Kommunens rolle er å utforme og vedta reguleringsplaner med gode vann- og avløpsløsninger for hele planområdet for å unngå forurensning eller skade. 

Kommunen kan overlate arbeidet med å lage forslag til områderegulering til andre. Private, tiltakshavere, organisasjoner og andre myndigheter har rett til å fremme forslag til detaljreguleringsplaner, jamfør plan- og bygningsloven § 12-3. Kommunens behandling av disse fremgår av §12-11.

Det er viktig at vann- og avløp blir et tema tidlig i planprosessen. Spørsmålet om behov for faglig utredning bør inngå i oppstartsmøtet. Informasjon er viktig for å skape kunnskap, engasjement og forståelse.

Risiko- og sårbarhetsanalyse 

Hvis det er fare for forurensning av drikkevann eller sårbare resipienter, skal kommunen påse at forslagsstiller gjør risiko- og sårbarhetsanalyser (ROS-analyser) for planområdet i samsvar med plan- og bygningsloven § 4-3. Hvis analysen avdekker at det er nødvendig med særlige hensyn, må kommunen sørge for at planen, og de tilhørende planbestemmelser, ivaretar disse hensynene. ROS-analysen kan omfatte et større område enn selve planområdet hvis kommunen ser at det er relevant.

Viktige forhold som må være avklart i en ROS-analyse før planforslaget fremmes er:

• vannforsyning: Vannkilde, råvannskvalitet, rettigheter til vannuttak hvis relevant, sikring av vannkilde
• spillvann: Bruker- og verneinteresser
• overvann: Flomveger 

Planbestemmelser i reguleringsplaner

Planbestemmelser for reguleringsplaner er omtalt i  plan- og bygningslovens §12-7. Kommunen kan utarbeide bestemmelser til arealformål og hensynssoner, for eksempel

• grenseverdier for tillatt forurensning og andre krav til miljøkvalitet i planområdet.
• tiltak og krav til ny og pågående virksomhet i eller utenfor planområdet for å forebygge eller begrense forurensning.

Kommunen har også mulighet til å pålegge tilknytning til offentlige vann- og avløpsledninger for fritidsbebyggelse i planområdet, jamfør plan- og bygningsloven § 30-6.

Krav i utslippstillatelser

Kommunen kan også stille krav i tillatelser etter forurensningsloven. I mange tilfeller vil plan- og bygningsloven kunne overlappe med forurensingsloven. Hvis det ikke er kommunen som er forurensningsmyndighet, bør den avklare dette med den forurensningsmyndigheten som har ansvar for å ivareta samordningen mellom plan- og bygningsloven og forurensningsloven. Dette er forankret i forurensningsloven § 11 fjerde ledd.

Forankre reguleringsplaner

Det er kommunen som vedtar reguleringsplaner. Forslagsstiller kan komme med forslag til planbestemmelser. Men kommunen har ansvar for å få på plass egnede bestemmelser, selv om de avviker fra forslagsstillerens forslag eller ønsker.

Gjør oppmerksom på behov for kartlegging og vurdering

Hvis det er behov for kartlegging og vurdering av vann og avløp i forbindelse med et privat reguleringsplanforslag, må kommunen gjøre forslagsstiller oppmerksom på dette.

Normalt vil forslagsstiller utføre de fagutredninger som er nødvendig for å behandle reguleringsplanen. Hvis fagutredningene mangler, kan kommunen få for dårlig grunnlag til å behandle reguleringsplanen. Det er kommunen selv som avgjør om den vil ta en privat reguleringsplan til behandling, jamfør plan og bygningsloven § 12-11. Kommunen kan la være å behandle planen dersom

• den er for dårlig begrunnet.
• hvis den ikke ønsker utbygging i et gitt område.

Kommunen kan også utsette behandlingen i påvente av nødvendige avklaringer, for eksempel planer som kan påvirke avløpsløsningene. Kommunen må treffe en slik beslutning på et saklig grunnlag, gi en begrunnet tilbakemelding til forslagsstiller og foreta avklaringen innen rimelig tid.

Kostnadene ved å fremskaffe nødvendige opplysninger om vann- og avløpsforhold i forbindelse med private reguleringsforslag er en del av forarbeidet til reguleringsplanen og betales derfor av forslagsstilleren.

Se veilederen om gebyrer og finansiering av vann og avløp.