Er standardkravene tilstrekkelige?
Forurensningsforskriften kapittel 15 har standardkrav for utslipp. Normalt vil disse kravene være tilstrekkelig for å ivareta miljøet. Kommunen må likevel foreta en vurdering av det konkrete, omsøkte utslippet. Hvorvidt utslippet kan gi skade på miljøet er avhengig av utslippets type og størrelse og resipientforhold. Kommunen må også ta andre forurensningskilder til resipienten eller renseanlegget med i betraktning.
Kommunen kan be om ytterligere opplysninger og undersøkelser for å behandle søknader. Kommunens hjemmel er forurensningsloven § 12. Kommunen bør blant annet be virksomheten vise at det ikke er utslipp fra virksomheten som vil påvirke funksjonen til oljeutskilleren. Som regel vil det være utslipp av overflateaktive stoffer fra virksomheter listet i § 15-1. Slike stoffer vil påvirke funksjonen til oljeutskilleren, som kan medføre at virksomheten ikke klarer rensekravet på 50 mg olje/liter.
Kommunen kan i henhold til § 15-5 fastsette krav som fraviker fra § 15-7. Dette kan både være strengere og lempeligere krav, hvor det første normalt vil være mest aktuelt. Kommunen bør ikke gi lempeligere krav ved utslipp direkte til resipienten. Kommunen kan for eksempel fastsette krav til utslippssted, utslippsanordning og utslippsdyp, eller nekte etablering av utslipp.
Når kommunen skal vurdere om det skal fastsettes andre krav enn § 15-7, skal ulempene med utslippet veies opp mot fordelene og ulempene tiltaket forøvrig vil medføre, jf. § 15-5 og forurensningslovens § 11 femte ledd. Effekter på resipient, påkoblet renseanlegg og naturmiljø vil da stå sentralt
Oppfylles kravene i naturmangfoldloven og vannforskriften ved utslipp til resipienten
Som forurensningsmyndighet er kommunen forpliktet til å vurdere om en tillatelse som gis oppfyller kravene i naturmangfoldloven og vannforskriften. Dette er særlig viktig der hvor utskilleren har direkte utslipp til resipient, i stedet for til kommunalt nett.
I henhold til Naturmangfoldloven § 7 skal kommunen legge lovens §§ 8-12 til grunn når de tar beslutninger. Kommunen må la det fremgå av vedtaket om utslippstillatelse etter forurensningsforskriften § 15-5, at de har vurdert om anleggelse av anlegget og utslippstillatelsen vil kunne forringe naturmangfoldet i området.
Vil den samlede belastningen fra anlegg i området være for stor? Det kan særlig være sentralt for kommunen å finne ut om det er spesielt sårbare arter i området, gytebekker, viktige habitater, naturreservat eller liknende som kan bli påvirket. Miljødirektoratets artsdatabase Naturbase kan være til hjelp her. Ta eventuelt kontakt med statsforvalteren.
I sammenheng med behandling av søknader om tillatelser til utslipp av oljeholdig avløpsvann etter kapittel 15, vil de vurderingene kommunen gjør av resipienten gi svar på om utslippet vil kunne medføre en forringelse av kvaliteten på vannforekomsten det skal slippes ut i. Har kommunen gjort vurderingene vi viser til i veiledningen her, vil vernet om resipienten stort sett være bra nok i henhold til vannforskriften.
Kommunen må likevel huske på at de ikke uten videre kan tillate utslipp som fører til forverring av tilstandsklassen resipienten har. § 4 til § 6 i vannforskriften, angir målene for tilstandsklassene til en resipient. Tiltak som fører til at målene i § 4 til § 6 ikke nås, kan bare tillates dersom vilkårene i § 12 i vannforskriften er tilstede.
For mer informasjon om vannforskriften, se Vannportalen.