Kommunen har myndighet til å innkreve vann- og avløpsgebyrer. Dette følger av vass- og avløpsanleggslova.

Gebyrene skal ikke overstige kommunens nødvendige kostnader på henholdsvis vann- og avløpssektoren. Kommunestyret fastsetter størrelsen på avgiftene i forskrift. Kommunens hjemler følger av forurensningsforskriften kapittel 16 om kommunale vann- og avløpsgebyrer.

Det er ikke anledning til å bruke VA-gebyrene til finansiering av tilsyn. Kommunen må ha laget en lokal forskrift for gebyrer ved tilsyn og saksbehandling, for å kunne dekke utgiftene ved tilsyn. Dette er forankret i forurensningsforskriften § 11-4.

Kreve utgifter dekket

Kommunen kan kreve full eller delvis dekning av sine kostnader til anlegg, drift og vedlikehold av avløpsanlegg. Dette følger av forurensningsloven § 25. Innkrevingen av avgifter skal være i samsvar med lov om kommunale vass- og avløpsanlegg. Kommunen kan også kreve refusjon etter plan- og bygningsloven kapittel 18.

Overslag skal ligge til grunn

Før kommunen gjør vedtak om gebyrenes størrelse, skal det foreligge et overslag over kommunens antatte direkte og indirekte kostnader knyttet til drifts-, vedlikeholds- og kapitalkostnader på henholdsvis vann- og avløpssektoren for de nærmeste tre til fem årene. Overslaget skal utarbeides i sammenheng med kommunens rullerende økonomiplan hvis det er mulig. Det skal også foreligge et overslag over hvilke beløp gebyrene antas å innbringe. 

Kommunen kan ta gebyr for saksbehandling og tilsyn. Samlet sett skal ikke gebyrene overstige kommunens kostnader ved saksbehandling eller kontrollordninger. Kommunens hjemmel til vedta kommunale saksbehandlings- og kontrollgebyrer lokalt følger av forurensningsforskriften § 11-4.

Med hjemmel i forurensningsforskriften §11-4, kan kommunen vedta lokal forskrift om gebyrer for: 

• egen behandling av eksisterende tillatelser 
• behandling av søknad om tillatelse for utslipp mindre enn 50 pe etter forurensningsforskriftens § 12-4  
• behandling av søknad om tillatelse for utslipp fra mindre tettbebyggelser etter forurensningsforskriftens § 13-4 
• behandling av søknad om tillatelse til utslipp av oljeholdig avløpsvann etter forurensningsforskriftens § 15-4 
• vedtak om påslipp etter forurensningsforskriften kapittel 15 A  
• saksbehandling etter lokale forskrifter 
• kontrolltiltak som gjennomføres for å sikre at forurensningsforskriftens bestemmelser eller vedtak i medhold av disse kapitlene blir fulgt etter bestemmelsene i forurensningsforskriftens kapitler 11 til 16.

Samlet skal ikke gebyrene overstige kommunens kostnader ved saksbehandling eller kontrollordninger. 

Hos Norsk Vann finner du ut hvordan kommunen kan utarbeide gebyrforskrifter. Se Veiledning i utarbeidelse av kommunale gebyrforskrifter for vann og avløp.

Saksbehandlingsgebyr gjelder bare dersom kommunen har vedtatt forskrift om saksbehandlingsgebyr jamfør forurensningsforskriften § 11-4. I så fall bør søker få informasjon om at behandlingen av søknaden er gebyrpliktig, og om hvilken gebyrsats søker kan regne med å få krav om så tidlig som mulig.

Dette er forankret i forvaltningslovens § 11.

Kommunene må vedta en gebyrforskrift for å innføre kontrollgebyr,. Dette følger av forurensningsforskriften § 11-4. Gebyrene kan være enten årsgebyr eller gebyr for et enkelt tilsyn. Årsgebyr har den fordelen at innbyggernes utgifter fordeles jevnt, mens gebyr for enkelt tilsyn gir den som har hatt tilsyn en større ekstrautgift som ofte faller sammen med eventuelle utbedringskostnader for anlegget. På den annen side gir gebyr for et enkelt tilsyn en bedre kobling mellom gebyret og selve tilsynet enn det årsgebyr gir.