Kommunen er myndighet for forsøpling
Kommunen har myndighet og ansvar for å følge opp forsøpling etter forurensingsloven. Kommunen kan i tillegg følge opp ulovlig avfallshåndtering gjennom andre relevante regelverk.
Innenfor sitt myndighetsområde etter forurensingsloven skal kommunen gjennom råd, veiledning og opplysning arbeide for å motvirke forurensninger og avfallsproblemer og se til at reglene gitt i og i medhold av forurensingsloven blir fulgt. Det ligger innenfor kommunens myndighetsområde å avdekke ulovlige avfallsplasser som medfører forurensning og forsøpling i strid med forurensningsloven. Dette følger av forurensningsloven § 48.
I forsøplingssaker har kommunen myndighet til å pålegge den ansvarlige å:
- rydde opp og fjerne avfall og brukte gjenstander
- sende inn nødvendige opplysninger eller gjøre undersøkelser
- betale tvangsmulkt dersom avfallet ikke fjernes innen gitt frist
- betale refusjon for oppryddingsarbeid utført av kommunen.
I tilfeller der den som blir pålagt å rydde opp ikke følger opp innen fristen, har kommunen også myndighet til å:
- sørge for umiddelbar gjennomføring av pålegget
- benytte og skade en annen persons eiendom.
I tilfeller der noen henvender seg til kommunen for å be noen rydde opp avfall eller om betaling av utgiftene til opprydding av avfall, plikter kommunen å ta stilling til henvendelsen.
I noen tilfeller har kommunen plikt til å hindre forsøpling og sørge for opprydding. Dere skal sørge for oppsetting og tømming av avfallsbeholdere på utfartssteder og andre sterkt besøkte offentlig steder og opprydding av forsøpling på disse stedene.
Dersom et utsalgsted eller en arrangør av et stevne ikke rydder opp avfall som følge av aktivitet de er ansvarlig for, kan kommunen gi pålegg om å rydde opp.
Forsøpling i og under vann
Noe forsøpling eller avfall på avveie kan befinne seg under vann, i innsjø eller i havet. Kommunen kan be en grunneier fjerne avfall som ligger på grunneiers eiendom under vann, med de samme begrensningene som for pålegg gitt om opprydding av forsøpling på land. I slike tilfeller bør det gjøres en rimelighetsvurdering med tanke på kostnader for grunneier mot nytte av at avfallet fjernes.
Innsjøer og elver er som hovedregel underlagt privat eiendomsrett og disse rettighetene reguleres i vassdragsloven. En grunneier kan eie deler av eller en hel innsjø. I enkelte store innsjøer er det et såkalt fritt midtstykke der eiendomsretten opphører. Om en innsjø har et fritt midtstykke avgjøres konkret.
Privat eiendomsrett til sjøgrunnen er mer begrenset enn i innsjøer. Hovedregelen er at eiere av grunn ned til strandlinjen har eiendomsrett ut i sjøen til marbakken eller – hvis marbakke ikke kan påvises – til to meters dybde ved middels lav vannstand.
Forurensning fra forsøpling
Dersom forsøpling og avfall på avveie kan føre til forurensning er i utgangspunktet kommunen myndighet til å følge opp saken. Dersom det er en virksomhet som er regulert i tillatelse eller forskrift etter forurensingsloven, kan imidlertid også Miljødirektoratet eller statsforvalteren ha myndighet til å følge opp saken.
Myndighet
Kommunens myndighet i forsøplingssaker er gitt i forurensningsloven og i rundskriv T-5/98. Hvilken kommunal instans eller avdeling som skal følge opp og behandle forsøplingssaker skal være gitt i den interne delegeringsfullmakten fra kommunestyret.
Myndighet og plikter etter andre regelverk
I noen saker kan kommunen også ha myndighet eller plikter etter andre regelverk som knytter seg til forsøpling. Nedenfor er noen eksempler.
Listen er ikke uttømmende, og kommunen må selv vurdere hvilket regelverk som er hensiktsmessig å bruke i den konkrete saken.
