Kravene gjelder for alle virksomheter som genererer husholdningslignende avfall. Virksomheter inkluderer også lag, foreninger, arrangører av ulike arrangementer og lignende. Kravene gjelder også for virksomheter hvor det oppstår landbruksplastavfall.

Kravene innebærer at husholdningslignende matavfall, park- og hageavfall, plastavfall, glass- og metallemballasje, papp-, papir- og tekstilavfall samt landbruksplastavfall skal utsorteres, som hovedregel ved kildesortering. Det vil si at avfallet skal sorteres i ulike beholdere/poser der man har behov for å kaste det. Enkelte avfallstyper kan utsorteres ved annen metode enn kildesortering (se kildesortering og annen sortering lenger ned på siden).  Avfallet skal samles inn separat og leveres til forberedelse til ombruk eller materialgjenvinning.

Det er kun nødvendig å sørge for utsortering av det avfallet som oppstår i virksomheten. Om det for eksempel er vanlig at det oppstår matavfall i virksomheten, men ikke park- og hageavfall, er det kun behov for å sørge for utsortering av matavfallet. Det samme gjelder dersom det er ulikt hva slags avfall som oppstår innad i en virksomhet på ulike lokasjoner/deler av virksomheten. Kravene gjelder uavhengig av virksomhetens organisasjonsform, størrelse og hvorvidt virksomheten drives midlertidig eller permanent.

Hva mener vi med husholdningslignende avfall?

Med husholdningslignende avfall menes avfall som ligner på avfall fra private husholdninger. Husholdningslignende matavfall kan for eksempel være måltidsrester, skall og matvarer som har blitt dårlige og må kasseres, mens husholdningslignende plastavfall kan være plastemballasje, engangsprodukter i plast og EPS (isopor). Avfallet kan oppstå ved at ansatte, kunder eller andre brukere kaster for eksempel matrester eller plastavfall i en kantine/pauserom, serveringssted eller andre steder i virksomheten.

Ansvarsfordeling ved utleie

For utleide lokaler kan det oppstå spørsmål om det er utleier eller leietaker som plikter å sørge for at utsorteringskravene i forskriften følges. Det avgjørende er hvem som kan sies å generere avfallet. Dette må vurderes i det enkelte tilfelle. En virksomhet som leier lokaler og produserer avfall er i alle tilfeller ansvarlig. I tillegg kan også utleier være ansvarlig dersom den sørger for avfallshåndteringen på vegne av leietaker, for eksempel fordi dette er fastsatt i leieavtalen.

Definisjonen av tekstilavfall er i utgangspunktet vid. Den omfatter for eksempel kasserte klær, gardiner, sengetøy, puter og dyner av dun eller fiber, og lignende som ikke kan brukes om igjen fordi de er ødelagte, utslitte og/eller har noen mindre flekker som ikke går bort i vask. Tekstilavfall skiller seg dermed fra tekstiler som kan brukes om igjen ("second hand"), som skal være rene, tørre, hele og brukbare.

Plikten til utsortering gjelder kun tekstilavfall som kan forberedes til ombruk eller materialgjenvinnes. Vi bruker begrepet "som kan forberedes til ombruk eller materialgjenvinnes" for å avgrense plikten slik at den ikke gjelder for alle fraksjoner av tekstilavfall. Virksomheter skal legge til rette for utsortering av fraksjoner av tekstilavfall hvor det eksisterer nedstrømløsninger for forberedelse til ombruk eller materialgjenvinning. I disse fraksjonene vil det alltid være noe avfall som ikke er egnet for forberedelse til ombruk eller materialgjenvinning.

Teknologier og markeder endres raskt, og dermed også hva som kan forberedes til ombruk og materialgjenvinnes. Kravene i forskriften er tilpasset en situasjon med stadig produkt- og teknologiutvikling ved at det er det tekstilavfallet som til enhver tid kan forberedes til ombruk eller materialgjenvinnes, som skal utsorteres.

