Fullstendig søknad skal avgjøres av kommunen innen seks uker. Dersom kommunen ikke har avgjort søknaden innen fristens utløp, regnes tillatelse for gitt så fremt det ikke er grunn til å tro at noen part vil være misfornøyd med dette.
Fullstendig søknad skal være i overenstemmelse med standardkravene i forurensningsforskriften § 12-7 til § 12-13. I tillegg må kommunen vurdere om standardkravene er tilstrekkelige og gjøre en vurdering av hvilke konsekvenser utslippet kan få.
Sjekkpunkter
Regelverket med kommentarer
1. ledd
Bestemmelsene i kapittel 12 gjelder for utslipp av sanitært og kommunalt avløpsvann fra avløpsanlegg mindre enn 50 pe, jf. definisjonen i § 11-3 bokstav l). Bestemmelsene i kapittel 12 gjelder også for små avløpsanlegg med to eller flere påkoblinger, så lenge det samlete utslippet er under 50 pe. Antall pe kan beregnes teoretisk i henhold til verdier oppgitt i NS 9426: Bestemmelse av personekvivalenter, pe, til bruk i utslippstillatelse for avløpsvann.
Kapittel 12 gjelder kun for utslipp av gråvann fra virksomhet med innlagt vann.
Med virksomhet menes bolighus, hytter, turistbedrifter, skoler, forsamlingslokaler, kafeer, gatekjøkken, campingplasser, småbedrifter og lignende bygninger med utslipp av sanitært avløpsvann.
Med innlagt vann menes vann fra vannverk, brønn, cisterneanlegg eller lignende som gjennom rør eller ledninger er ført innendørs. Hageslanger omfattes av utrykket "rør eller ledning" (aktiv oppfylling av innvendig tank.) Det samme gjelder om man leder regnvann gjennom takrenne og videre inn i bygningen (passiv oppfylling av innvendig tank.)
Små innvendige beholdere/tanker på 20-25 liter oppfattes ikke som innlagt vann.
Utslipp av gråvann fra bygning uten innlagt vann, regnes normalt som forurensning uten nevneverdig skade eller ulempe og trenger ikke utslippstillatelse, jf. forurensningsloven § 8 tredje ledd.
Kommunen kan, som forurensningsmyndighet, sette krav til utslipp av gråvann under 50 pe fra bygning uten innlagt vann dersom det medfører en fare for forurensning jf. forurensningsloven §§ 7 og 11.
Den ansvarlige for avløpsanlegget skal kunne dokumentere pe-størrelsen på renseanlegget og dermed hvilke rensekrav som gjelder.
2. ledd
Plan- og bygningsloven § 27-2 om plikt til tilkobling til avløpsledning gjelder uavhengig av kapittel 12. Det skal ikke søkes om utslippstillatelse for utslipp som kobles til offentlig avløpsledning som følge av plan- og bygningsloven fordi utslipp som kobles til avløpsledning omfattes av utslippstillatelsen til avløpsanlegget.
Plan- og bygningsloven § 27-2 gir kommunen hjemmel til å kreve at bygninger skal knyttes til offentlig avløpsnett dersom den offentlige avløpsledningen går over eiendommen eller i veg som støter til den, eller over nærliggende areal. Det følger av plan- og bygningsloven § 30-6 at kommunen ikke har rett til å kreve påkobling av fritidsbebyggelse til offentlig avløpsnett. Krav om påkobling av nye utslipp fra fritidsbebyggelse kan eventuell stilles gjennom bruk av planbestemmelser, jf. Miljøverndepartementets veileder T-1381/Reguleringsplan Bebyggelsesplan.
1. ledd
Søknadsplikten gjelder uansett avløpsløsning. Se kommentar til § 12-3. Det skal således søkes om tillatelse når avløp går til tett tank. Søknad må leveres skriftlig.
Med fullstendig søknad, menes en søknad som inneholder alle nødvendige opplysninger som gjør kommunen i stand til å foreta en forsvarlig saksbehandling, jf. forvaltningsloven kapittel § 17. Nødvendige opplysninger er opplysninger som fremgår av § 12-4 første ledd og eventuelt andre relevante opplysninger som kommunen krever for at saken skal bli ”så godt opplyst som mulig”, jf. forvaltningsloven § 17 . Dersom kommunen mottar en ufullstendig søknad, har kommunen plikt til å gi søker beskjed så snart som mulig, jf. kommunens veiledningsplikt etter forvaltningsloven § 11. Kommunen kan ikke betegne en søknad som ufullstendig etter at saksbehandlingsfristen på seks uker jf. § 12- 5 er utløpt dersom søknaden inneholder alle opplysningene som følger av § 12-4 første ledd nr 1. bokstav a) til i).
