Etter forurensningsloven § 30 skal kommunen sørge for innsamling av husholdningsavfall. Kommunen skal også sørge for tilbud for mottak av farlig avfall fra husholdninger som har mindre mengder slikt avfall i henhold til avfallsforskriften § 11-10. Kommunens plikt til å samle inn husholdningsavfall innebærer at kommunen har monopol på innsamling av slikt avfall. Ingen andre kan samle inn husholdningsavfall uten kommunens samtykke, jf. forurensningsloven § 30 tredje ledd.

Videre er kommunen forpliktet til å ha anlegg for opplag eller behandling av husholdningsavfall, jf. forurensningslovens § 29 tredje ledd. Selv om ordlyden i denne bestemmelsen kan tyde på at hver kommune plikter å eie sitt eget anlegg innfor kommunens grenser, har ikke det vært meningen og det er heller ikke slik bestemmelsen har blitt praktisert. En rekke kommuner er for små til å ha egne anlegg for behandling av avfall, og det er i stor utstrekning satset på interkommunale avfallsløsninger. Bestemmelsen forstås slik at kommunen har plikt til å sørge for at det finnes anlegg som mottar husholdningsavfall og at det er etablert system for innsamling av dette.

Det følger av forurensningsloven § 34 at kommunens lovpålagte håndtering av husholdningsavfall skal finansieres gjennom avfallsgebyr. Avfallsgebyret betales av eierne av eiendommene som omfattes av den ordningen for lovpålagt innsamling av husholdningsavfall. Avfallsgebyr skal fastsettes på grunnlag av selvkostprinsippet, slik at alle relevante kostnader forbundet med avfallshåndteringen dekkes. Dette inkluderer også eventuelle kalkulatoriske rentekostnader. Kommunen kan ikke kreve inn mer fra husholdningene enn dens samlede kostnader forbundet med innsamling og behandling av dette avfallet. Innenfor selvkostrammene kan kommunen differensiere avfallsgebyrene der dette bidrar til avfallsreduksjon og økt gjenvinning.