Plasten i havet fra fiskeri, havbruk og skipsfart
I Norge er plast som stammer fra næringsvirksomhet til havs en av de store kildene til marin forsøpling langs kysten og i havområdene våre.
Plasten i havet kommer ikke bare fra land, men også fra aktivitet på havet. Marin forsøpling fra fiskeri, havbruk, skipsfart, fritidsfiske og andre kilder som turisme er en stor kilde til plast i havet. I områder med liten befolkning, velfungerende håndtering av husholdningsavfall og høy aktivitet til sjøs, slik som på Svalbard, blir andelen forsøpling fra fiskeri og sjøfart større enn fra land. Det samme gjelder også langs norskekysten, men der kommer forsøpling fra havbruksnæringen i tillegg.
Marin forsøpling fra fiskeri
Tendensen er at strandkanten nært fiskefelt har en større andel fiskerirelatert avfall. Dette ser en i flere undersøkelser som er gjennomført i Norge, men også rundt Nordsjøen.
Fører til spøkelsesfiske
Tap av fiskeredskaper er en av årsakene til forsøpling fra fiskeria, og skjer under fiske på grunn av fasthekting, vær og strøm- og bunnforhold. Det er størst risiko for tap av passive redskap, som garn, teiner og liner, fordi de er mer utsatt for å slite seg løs, hekte seg fast i bunnen og i hverandre. Garn og teiner utgjør en stor risiko for miljøet, fordi redskapene fortsetter å fiske og fører til skader på dyr og andre organismer-også kjent som spøkelsesfiske.
Taustumper er det vi rydder mest av
Det er mye avkapp og taustumper, deler av garn, nøter og trålposer som blir registrert under strandrydding og kartlegging langs kysten. Flottører og garnringer er det også mye av. Taustumper og avkapp fra redskap og produksjonsutstyr er den forsøplingen det blir ryddet mest av i Norge. Mye stammer fra fiskeri, men forsøpling kommer også fra havbruk, sjøfart eller annen aktivitet på havet. I vekt utgjør også deler av redskap og tapte redskaper en stor del av den marine forsøpling som blir ryddet i Norge. I kystområder nært fiskefelt er det også en del forsøpling som er husholdningsavfall. Dette kan komme både fra fartøy og fra land.
En liten del av forsøplingen kommer på land
Avfall fra fiskeriene er også registrert på havbotnen, blant annet i Barentshavet. Fiskeridirektoratet utfører hvert år ryddetokt langs kysten for å hente opp tapte redskap som er meldt inn fra fiskefartøy.Det hentes opp betydelig mengder, men likevel er det fortsatt slik at tapte redskap og tilhørende utstyr forsøpler havet og blir liggende igjen på havbunnen.
Slitasje, manglende rutiner og holdninger
Tap av fiskeredskaper og avkapp fra disse skjer ofte i dårlig vær og under tidspress, men manglende rutiner om bord for å håndtere dette som avfall er også en del av årsaken. Mangelfulle rutiner om bord fører derfor til forsøpling. I mange havner må avfallsmottaket forbedres slik at det imøtekommer krav til kildesortering og ikke minst avlevering både av utrangerte redskaper og oppfisket marin forsøpling.
Tiltak for å redusere forsøplingen
Kunnskap om årsakene og omfanget av marin forsøpling fra kommersielle fiskerier er en forutsetning for å utarbeide gode og målrettede tiltak for å hindre at plast kommer på avveie og havner i sjøen.
Fem tiltaksområder peker seg ut som avgjørende for å forebygge forsøpling fra fiskeriene i nasjonale og internasjonale handlingsplaner og litteratur.
Økt bevisstgjøring om konsekvensene plasten får i det marine miljøet, og hvordan dette kan forringe kvaliteten på fisk og sjømat, har skapt både engasjement og vilje blant fiskere til å endre arbeidsrutiner i yrkeshverdagen. Forsøplingen utgjør også en betydelig sikkerhetsrisiko når båter støter borti tau, garn og andre redskap og gjenstander som ligger og flyter i sjøen.
