Kommunens myndighet og plikt

Kommunene skal:

  • ha oversikt over hvilke rensekrav som gjelder for de ulike områder i kommunen
  • oversikt over utslippstillatelser og anleggenes tilstand
  • være ansvarlig for drift og vedlikehold av anlegg som helt eller delvis eies av kommunen
  • rapportere til Altinn innen 1. mars hvert år

Viktige oppgaver for kommunen blir derfor å:

  • gi pålegg om tiltak
  • endre og omgjøre tillatelser
  • kreve opplysninger
  • foreta granskinger
  • gi pålegg om overvåking hvis det er hjemlet enten direkte gjennom forurensningsloven, forurensningsforskriften eller delegeringsvedtak

Mer detaljert veiledning om myndighet og plikt på avløpsområdet finner du under saksbehandling knyttet til kapittel 12, 13, 15 og 15 A.

Rollene kan inndeles slik:

  • myndighet i forurensningssaker, plansaker og byggesaker
  • anleggseier
  • service og veiledning
  • utøvelse og konkretisering av statlig politikk
  • tilrettelegging for samfunnsutvikling og næringspolitikk

Det er viktig å være oppmerksom på de konfliktene som kan oppstå mellom de ulike rollene kommunen har som anleggseier, service- og veiledning og tilrettelegger. Myndighetsrollen bør derfor skilles ut i en egen organisasjon.

Temaet rolleforståelse og organisering er grundig beskrevet i Norsk Vanns rapport 184/2011, Tilsyn med utslipp fra avløpsanlegg innen kommunens myndighetsområde. Se spesielt punkt 2.2 Organisering og 2.4 Organisering og rollehåndtering.

Andre myndigheters rolle

Det er viktig å være klar over hvilke roller andre instanser, som statsforvalteren og Mattilsynet, har i sammenheng med vann- og avløpssaker. Avhengig av situasjonen, er deres rolle myndighet, eller høringsinstans for saker der kommunene selv er myndighet. Selv om instansene ikke uttaler seg i en høringsrunde, betyr ikke det at de godkjenner saken.

Kommunen er ikke forpliktet til å følge de rådene som blir gitt av høringsinstansene. De må vurdere høringssvarene på selvstendig grunnlag. Når kommunen utøver myndighet har kommunen det fulle ansvaret for at vedtakene er faglig forsvarlige og juridisk korrekte.

Samordning internt i kommunen

Kommunen plikter å samordne saksbehandlingen. Dette følger av plan- og bygningsloven § 21-5. Kommunen kan gjøre følgende for å sikre samordning:

  • lage gode samordningsrutiner slik at de framstår som én overfor innbyggerne
  • oppfordre utbygger til å sende inn søknad om utslippstillatelse og byggesøknad samtidig
  • vurdere saken etter annet regelverk i tillegg, som vannforskriften, naturmangfoldloven, kulturminneloven og folkehelseloven

Det er et viktig prinsipp at utslippstillatelsen etter forurensningsforskriften skal være gitt før en tomt skilles fra, eller byggesaken behandles. Dette følger av plan- og bygningslovens § 27-2. 

Samarbeid mellom kommuner

Oppgavene innen vann og avløp er varierte og krever spesialkompetanse innen fagfeltet. Kommunene har store og omfattende oppgaver i forbindelse med godkjenning og tilsyn av anlegg. En kommune med mindre enn 20.000 innbyggere vil ofte ha utfordringer med å dekke alle oppgavene på dette feltet på en fullgod måte. Det anbefales derfor sterkt at kommuner inngår samarbeid.

Uformelt samarbeid kan for eksempel være innen en region, mellom nabokommuner eller mellom kommuner med felles problemstillinger. Formelt samarbeid kan for eksempel være deling av saksbehandlere over kommunegrenser, utnyttelse av driftsassistanser, etablering av interkommunale organer eller tematisk samarbeid i regi av en vertskommune.

Kommuneloven § 27, åpner for interkommunalt og interfylkeskommunalt samarbeid. Bestemmelsen er utformet med tanke på drift og administrativt samarbeid, for eksempel om vannforsyning og avløpsanlegg. Offentlig myndighetsutøvelse kan imidlertid ikke omfattes av samarbeidet, og denne samarbeidsformen er derfor ikke egnet for gjennomføring av kommunenes tilsynsarbeid.

