Utgangspunktet for å vurdere om utslippstillatelse skal gis, er omsøkt utslippsmengde og om kommunen skal stille krav ut over standardkravene i forurensningsforskriften. De standardiserte kravene for utslipp av kommunalt avløpsvann er blant annet tilpasset krav i EUs avløpsdirektiv og målsettinger i Nordsjødeklarasjonene, herunder Bergensdeklarasjonen.

Er standardkravene i forurensningsforskriften tilstrekkelige?

Forurensningsforskriften kapittel 13, har standardkrav for utslippstillatelser. Når en søknad kommer inn, må kommunen vurdere om standardkravene er tilstrekkelige, eller om det er behov for mer omfattende rensing. Potensialet for skade er avhengig av utslippets type, størrelse og resipientforhold. Kommunen må også ta andre forurensningskilder til resipienten med i betraktning. Sentrale kilder kan være landbruksforurensning, næringsmiddelindustri og andre avløpsutslipp.

Kommunen kan be om ytterligere opplysninger og undersøkelser for å behandle søknader. Kommunens hjemmel til å be om dette er § 12 i forurensningsloven om innhold av søknad.

Krav som fraviker fra standardkravene

I behandlingen av søknaden etter § 13-5, kan kommunen fastsette krav som fraviker fra standardkravene i forurensningsforskriften om:

  • avløpsnett
  • utslipp til følsomt og normalt område
  • utslipp til mindre følsomt område
  • utslippssted
  • lukt
  • utforming og drift av renseanlegg
  • prøvetaking
  • alternativ til prøvetaking
  • analyse
  • vurdering av analyseresultater
  • rapportering

Kommunen kan fastsette andre krav til utslippssted, -anordning, og -dyp, eller nekte etablering av utslipp etter § 13-5 annet ledd.

Supplerende eller strengere krav er først og fremst aktuelt å vurdere der det foreligger protester, eller hvor vannforekomsten er særlig sårbar for utslipp. Avgjørelsen av saker der det foreligger protester skal begrunnes. Se forvaltningsloven § 24 første og andre ledd, om når enkeltvedtak skal grunngis. Kommunen kan nekte etablering av nye eller økte utslipp grunnet særlige hensyn til miljø eller brukerinteresser. 

Oppfylles kravene i vannforskriften?

I sammenheng med tillatelser etter forurensningsforskriften, vil de vurderingene kommunen gjør av resipienten gi svar på om tiltaket vil kunne medføre en forringelse av kvaliteten på vannforekomsten det skal slippes ut i. Har kommunen gjort vurderingene vi viser til i veiledningen her, vil vernet om resipienten stort sett være bra nok i henhold til vannforskriften. Kommunen må likevel huske på at de ikke uten videre kan tillate utslipp som fører til forverring av tilstandsklassen resipienten har.

Målene for tiltaksklassene i en resipient angis i Vannforskriftens

  • 4 om miljømål for overflatevann
  • 5 om miljømål for kunstige og sterkt modifiserte vannforekomster
  • 6 om miljømål for grunnvann

Tiltak som fører til at målene i § 4 til § 6 ikke nås, kan bare tillates dersom vilkårene i § 12 om ny aktivitet eller nye inngrep, er tilstede. For mer informasjon om vannforskriften, se Vannportalen.

Oppfylles kravene i Naturmangfoldloven?

Naturmangfoldloven § 7 om prinsipper for offentlig beslutningstaking i §§ 8 til 12, forplikter kommunen til å legge følgende paragrafer til grunn når de tar beslutninger:

  • § 8 om kunnskapsgrunnnlaget
  • § 9 om føre-var-prinsippet
  • § 10 om økosystemtilnærming og samlet belastning
  • § 11 om kostnadene ved miljøforringelse skal bæres av tiltakshaver
  • § 12 om miljøforsvarlige teknikker og driftsmetoder ligger til grunn

Kommunens vurderinger av om anlegget og utslippstillatelsen kan føre til forringelse av naturmangfoldet i området skal være tydelige i vedtaket om utslippstillatelse:

Blir den samlede belastningen fra anlegg i området for stor?

Er det spesielt sårbare arter i området, gytebekker, viktige habitater, naturreservat eller liknende?

