Installasjon av oljeutskillere er også søknadspliktig etter plan- og bygningslovens § 20-1 a). Veiledning rundt søknad og behandling av søknad om oljeutskiller etter plan- og bygningsloven, finnes på nettsidene til Direktoratet for byggkvalitet. Flere kommuner har også utarbeidet egne veiledere, se "Veileder til byggesak" av Oslo kommune. Se også NORVAR-rapport 156/2007 "Veileder for oljeutskilleranlegg".

Behandling av søknad etter plan- og bygningsloven og forurensningsforskriften skal samordnes, jamfør forurensningsforskriften § 15-5 tredje ledd. Dette er viktig for at kommunen skal fremstå som enhetlig overfor den som søker om tillatelse. Dette gjelder særlig for å unngå at tillatelse til bygging ikke feilaktig tolkes av søker som at han også har fått tillatelse etter forurensningsforskriften, og dermed starter byggingen av anlegget før alle nødvendige tillatelser er på plass.

Virksomheten har en plikt til å være sikret mot akuttutslipp gjennom § 15-7 annet ledd. Rutiner omkring dette skal være nedfelt i virksomhetens HMS-plan, jamfør internkontrollforskriften § 5 punkt 6, Kommunen bør vise til dette kravet i virksomhetens tillatelse etter kapittel 15.

Internkontrollforskriften stiller krav til dokumentasjon utover forurensningsforskriften § 15-7. Virksomheten må blant annet ha fastsatt rutiner for hvordan de skal overholde dokumentasjonskravene, jamfør internkontrollforskriften § 5 punkt 7. Kommunen bør nedfelle dette i tillatelsen etter kapittel 15.

Substitusjonsplikten i produktkontrolloven § 3a gjelder for virksomheter som er omfattet av kapittel 15. Substitusjonsplikten innebærer at virksomheten har plikt til å ha kunnskap om de kjemikaliene de bruker utgjøre en fare og risiko for helse eller miljø. Virksomheten skal gå over til mindre skadelige alternative kjemikalier, der det kan skje uten urimelig kostnad eller ulempe. Substitusjonsplikten er en kontinuerlig prosess, og skal nedfelles i virksomhetens internkontrollsystem. Det bør stå i tillatelsen kommunen gir etter kapittel 15 at kravene som følger i substitusjonsplikten skal innarbeides i bedriftens internkontroll, jamfør internkontrollforskriftens § 5.

Miljødirektoratet er myndighet etter produktkontrolloven. Kommunen bør derfor tipse Miljødirektoratet dersom brudd på substitusjonsplikten oppdages, slik at direktoratet kan vurdere om disse bør følges opp.
Virksomheter som omfattes av kapittel 15 om krav til utslipp av oljeholdig avløpsvann, er også omfattet av aktsomhetsplikten i produktkontrolloven § 3. Også her er det Miljødirektoratet som er myndighet.

Avfallsforskriften § 11-8, sier at virksomheter som håndterer farlig avfall skal levere dette minst en gang i året, til en virksomhet som har lov å håndtere farlig avfall. Avfallet fra oljeutskilleren regnes som farlig avfall.

Kommunen har ikke myndighet etter avfallsforskriften kapittel 11.  I søknadsprosessen bør likevel kommunen be om dokumentasjon på hvordan virksomheten som søker tillatelse etter kapittel 15 planlegger å håndtere avfallet fra oljeutskilleren. Dersom virksomheten ikke har noen plan for håndtering av avfallet, kan dette ha betydning for driften og funksjonen til utskilleren. Gjennom søknadsprosessen eller ved et tilsyn bør kommunen for eksempel be om kopi av inngått avtale mellom virksomheten og et firma med tillatelse fra Miljødirektoratet til håndtering av farlig avfall.

Kommunen kan ikke sanksjonere mot brudd på avfallsforskriften kapittel 11. Hvis de oppdager brudd, for eksempel ved tilsyn, bør statsforvalteren varsles.

Kravene til utslipp fra oljeutskillere i forurensningsforskriften § 15-7 skal normalt være tilstrekkelige. Dersom det er nødvendig ut fra forurensningssituasjonen eller brukerinteresser, kan kommunen likevel fastsette lokale krav som gjelder i stedet for kravene til utslipp i § 15-7. Kommunens hjemmel til å fastsette slik forskrift er § 15-6. 

Aktuelle temaer å regulere i en lokal forskrift, kan for eksempel være:

• hvorvidt oljeutskillere skal ha påslipp til kommunalt nett, jamfør også forurensningsforskriften § 15A
• påslipp av andre parametere enn forskriften regulerer, for eksempel metaller, organiske miljøgifter og lignende
• påslipp av stoffer til oljeutskilleren som kan svekke funksjonen til utskilleren
• å skjerpe kravet til innhold av olje i avløpsvannet. Der hvor dette er nødvendig kan kommunen også forskriftsfeste strengere nivåer av olje enn 15-7
• alternative analysemetoder til kapittel 11, vedlegg 2, punkt 2.2 
• krav til oppfølging av anlegget

Kommunen bør ikke utarbeide forskriftskrav som kun i liten grad avviker fra de nasjonale kravene i § 15-7.

Kommunen må være oppmerksom på at en forskrift hjemlet i § 15-6 kun skal være en erstatning for utslippskravene i § 15-7. Kommunen kan for eksempel ikke stille krav til andre virksomheter enn de som allerede er omfattet av forskriften jamfør § 15-1.  Formuleringer a la "forskriften gjelder også for andre virksomheter som slipper ut oljeholdig avløpsvann enn de i som er listet opp i § 15-1", er derfor ikke gyldige.

Mange kommuner velger imidlertid å fastsette forskrifter som både er hjemlet i § 15 og § 15A. På denne måten kan kommunen regulere alle påslipp av oljeholdig avløpsvann til kommunalt avløpsnett, men fremdeles altså ikke utslipp fra virksomheter som ikke er nevnt i § 15-1. Se egen veiledning om hva kommunen kan stille krav til i veilederen Fastsette lokal forskrift.

Eksempler: Se andre andre lokal forskrift på lovdata.no