Kommuneloven åpner imidlertid for interkommunalt samarbeid gjennom overføring av oppgaver og myndighet til en vertskommune, jamfør om vertskommunesammarbeid. Tilsynsoppgaver vil være egnet for et slikt samarbeid, spesielt for mindre kommuner.

 

Plikt til å føre tilsyn

Tilsynsmyndigheten er delegert til kommunen. Kommunen skal føre systematisk kontroll med at tillatelser til utslipp og påslipp overholdes.

Forurensningsforskriften gir ikke kommunen hjemmel til å videredelegere sin myndighet til andre. Adgangen til å utføre og følge opp tilsyn er derfor begrenset av reglene i kommuneloven.

I henhold til kommuneloven er det kommunestyret som er det øverste kommunale organet. Kommuneloven gir vid adgang til å delegere myndighet til faste utvalg og administrasjonssjefen, som kan delegere videre internt. Loven gir imidlertid ikke anledning til å videredelegere kommunens myndighet til kommunale selskaper eller interkommunale selskaper. Heller ikke private aktører kan få delegert myndighet.

Kommuneloven åpner for interkommunalt samarbeid gjennom overføring av oppgaver og myndighet til en vertskommune, jamfør om vertskommunesammarbeid. Tilsynsoppgaver vil være egnet for et slikt samarbeid, spesielt for mindre kommuner.

Hjemler for kommunens tilsynsmyndighet finnes i forurensningsforskriften:

  • §12-2 for kapittel-12-anlegg, sanitært avløpsvannfra bolighus, hytter og lignende
  • §13-2 for kapittel-13-anlegg, kommunalt avløpsvannfra mindre tettbevegelser
  • §15-2 for utslipp av oljeholdig avløpsvann
  • §15A-2 for påslipp til offentlig avløpsnett(§15 A-4)

Følgende hjemler i forurensningsloven er også sentrale i forbindelse med kommunens tilsynsarbeid: 

  • forurensningsloven § 48 om forurensningsmyndighetenes oppgaver, som gir kommunen som forurensningsmyndighet plikt til å føre tilsyn
  • forurensningsloven § 49 om opplysningsplikt, som pålegger forurenser å framlegge tilgjengelige opplysninger og dokumentasjon kommunen trenger som forurensningsmyndighet
  • forurensningsloven § 50 om rett til gransking, som gir kommunen rett til uhindret adgang til eiendom der forurensning kan oppstå eller har oppstått (dette omfatter også rett til å inspisere om fritidsbebyggelse har innlagt vann)
  • forurensningsloven § 51 om pålegg om undersøkelse, som gir kommunen rett til å kreve at forurenser gjennomfører undersøkelser

I henhold til forurensningslovens § 48 om forurensningsmyndighetens oppgaver, har ikke kommunen bare rett til å drive tilsyn, den har også en plikt til å gjøre det.

Gjennom internasjonale forpliktelser som EUs vannrammedirektiv, implementert gjennom vannforskriften, blir kommunens plikt til å drive tilsyn viktig for å kunne oppfylle Norges forpliktelser til å registrere, kartlegge og klassifisere miljøtilstanden i vannforekomster.

Kommunene plikter også å føre tilsyn med kravene i internkontrollforskriften om systematisk helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid i virksomheter, hos de virksomhetene kommunen regulerer etter forurensningsforskriften kapittel 13 om krav til utslipp av kommunalt avløpsvann fra mindre tettbebyggelse, kapittel 15 om krav til utslipp av oljeholding avløpsvann, og kapittel 15 A-4 om påslipp.

Etablering av interkommunale organer, eller andre former for samarbeid med andre kommuner kan sikre at kommunens tilsynsarbeid blir effektivt ved at det opparbeides kompetanse og et fagmiljø.

Kommunen kan finansiere arbeidet med tilsyn gjennom en lokal forskrift for kontroll- og saksbehandlingsgebyrer. Forskriften skal være hjemlet i forurensningsforskriftens § 11-4 om kommunale saksbehandlings- og kontrollgebyrer innen avløp.

Vi genererer din PDF - vennligst vent

Dette kan ta litt tid