Norges Fiskarlag har utarbeidet en egen plan for arbeidet rettet mot marin forsøpling for perioden 2022-2025. Fiskeridirektoratet har også en handlingsplan mot marin forsøpling.
Nasjonalt bidrar fiskerinæringa i forebyggingsarbeidet gjennom deltakelse i ulike strandryddeinitiativ og relevante forskningsprosjekt. De har også bidratt til egne standarder for reduksjon og håndtering av avfall om bord på fiskefartøy.
Mangelfulle avfallsmottak og løsninger for sirkulære verdikjeder og ulik praksis hos avfallsselskaper og havner gjør at fiskernes forutsetninger for å levere avfall kan være ulikt fra havn til havn. Fra 1. oktober 2023 er levering av oppfisket avfall inkludert i det generelle avfallsgebyret i norske havner.
Mulighetene for gjenbruk, resirkulering og gjenvinning av utrangert fiskeutstyr er stort, men forutsetter velfungerende ordninger for å kunne ta imot avfall i fiskerihavnene. Et viktig bidrag til dette vil være innføringen av produsentansvarsordningen for fiskeutstyr. Produsenter og importører vil i en slik ordning finansiere separat innsamling og behandling av kassert fiskeutstyr.
I Norge er det tre forløp til fiskeryrket: offiserer med fagbrevutdanning, fiskere med fagbrev og fiskere uten formell opplæring. For å få sertifikat som dekksoffiser er IMO-regelverket som regulerer internasjonal sjøfart, en obligatorisk del av utdanningen. Dette inkluderer også tydelige regler og praksis for å hindre forurensning og utslipp fra skip til havs.
For videregående opplæring som gir fagbrev i fiske inngår ikke marin forsøpling spesifikt i læreplanen, og det er opp til hver enkelt skole å bestemme hvor stort fokus det er på marin forsøpling. Det å innføre marin forsøpling som tema i lærerplaner og utdanningskrav er et tiltak som krever samarbeid mellom ulike myndigheter.
Rapporteringssystemer for tap av redskap
Norge bruker det digitale systemet Fiskinfo i BarentsWatch for å melde inn redskapsplassering og tap og funn av fiskeriutstyr. De aller fleste fartøyene som fisker med passive redskap er i dag pliktig til å rapportere posisjon og redskapstype ved oppstart av fiske og melde når redskapet er tatt opp av sjøen igjen. Fiskeren er også forpliktet til å sokne etter tapt redskap, og hvis det ikke fører fram, melde det som tapt med tilhørende posisjon.
Merkingssystemer for fiskeredskaper
Nasjonale og internasjonale standarder og systemer for digital og fysisk merking av redskaper mangler i dag, men det finnes merkesystemer for gjenfinning av tapte fiskeredskaper på markedet. FN (FAO) har også utviklet retningslinjer for frivillig merking av fiskeredskap
Digital sporing av redskap vil gjøre søk etter redskap og koordinert opprydningsarbeid både enklere og mer effektivt. Det er innført merking med eierindentitet på teine- og ruser i Norge. Fiskeridirektoratet vurderer å innføre elektronisk ID-merking av redskaper.
FNs Sjøfartsorganisasjon IMO vil styrke det internasjonale samarbeidet for å samle informasjon om tapte fiskeredskaper. Det er foreløpig få fiskerinasjoner som har etablert systemer for å rydde tapt fiskeutstyr. Et initiativ er GloLitter Partnerships, som bistår land med å få på plass lovgivning, politikk og organisering for å jobbe med marin forsøpling fra fiskeri og sjøfart. Tretti land er per i dag en del av dette partnerskapet.