Eksempler på tekstilavfall der dagens teknologiske løsninger for materialgjenvinning ikke er gode nok er sko, belter, vesker og madrasser.

Virksomheters veiledning til de ansatte er viktig. Det er de ansatte som vurderer tilstanden til tekstilene når de kvitter seg med dem, og kildesorterer.

Tekstilene kan kildesorteres i tre strømmer:

1. Ombruk: Hele, rene, tørre og brukbare tekstiler som ikke er avfall. De kan for eksempel leveres i innsamlingstårn til ideelle aktører.   
2. Tekstilavfall: Ødelagte eller utslitte og tørre tekstiler som evt. har noen mindre flekker som ikke går bort i vask.  
3. Restavfall: Fuktige, mugne og/eller tilgrisede tekstiler, med f.eks. maling eller olje. Merk at tekstiler som er tilgriset av betydelige mengder olje, løsemidler eller andre farlige kjemikalier kan være farlig avfall.

Virksomheters plikt til utsortering og separat innsamling av tekstilavfall gjelder kun punkt 2. En mulig veiledning som kan kommuniseres til de ansatte finnes under, men det er viktig å tilpasse veiledningen til den måten virksomheten velger å samle inn tekstilavfallet på.

Ombruk har størst positiv klima- og miljøeffekt siden tekstilene da varer lengst mulig og behovet for å ta ut mer naturressurser til nye tekstiler og foredle disse ressursene til tekstiler blir redusert.

Tekstiler som er blitt avfall kan gjenvinnes ved at de forberedes til ombruk, slik at de kan brukes om igjen. Eventuelt kan de materialgjenvinnes til nye tekstiler eller tekstilbaserte produkter. Dette kan erstatte uttak av nye ressurser, noe som er positivt for klima og miljø.

Grunnen til at ødelagte, fuktige mugne og/eller tekstiler som er tilgrisede med for eksempel maling eller olje skal gå i restavfallet, er at de ikke kan forberedes til ombruk eller materialgjenvinnes, og de kan forringe kvaliteten til tekstilavfallet som kan forberedes til ombruk eller materialgjenvinnes. Derfor er det viktig at virksomheter etterstreber at kildesorteringsløsningen for tekstilavfall utformes og plasseres slik at tekstilavfallet forblir tørt og rent - også når luftfuktighet i løpet av høst- og vintersesongen tas i betraktning.

En del arbeidstøy vil være husholdningslignende tekstilavfall når det kasseres. Dersom dette kan forberedes til ombruk eller materialgjenvinnes, gjelder kravene til utsortering mv.  Det må vurderes konkret om arbeidstøy med logo kan forberedes til ombruk. Det kan tenkes gode grunner, f.eks. sikkerhetshensyn eller fare for misbruk, som tilsier at logoen må fjernes for at tøyet skal kunne forberedes til ombruk. Om virksomheten plikter å fjerne logoen og slik sørge for at tøyet kan forberedes til ombruk, kommer an på hvor kostbart eller tidkrevende det vil være. Hvis logoen kan fjernes med enkle grep, mener vi at virksomheten må gjøre det. Hvis tøyet ikke kan forberedes til ombruk på grunn av logo som ikke kan fjernes med enkle grep, er det viktig å huske at det også må vurderes om tøyet kan materialgjenvinnes. Hvis tøyet verken kan materialgjenvinnes eller forberedes til ombruk, gjelder ikke kravet til utsortering mv. i avfallsforskriften kapittel 10a.

Utsortering er et samlebegrep for aktiviteter der én eller flere typer avfall sorteres ut for videre behandling.

Utsortering skal som hovedregel skje ved kildesortering, det vil si at sorteringen av avfallet gjøres der avfallet oppstår. Ved kildesortering må en type avfall skilles fra en annen type avfall. For eksempel, må hageavfall skilles fra matavfall når det kastes.

Kildesortering av plastavfall, landbruksplast og metallemballasjeavfall kan erstattes med annen sortering, dersom metoden gir minst like høy utsorteringsandel og andel avfall som forberedes til ombruk eller materialgjenvinnes som ved kildesortering.

