Før kommunen går i gang med et forskriftsarbeid, må den sikre solid støtte i egen organisasjon og i kommunens planverk. Det er også sentralt å sikre at politikerne forstår at arbeidet med å begrense forurensning fra kapittel 12-anlegg er viktig og riktig.

Det er viktig å ha et realistisk syn på tidsbruken før man går i gang med å lage en lokal forskrift. Arbeidet er tidkrevende, særlig når flere kommuner skal samarbeide og forskriften skal behandles i flere kommunestyrer. Selv i én kommune, kan det ta mye tid. Det er flere runder å gå, og det kan komme høringsuttalelser eller tilbakemeldinger fra politikere som krever oppfølging.

Hvis kommunen har laget flere lokale forskrifter på miljøområdet, kan være fornuftig å se den nye forskriften i sammenheng med disse. Dette kan for eksempel være forskrift om tvungen tømming om kommunal innsamling av husholdningsavfall etter forurensningsloven § 30  og gebyrforskrifter. Hvis det ikke finnes slike forskrifter eller de er utdaterte, bør kommunen vurdere å lage nye eller oppdatere eksisterende forskrifter samtidig.

Det kan være relevant å utarbeide felles forskrift med nabokommunene fordi de ofte har tilsvarende miljøutfordringer og fordi de samme konsulentene og entreprenørene ofte jobber for flere kommuner. Når flere kommuner har like regler, er det større sjanse for smidig søknad- og saksbehandling og gode tekniske løsninger.

Det kan være klokt å kontakte andre kommuner og saksbehandlere som har jobbet mye med forskriftsarbeid for å høste fra deres erfaringer. Det kan være vanskelig å få med seg alt som er viktig i et forskriftsarbeid.

Før kommunen begynner arbeidet med å utarbeide en lokal forskrift etter forurensningsforskriften § 12-6, bør det være klart hvilke utfordringer forskriften kan bidra til å løse. Dette kan beskrives i et kortfattet problemnotat som beskriver de mest sentrale punktene kommunen ønsker å ta tak i.

Kommunen bør først kartlegge og beskrive hvilke miljøutfordringer eller brukerinteresser som skal beskyttes. Kan utfordringene løses med en lokal forskrift eller finnes det bestemmelser i annen lovgivning som kan brukes, for eksempel helselovgivningen? I beskrivelsen av hvilke miljøutfordringer som påvirker resipienten, bør det ligge en vannfaglig vurdering til grunn. Hvor detaljert denne vurderingen er, vil bero på hvor langt kommunen har kommet i arbeidet med vannforskriften. For eksempel kan ekstra krav til rensning, være en god hjelp på vei mot å nå mål for vannforekomster.

På karttjenesten til vann-nett.no kan kommunen finne informasjon om karakteriseringen av den aktuelle vannforekomsten. Karakteriseringen er utført av statsforvalteren gjennom arbeidet med vannforskriften.

Når kommunen skal vurdere resipienten, anbefaler vi å bruke veileder for klassifisering av miljøtilstand i vann (pdf). Alle kilder til påvirkning av vannkvaliteten bør kartlegges og kvantifiseres så godt det lar seg gjøre. Kilder til påvirkning kan for eksempel være

• jordbruk
• kommunal kloakk
• spredt avløp
• samferdsel
• naturlig avrenning

Det er viktig å vurdere om vannkvaliteten står i samsvar med brukerinteressene.

I forarbeidet til den lokale forskriften bør kommunen også beskrive hvilke tiltak som må gjennomføres for å oppnå tilfredsstillende vannkvalitet, det vil si god økologisk og kjemisk tilstand, jamfør vannforskriften §4.

I hver vannregion skal det utarbeides en forvaltningsplan med et tilhørende tiltaksprogram for å oppfylle målene i vannforskriften. Sektormyndigheter, fylkeskommuner og kommuner har ansvar for å utrede forslag til typer tiltak og utrede premissene for å fastsette miljømål innenfor sine områder. Når kommunen skal utarbeide en lokal forskrift, kan det være fornuftig å samordne arbeidet med forskriften og vannforskriftsarbeidet. Lokale forskrifter vil kunne være et virkemiddel for å oppnå både lokale mål og målene i vannforskriften.

Les mer om kommunens ansvar for vannforvaltning.