Norge er blant 23 nasjoner som er blitt medlem av The Global Ghost Gear Inititative (GGGI) som har forebygging og opprydding av tapte fiskeriredskap er et viktig arbeidsområde. For avfallsmottak i havn anbefales det at land vurderer krav om separat innsamling av plastavfall fra skip, inkludert fiskeutstyr, for å legge til rette for økt gjenbruk og gjenvinning. Det pågår for tiden forhandlinger i FN om en global og juridisk bindende plastavtale som inkluderer det marine miljøet.
Forsøpling fra havbruk
Årsaker til marin forsøpling fra havbruksnæringen kan være tap under reparasjoner og utskiftninger, ved fortøyning av anlegg og montering av nye nøter. Det kan også skje på grunn av manglende sikring av emballasje og utstyr under transport med båt og på havbruksanleggene. Tap skjer også på grunn av manglende tilsyn eller oppfølging av utstyr ved mellomlagring eller avslutting av anlegg. Mikroplast fra slitasje på tau og fra fôrrør er også en del av plasten som er på avveie i havet fra havbruksnæringen.
Vedlikehold og kontroll av utstyr, regelmessige inspeksjoner og miljøsertifiseringer er godt etablert i næringen. Dette er med på å forebygge og begrense omfanget, men samtidig er det på enkelte strender langs kysten registret en avfallsandel fra havbruksnæringen på 30%.
Økt bevissthet og oppfølging av bedriftenes avfallshåndertingssystemer og beredskap er nøkkel til å hindre utslipp til sjøen. Kompetanse, opplæring og tydelige forventninger og driftsrutiner er avgjørende for å lykkes med dette. Det er også viktig med tilsyn etter opphørt drift, gode rutiner og unngå mellomlagring av utstyr på lite egnede lokaliteter. Gode ordninger for mottak, håndtering og behandling av kassert havbruksutstyr er også et viktig tiltaksområde.
Last og avfall over bord fra skipsfart
De mest kjente årsakene til makroplast fra skipsfart er tap av last og avfall på avveie. Mikroplast slippes også ut fra gråvann og kloakk, slitasje på tauverk og avskalling av skipsmaling.
Tap av last
Tap av last skjer på grunn av uvær, kollisjoner og grunnstøting, men hendelser kan også oppstå under vanlige forhold hvis lasten ikke er sikret godt nok. Overlast eller andre forhold kan føre til destabilisering, blant annet på grunn av feilaktig beregning av ballast, at fartøyet krenger eller lastsikringsutstyr svikter. I 2022 seilte det over 6 300 containerskip omkring på verdenshavene. På grunn av manglende krav til rapportering og åpenhet om tapsdata, er det usikkerhet rundt hvor mye av lasten som går tapt årlig fra disse skipene.
Conteinere som havner i sjøen blir ofte skadet, og innholdet blir spredt over store områder. Dette kan medføre omfattende forurensning i havet og på strender. Dette skjedde blant annet da flere tusen plastbadeender gikk tapt i Stillehavet i 1992 og da det gikk hull på en conteiner med plastpellets i Nordsjøen i 2020. Plastpellets pakkes ofte i store kvantum uten adskilte rom. Går det hull på en slik pakning, er det vanskelig å stoppe pelletsene fra å renne ut. Plastpellets sprer seg raskt i vannmassene, påvirker livet i havet og er svært vanskelig å rydde opp.
Avfall på avveie
Det anslås at 7-34% av avfallet om bord på skip, ikke blir levert i havn. Videre viser modeller og direkte målinger at det er en sammenheng mellom mengde avfall funnet i strandsonen og skipstrafikk i området. Det peker mot at forsøpling fra skipsfart dessverre skjer, uten at det rapporteres.
Internasjonal lovgivning stiller krav til rapportering og avfallshåndtering om bord, og sjøfartsmyndigheter følger med og utfører tilsyn av avfallsrutinene. Havner skal også legge til rette for å ta imot avfall, men dette praktiseres på ulike måter over hele verden og avfallssystemer kan mangle eller være lite egnet. Det er lettere å få på plass gode holdninger og riktig bruk og sortering når fartøy kommer til havner med et velfungerende og tilgjengelig avfallsmottak.