Forsøpling
Det er forbudt å tømme, etterlate, oppbevare eller transportere avfall slik at det kan "virke skjemmende eller være til skade eller ulempe for miljøet". Dette følger av forurensningsloven § 28. Forsøpling kan blant annet være gjenglemte gjenstander, skrot, ulovlige avfallsplasser, villfyllinger og bilkirkegårder på privat eiendom. Mye forsøpling fraktes med hav eller vassdrag og havner på strender.
Forsøpling kan også medføre forurensning eller fare for forurensning, for eksempel slik som henlagte biler som lekker olje og andre helse- og miljøskadelige stoffer til miljøet.
Forsøplingsforbudet gjelder også i tilfeller hvor plasseringen av avfallet kan virke skjemmende for omgivelsene, selv om avfallet og plasseringen av dette ikke medfører skade eller ulempe for miljøet. Det kan for eksempel være avfall som ikke inneholder helse- og miljøskadelige kjemikalier, og heller ikke fører til luktulemper eller lignende. Typiske eksempler på dette er stein, grus, glass og rent metall som er tilnærmet inert og dermed ikke gjennomgår noen betydelig fysisk, kjemisk eller biologisk omdanning. Det kan også være organisk avfall, som trevirke.
Forsøpling som kan medføre forurensning bør prioriteres før forsøpling som kun virker skjemmende.
Eksempler på forsøpling og avfall som kan være til skade og ulempe, er knust glass og åpnede hermetikkbokser som dyr og mennesker kan skade seg på. Avfallet må heller ikke hindre ferdsel eller redusere trafikksikkerheten. Det er tilstrekkelig at det er en fare for skader eller ulemper.
Eksempler på forsøpling som virker skjemmende på omgivelsene er typisk skrot, eller trevirke. Slikt avfall inneholder ikke helse- og miljøskadelige kjemikalier, og medfører ikke lukt eller andre former for skader og ulempe. Likevel kan det være en estetisk påvirkning på omgivelsene. Dette gjelder også egen eiendom, hvis grunneieren oppbevarer avfall som virker skjemmende for noen, eller tillater at andre lagrer eller deponerer avfall på eiendommen. Terskelen for om oppbevaring av avfall på egen eiendom er skjemmende, vil normalt være høyere og avhenger også av om det er innsyn til avfallet.
Mange av landets ulovlige avfallsplasser inneholder avfall som kan være til skade og ulempe for miljøet og avfall som bare virker skjemmende. Det kan også være forurensning eller fare for forurensning fra slike ulovlige avfallsplasser. For eksempel vil det ofte finnes byggavfall, elektrisk- og elektronisk avfall, plastavfall, kjemikalieavfall, hageavfall, bilvrak og båtvrak på en og samme avfallsplass.
Dersom det først er etablert en ulovlig avfallsplass et sted, vil plassen ofte tiltrekke seg mer avfall. Dette gjelder uavhengig av om grunneieren vet om det eller ikke. Derfor er det gunstig å gripe fatt i problemet tidlig mens kostnadene er lave og det ikke er så ressurskrevende å rydde opp.
For å avgjøre hvor alvorlig slike forsøplingssaker er bør kommunen vurdere om avfallsplassene medfører fare for skade på dyr og mennesker. For eksempel om avfallsplassen er i nærheten av der barn leker, eller at avfallsplassen reduserer bruksverdien av området fordi trivselen for befolkningen i nærheten reduseres.
Under finner du eksempler på ulovlige avfallsplasser og villfyllinger.
En samling av mange båtvrak på en eiendom eller samme sted kan være en ulovlig avfallsplass. Her omtaler vi både ulovlig avfallsplasser med båtvrak og enslige etterlatte båter.
Kommunen er myndighet etter forurensingsloven når det gjelder båter og skip som er etterlatt i strid med forsøplingsforbudet i forurensingsloven § 28.
Kommunen har myndighet etter både forurensningsloven § 37 første ledd og andre ledd til å pålegge den ansvarlige å fjerne forlatte båter og skip, og rydde opp ulovlige avfallsplasser med båtvrak. Om kommunen skal bruke første eller andre ledd kommer an på størrelsen på båten eller båtene.