Et eksempel på alternativ sortering er sentralsortering, som i dag er innført eller under innføring enkelte steder i landet. Når avfall sentralsorteres, blir avfallet først samlet inn sammen og deretter skilt fra hverandre i et sorteringsanlegg for avfall. Sentralsortering skjer for eksempel når plastavfall kastes sammen med restavfallet, og deretter separeres på et sentralsorteringsanlegg. Det kan også være andre teknologiske løsninger som sikrer tilstrekkelig god utsortering.

Riktig gjennomføring og overholdelse av kravene er viktig for å sikre bedre ressursutnyttelse, bedre beskyttelse av miljøet og for å redusere klimagassutslipp.

Virksomheten din kan selv bestemme hva slags løsning for oppsamling dere ønsker å bruke. Eksempler på oppsamlingsløsning er sekker, poser, kildesorteringsskap og andre avfallsbeholdere. Valg av oppsamlingsløsning avhenger ofte av hva slags type virksomhet det er, eventuelle krav fra avfallsinnsamleren og teknologien ved avfallsbehandlingsanlegget som avfallet sendes til. Sentralsortering vil kun være mulig der avfallet leveres til et anlegg med slik teknologi.

Virksomheten må sørge for at det er plassert ut tilstrekkelig antall avfallsbeholdere og at avfallsbeholderne er plassert der avfallet oppstår. I et større kontorbygg over flere etasjer vil det normalt sett være behov for å legge til rette for kildesortering flere steder i bygget og ikke kun i en eventuell kantine eller ved møterom der man serverer mat.

Ved et serveringssted, hvor kundene sitter ned for å spise, må dere tilrettelegge for kildesortering av matavfall fra kjøkkenet, der både matavfall fra matlaging og rester fra kundene kan kastes. Dersom kunder selv må rydde bordet må det i tillegg legges til rette for at matavfall, plastavfall som kan materialgjenvinnes, og eventuelle andre avfallstyper som oppstår kan kildesorteres av kundene.

I en kiosk, ved et arrangement eller i en butikk skal varer som skal kasseres, kildesorteres. I tillegg skal virksomheten tilby muligheter for kildesortering for kundene sine.

Tydelig og godt tilgjengelig kommunikasjon og veiledning er viktig for å informere ansatte/besøkende og øvrige brukere om løsninger for kildesortering i din virksomhet og hva som skal sorteres hvor.

Forskriften stiller ingen krav til hvordan oppsamlingsløsninger/avfallsbeholdere skal merkes, men vi oppfordrer til å bruke godt synlig og lett forståelig merking som sikrer riktig sortering. Et eksempel på slik merking er sorteringsmerkene som finnes på sortere.no.

Det er ikke mulig å søke om å utsette gjennomføring eller oppfyllelse av kravene i forskriften, og dere må derfor sørge for at dere overholder kravene allerede i dag. Det er imidlertid noen tilpasninger og unntak.

Ingen krav til andel utsortert matavfall og plastavfall

Det er ikke fastsatt bindende krav til andelen utsortert husholdningslignende avfall fra virksomheter eller for landbruksplast. Kommuner derimot har plikt og krav til utsortering av flere typer avfall fra husholdninger.

Virksomheter plikter likevel å ha løsninger for utsortering av husholdningslignende avfall og landbruksplast, og bør etterstrebe å utsortere, og dermed forberede til ombruk eller materialgjenvinne, så mye som mulig av avfallet.

Ingen konkrete krav til kvalitet eller renhet på plastavfall

Forskriften stiller ikke konkrete krav til kvalitet eller renhet på plastavfallet eller landbruksplastavfallet utover at det som utsorteres skal kunne forberedes til ombruk eller materialgjenvinnes. For emballasje vil det normalt være tilstrekkelig at produktrester er skrapt eller skylt av med kaldt vann. Hvilke krav som gjelder for kvalitet og renhet bør avklares med avfallsinnsamler/transportør/materialgjenvinningsanlegget som tar imot avfall fra dere.