomheter skal kommunen påse at avfallet er deklarert ved mottak. Det kommunale anlegget må være registrert som mottaker i Avfallsdeklarering.no.
En deklarasjon skal følge alle leveranser ved viderelevering til virksomhet som har tillatelse til å motta eller behandle farlig avfall. Ved viderelevering skal kommunen deklarere farlig avfall levert fra husholdningene.
Kasserte kjøretøy inneholder ressurser som bør utnyttes gjennom materialgjenvinning, men også helse- og miljøfarlige stoffer som må håndteres forsvarlig. Om bilvrak etterlates i naturen forsøpler de nærmiljøet og kan gi utslipp av helse- og miljøfarlige stoffer. For å unngå dette har produsenter og importører ansvar for innsamling og behandling av kasserte kjøretøy i tråd med krav i avfallsforskriften kapittel 4. Dette ivaretas ved medlemskap i et retursystem som er godkjent av Miljødirektoratet.
Bildekk kan inneholde tungmetaller og organiske miljøgifter, og kan også bidra til spredning av mikroplast om de ikke håndteres forsvarlig. Forhandlere av bildekk har plikt i avfallsforskriften kapittel 5 om å ta kasserte dekk i retur, og produsenter og importører av dekk har plikt til å sørge for at de blir gjenvunnet. Det er forbudt å deponere bildekk.
Kasserte fritidsbåter inneholder ressurser som bør utnyttes gjennom materialgjenvinning, men også helse- og miljøfarlige stoffer som må håndteres forsvarlig. Kasserte fritidsbåter kan også bidra til spredning av mikroplast om de ikke håndteres forsvarlig. Hensetting, senking og ulovlig brenning eller deponering av fritidsbåter representerer en betydelig forurensningsfare og dårlig utnyttelse av material- og energiressurser i avfallet. Miljødirektoratet forvalter en tilskuddsordning som skal sikre forsvarlig håndtering av båtene.
Det er vrakpant for kasserte fritidsbåter.
Norge har et mål om å øke utsortering av våtorganisk avfall til materialgjenvinning, i form av biologisk behandling.
Kildesortering av matavfall er en forutsetning for at annet avfall ikke blir tilgriset, slik at andre avfallsfraksjoner blir renere og enklere å sortere ut. Biologisk behandling av matavfall bidrar til reduserte klimagassutslipp og gjenvinning av næringsstoffer, organisk materiale og energi.
Forurensningsloven og avfallsforskriften er sentrale i regulering av avfallshåndteringen. Det skilles mellom husholdningsavfall og næringsavfall når det gjelder hvem som har rett og plikt til å håndtere avfallet. Kommunene skal sørge for innsamling og behandling av avfall fra husholdninger, mens næringsavfall er gjenstand for fri konkurranse.
Næringsvirksomheter står dermed fritt til å velge løsning i markedet for sitt avfall, forutsatt lovlig håndtering (Kilde: Stortingsmelding 45 (2016-2017) – Avfall som ressurs).
Oljeholdig avfall er miljøfarlig, og selv små mengder olje kan ødelegge store mengder vann. Ukontrollert brenning av oljeholdig avfall kan gjøre at helse- og miljøfarlige stoffer spres til lufta. Derfor er oljeholdig avfall definert som farlig avfall og omfattet av forurensningsloven og regelverket i avfallsforskriftens kapittel 11 om farlig avfall, og en refusjonsordning som skal sikre innsamling og miljømessig forsvarlig håndtering.