Først ledd kan brukes for å pålegge fjerning av mindre båter. Som en retningslinje for hva som er en mindre båt kan kommunen se hen til definisjonen av småbåt i småbåtloven. En småbåt er der definert som enhver flytende innretning som er beregnet på og i stand til å bevege seg på vann, og som har en største lengde på inntil 15 meter.
Andre ledd kan brukes for å gi pålegg om opprydding av skip og andre større flytende gjenstander, for eksempel lektere og flytedokker.
Det er kommunen som primært er forurensningsmyndighet for opprydding av større gjenstander, som skip, etter § 37 andre ledd. Kystverket har imidlertid også myndighet når det gjelder skip. Grunnen til at Kystverket har parallell myndighet med kommunen for opprydding av skip er at staten (Kystverket) skal kunne ta hånd om større skip. Om det er kommunene eller Kystverket som skal pålegge opprydding av store skip vil derfor avhenge av skipets størrelse, og må vurderes konkret i det enkelte tilfelle. Kommunen kan kontakte Kystverket for å avklare hvem som følger opp saker med fjerning av større skip.
Når er en båt avfall
Om en båt er avfall, avhenger av om båten kan anses å være "kassert" eller om den som eier eller har båten har til hensikt å kassere båten, jf. avfallsdefinisjonen i forurensningsloven § 27 første ledd. Den enkelte eiers subjektive vurdering er ikke avgjørende i vurderingen av om båten er kassert eller om de har til hensikt å kassere den. Er det tvil må kommunen foreta en konkret vurdering hvor alle relevante omstendigheter tas i betraktning, blant annet om båten fremstår som kassert ut fra plassering, art, funksjonsdyktighet og utseende. Det er verdt å merke seg at gjenstander kan være avfall selv om de har økonomisk verdi.
Akutt forurensing fra båt eller fare for annen båttrafikk
Er det akutt forurensning eller fare for akutt forurensning fra en båt, for eksempel fordi båten har drivstoff ombord som lekker ut eller kan lekke ut, har kommunen en plikt til å iverksette tiltak (aksjon) for å hindre, stanse og begrense forurensningen. Se forurensningsloven § 46 andre ledd.
For båter som er til fare for annen båttrafikk kan kommunen benytte havne- og farvannsloven som hjemmelsgrunnlag for å kreve fjerning.
Ordning for mottak av kasserte fritidsbåter
Forhåndsgodkjente private avfallsanlegg og kommuner/interkommunale avfallsselskap kan søke om tilskudd for håndtering av kasserte fritidsbåter. Båteiere, eller den som leverer fritidsbåter med skroglengde inntil 15 meter (49,21 fot), kan søke Miljødirektoratet om vrakpant på 1000 kroner per båt.
For mer informasjon:
Mer informasjon om hva som regnes som forsøpling og avfall på avveie kan du finne på vår temaside om forsøpling.
Forsøpling kan føre til forurensning eller fare for forurensning
Dersom avfall medfører forurensning eller fare for forurensning, vil lovens regler om forurensning gjelde i tillegg til reglene om forsøpling.
Forurensning er blant annet tilførsel av fast stoff, væske eller gass til luft, vann eller i grunnen som er eller kan være til skade eller ulempe for miljøet. Dette følger av forurensningsloven § 6.
Etter forurensningsloven § 7 er forurensning forbudt med mindre:
- det er lovlig etter § 8 (om begrensinger i plikten til å unngå forurensninger)
- det er lovlig etter forskrift gitt med hjemmel i § 9 (om forskrifter om forurensing som forurensningsmyndigheten kan gi)
- det er tillatt etter vedtak gitt med hjemmel i § 11 (om særskilt tillatelse til forurensende tiltak)
Det holder at det kan være fare for forurensning for at forsøplingen er omfattet av forurensningsforbudet. Det vil si at det er forbudt å oppbevare eller å ha noe som kan medføre fare for forurensning. Det gjelder aktive handlinger som kan føre til direkte forurensning, men også det å la være å stoppe et utslipp.
Kommunen kan følge opp forsøpling som medfører eller kan medføre forurensning med pålegg etter forurensingsloven § 7 fjerde ledd.