Dette er forankret i forurensningsforskriften § 13-5 om behandling av søknad. Kartet på Miljøstatus, Naturbase, eller Artskart kan være nyttig for å finne slik informasjon.

Relevante ressurser

Kartet på Miljøstatus, Naturbase, eller Artskart kan være nyttig for å finne informasjon.

Kan utslippet føre til brukerkonflikter?

Det kan være ulike interesser og brukere knyttet til resipienten. Kommunen bør derfor ha brukerinteressene for området klart for seg før en eventuell utslippstillatelse gis. I noen tilfeller vil ulike interesser utelukke andre fordi vannforekomsten påvirkes med hensyn til vann- og naturkvalitet, tilgjengelighet og tilrettelegging. Eksempler kan være drikkevannsuttak, badeplass, småbåthavn, fiskeplass eller vernet område. Husk også å undersøke om det er registrert forurenset grunn på lokaliteten, se Grunnforurensningsdatabasen.

Brukerinteresser er ofte kjent gjennom arealplanleggingen etter plan- og bygningsloven. Forhåndsvarslingen av en søknad vil også kunne avdekke mulige brukerinteresser.

Dersom resipienten er felles for flere kommuner, kan det være brukerinteresser i en nabokommune. Det kan komme uttalelser som tilsier at det er behov for ekstra undersøkelser før søknaden kan avgjøres.

Hvordan vil utslippet påvirke resipienten?

Det er søknaden som i utgangspunktet skal inneholde den informasjonen kommunen trenger for å ta stilling til om resipienten tåler utslippet. 

Forurensningsforskriften § 13-7 om utslipp til følsomt og normalt område og § 13-8 om utslipp til mindre følsomt område, gir ulike krav til resipienter til områder som er følsomme og normale enn til utslipp til mindre følsomme områder. Vedlegg 1 til kapittel 11 i forurensningsforskriften punkt 1.2, om områdeinndeling, angir følsomhet til resipienter i Norge for å bestemme om det er § 13-7 eller § 13-8 som gjelder.

Hva vil skje ved utslippspunktet?

Et utslipp kan forårsake begroing, bakterieforurensning, oksygenmangel ved høy organisk nedbrytning, luktproblemer, forsøpling eller nedslamming lokalt ved utslippspunktet i bekken, innsjøen eller sjøen. Kommunen bør vurdere hvorvidt dette er problematisk for området.

En helhetlig resipientvurdering er viktig når kommunen skal vurdere søknad om utslipp fra tettbebyggelse etter forurensningsforskriften § 13-7 og § 13-8.

Tåler resipienten utslippet?

Resipienten som helhet kan være en elv, innsjø eller bukt. Hva resipienten tåler av nye tilførsler er avhengig av andre eksiterende belastninger, bakgrunns avrenning og vannutskiftning. I mange tilfeller er ikke resipienten vann, men jord. Da må det vurderes om infiltrasjonsforholdene på stedet er egnet for rensning og at drikkevannskilder og grunnvann blir tilstrekkelig vernet fra utslippet.

Resipientens innhold av tarmbakterier kan sette begrensninger for bruken. Vi anbefaler derfor å kartlegge brukerinteresser i resipienten, for eksempel drikkevann, jordvanning, bading, annen rekreasjon og fiske.

Oppfylles kravene til dokumentasjon av rensegrad?

Krav til rensegrad er beskrevet i §§13-7 og 13-8 og skal dokumenteres etter §§13-12 til §§13-16. For infiltrasjonsanlegg, er en nøytral fagkyndig en som har fagutdanning innen geohydrologi. Andre anlegg skal dimensjoneres og utformes av fagkyndig, det vil si en person som har relevant utdanning og erfaring.

Kommunen må ha kompetanse til å kunne vurdere dokumentasjonen de får inn. Dersom det skulle oppstå forurensning til tross for at rensegraden er dokumentert, er det likevel normalt anleggseier som er den ansvarlige. Et samarbeid mellom anleggseier og de som driver tilsyn med anleggene kan være hensiktsmessig for å vurdere hvor godt anlegget fungerer.

Vi genererer din PDF - vennligst vent

Dette kan ta litt tid