Nummer 1, bokstav a): Det må fremkomme av søknaden hvem som er nærmest til å gjøre de plikter den ansvarlige er pålagt i forskriften. Det bør også fremgå om ansvarlig søker ikke er den samme som den ansvarlige eieren (tiltakshaver).
Nummer 1, bokstav b): Det må fremkomme om den ansvarlige søker om å etablere og drive utslippet i henhold til standardkravene i kapittel 12 eller om det søkes om andre krav. Søknad om andre krav må begrunnes særskilt. Dersom det søkes om andre krav, gjelder ikke kommunens saksbehandlingsfrist på seks uker jf. § 12-5 første ledd.
Nummer 1, bokstav d): Anleggets plassering i forhold til eiendomsgrenser og andre grenser av betydning for arealbruken bør fremkomme av kartet. I tillegg bør vegadkomst tegnes inn på kartet dersom dette er relevant.
Nummer 1, bokstav g): Brukerinteresser knyttet til resipienten vil ha stor betydning for hvilke utslippsvilkår som bør fastsettes. Det er blant annet viktig at søknaden inneholder en risikovurdering av helseforhold.
Nummer 1, bokstav i): Dersom utslippet er i strid med endelige planer etter plan- og bygningsloven, kan kommunen som forurensningsmyndighet kun godkjenne utslipp med samtykke fra planmyndigheten.
Nummer 2: Bestemmelsen skal sikre at parter og andre spesielt berørte av saken gis anledning til å uttale seg i konkrete utslippssaker. En part er en person som en avgjørelse retter seg mot eller som saken ellers direkte gjelder, jf. § 2 bokstav e) i forvaltningsloven. Med andre særskilte berørte menes for eksempel foreninger og lag med interesser i området.
Den ansvarlige har plikt til å gjøre de berørte oppmerksomme på deres anledning til å uttale seg til den ansvarlige innen fire uker. Kopi av varselet skal sendes til kommunen.
Nummer 3: Når søknad skal sendes kommunen, skal blant annet kvitteringer for at varsel er sendt vedlegges. Som kvittering regnes rekommandert brev, underskrift eller annen form for bekreftelse fra parter og andre som kan bli særlig berørt av saken. Dersom den ansvarlige mottar uttalelser, skal uttalelsene sendes sammen med søknaden til kommunen. Søknaden skal uansett inneholde informasjon som nevnt i første ledd og eventuelle andre opplysninger kommunen har krevd. Den ansvarlige kan i tillegg sende kopi av søknaden til de som har gitt uttalelse.
Kommunen kan fastsette standardiserte krav i lokale forskrifter som trer i stedet for standardkravene i kapittel 12, jf. §§ 12-7 til 12-13. Kommunen har imidlertid ikke anledning til å endre søknadssystemet som følger av §§ 12-4 til 12-5 eller endre bestemmelsene om forholdet til eksisterende utslipp jf. § 12-18. Det vil si at kommunen bare kan fastsette bestemmelser for utslipp som etableres etter ikrafttredelsesdatoen til den lokale forskriften.
Lokal forskrift skal bygge på de samme definisjonene som i denne forskrift og være tilpasset annet regelverk. Alle krav som skal regulere utslippene, må komme klart frem av den lokale forskriften, selv om enkelte krav overlapper krav i kapittel 12. Fastsettelsen av lokale forskrifter skal følge forvaltningslovens regler i kapittel 7.
Standardkravene i kapittel 12 vil normalt være tilstrekkelige for å ivareta miljøhensyn og brukerinteresser. Kommunene bør fokusere på å utarbeide lokaltilpasset veiledning til regelverket. Det er ikke hensiktsmessig å lage lokale forskrifter med standardkrav med mindre avvik fra de nasjonale standardkravene. Kommunen kan uansett fastsette strengere krav i henhold til § 12-5, dersom det foreligger spesielle lokale forhold.
Hovedmålet er å sikre at avløpsnettet er funksjonelt til enhver tid, slik at avløpsnettet ikke forårsaker forurensning.
1. ledd
Den ansvarlige må i søknad jf. § 12-4 første ledd angi om det søkes om en rensegrad i samsvar med § 12-8 første ledd.