Forsøpling kan føre til akutt forurensning. Dersom det oppstår akutt forurensing eller nærliggende fare for akutt forurensing har kommunen en plikt til å iverksette tiltak for å bekjempe forurensingen. Kommunen skal i så fall varsle Kystverket som gir kommunen nødvendig bistand. Dette følger av forurensingsloven § 46 andre ledd.
Kommunen har ansvar for beredskap mot mindre tilfeller av akutt forurensning som kan inntreffe i eller få skadevirkninger for kommunen, og som ikke er dekket av privat beredskap, jf. forurensningsloven § 43 og forskrift om kommunal beredskap.
Dersom forsøpling fører til akutt forurensning skal kommunen iverksette tiltak for å bekjempe akutt forurensning dersom den ansvarlige ikke iverksetter tilstrekkelige tiltak. Dette følger av forurensingsloven § 46 andre ledd.
Regelverk og ressurser:
Eksempler
Når kan forsøplingssaken sendes til en annen myndighet?
Dersom en forsøplingssak er knyttet til en virksomhet som følges opp av statsforvalteren eller Miljødirektoratet, og forsøplingen fører til forurensning eller fare for forurensning, kan saken følges opp av både kommunen og statsforvalteren eller Miljødirektoratet. Dere bør da ta kontakt med statsforvalteren eller Miljødirektoratet på forhånd for å avklare hvem som følger opp saken.
Utgangspunktet er at kommunen er forsøplingsmyndighet. Dette følger av forurensningsloven § 37. Dette gjelder i praksis uten unntak dersom forsøplingen først og fremst er skjemmende og altså ikke utgjør noen forurensningsfare. Det kan for eksempel være dersom det er søppel og skrot rundt en eiendom.
Dersom forsøplingen medfører forurensing eller fare for forurensning kan det også være andre forurensningsmyndigheter som kan følge opp saken. Innenfor sine respektive myndighetsområder kan det være Miljødirektoratet, statsforvalteren eller Kystverket.
I saker der det er snakk om forsøpling fra et avfallsanlegg som har tillatelse fra statsforvalteren etter forurensningsloven § 29, kan kommunen, etter avtale sende saken til statsforvalteren for videre oppfølging.
Dersom forsøplingen skyldes dårlig eller ulovlig håndtering av avfall som oppstår i en virksomhet og som regnes som næringsavfall, kan det være mulig at heller statsforvalteren eller Miljødirektoratet følger opp en slik sak som myndighet etter forurensingsloven § 32.
Hvis forsøplingen er knyttet til en virksomhet som har tillatelse etter
forurensningsloven eller er lovliggjort i forskrift etter loven, bør kommunen avklare om bedriften er underlagt statsforvalteren eller Miljødirektoratets myndighet. Dersom forsøplingen fører til eller kan føre til forurensning, kan det være hensiktsmessig at den aktuelle statsforvalteren eller Miljødirektoratet følger opp saken.
I andre saker hvor det er snakk om omfattende forurensning med stor fare for miljøet kan det også være hensiktsmessig at Miljødirektoratet tar hånd om saken.
Kommunen har fortsatt forsøplingsmyndigheten i saker hvor det er vurdert som hensiktsmessig at en annen forurensningsmyndighet følger opp saken.
Både kommunen og Kystverket har myndighet til å rydde opp skip som ansees som avfall etter forurensningsloven § 37 andre ledd. Det betyr at både kommunen og Kystverket kan gi den ansvarlige pålegg om å rydde opp. Hvem som er nærmest til å pålegge den ansvarlige å rydde opp, kommunen eller Kystverket, vil bero på en konkret vurdering i det enkelte tilfelle. Vanlig praksis har vært at Kystverket tar hånd om større skip.
Kystverket er forurensningsmyndighet ved akutt forurensning og fare for akutt forurensning. De fører tilsyn med forurensers gjennomføring av tiltak mot akutt forurensning. Kystverket bistår også om nødvendig under kommunale aksjoner. I tillegg kan Kystverket, dersom de finner det nødvendig, helt eller delvis overta ledelsen og iverksette statlig aksjon.