Med brukerinteresser menes for eksempel interesser tilknyttet drikkevannsforsyning, rekreasjon og næringsvirksomhet. Rekreasjon omfatter blant annet badeplass, lekeplass og områder for vannsport. Eksempel på næringsvirksomhet er vanning av jordbruksarealer. Kommunen må i det enkelte tilfellet vurdere om brukerinteressene er av en slik karakter og omfang at rensing jf. bokstav a) er nødvendig.
Det vil være opp til kommunen å vurdere om det foreligger fare for eutrofiering i den aktuelle resipienten. I denne vurderingen kan det tas utgangspunkt i tilstandsklasse 1 (meget god) eller 2 (god), jf. SFTs klassifisering av miljøkvalitet i ferskvann (TA-1468/1997) eller økologisk status klasse 1 (høy) eller 2 (god) jf. forskrift om rammer for vannforvaltningen av 15. desember 2006.
2. ledd
Dersom det ikke finnes stedegne løsmasser som er egnet for rensing av gråvann, må gråvannet gjennomgå alternativ rensing i for eksempel et gråvannsanlegg. Utslippsstedet må lokaliseres og utformes slik at virkningene av utslippet blir minst mulig, jf. § 12-11 andre ledd.
1. ledd
Den ansvarlige må i søknad jf. § 12-4 første ledd, angi om det søkes om en rensegrad i samsvar med § 12-9 første ledd.
1. ledd
Infiltrasjonsanlegg kan etableres der grunnundersøkelser viser at løsmasser på stedet har tilstrekkelig kapasitet til å kunne behandle og transportere avløpsvann. Metoden forutsetter en viss avstand fra avløpsanlegget til grunnvann, bekk og drikkevannskilde. Naturlige infiltrasjonsanlegg skal ha dokumentasjon på at anerkjent dimensjonering og utforming er benyttet.
2. ledd
Med minirenseanlegg menes prefabrikkerte avløpsanlegg bygget for å rense sanitært eller kommunalt avløpsvann med dokumentert rensegrad. Anleggene monteres på fabrikk før levering. Renseanlegg for gråvann regnes ikke som minirenseanlegg.
Typegodkjenning i henhold til SFTs kvalitetsnormer fra 1997 (TA-1403/97) regnes som tilsvarende standard inntil Date of Withdrawal for EN12566-3. Date of Withdrawal fremgår av Official Journal.
Eksempler på øvrige renseanlegg er renseanlegg i kombinasjon (f.eks. slamavskiller og naturlig infiltrasjon), kunstige infiltrasjonssystemer, kildesorteringssystemer etc.
Driftsbetingelser for øvrige avløpsanlegg bør fremkomme av dokumentasjonen for rensegrad.
Bestemmelsen angir de hovedhensyn som skal ivaretas når den ansvarlige skal lokalisere utslippet, bestemme utslippsdyp og -anordning.
Bestemmelsen angir hovedhensynene som skal ivaretas når den ansvarlige skal begrense eventuelle vesentlige luktulemper.
1. ledd
Eventuelle fremtidige endringer i klimatiske forhold i anleggets levetid bør tas med når lokalisering og utforming av renseanlegget vurderes.
2. ledd
Dumpeforbudet gjelder generelt og omfatter blant annet dumping fra fartøyer, lektere og lignende og bl.a. også utslipp fra utslippsledninger. Dumpeforbudet omfatter restprodukter som genereres i renseanlegg for sanitært eller kommunalt avløpsvann. I likhet med forskrift om gjødselvarer mv. av organisk opphav omfatter bestemmelsen ikke slam fra renseanlegg for industrielt prosessavløpsvann.
Med vannforekomst menes innsjø, elv, elvemunning, fjord og havområde.
Ved mottak av for eksempel septikslam på mekaniske renseinnretninger, vil mesteparten av slammet bli ført ut i vannforekomsten. En slik praksis anses å være omfattet av forbudet mot utslipp fra rørledning eller annen innretning. Utslipp av for eksempel septikslam via et renseanlegg som oppfyller primær, sekundær- eller tertiærrensekravene i denne forskriften, anses ikke å være i strid med dumpeforbudet, så fremt den ansvarlige kan dokumentere at slammet renses i overensstemmelse med primær-, sekundær eller tertiærrensekravene.
3. ledd
Minirenseanlegg og slamavskillere har definerte driftsrelaterte krav. Driftsbetingelser for øvrige avløpsanlegg bør fremkomme av dokumentasjonen for rensegrad.
Hvilke konsekvenser kan utslippet få?
Kommunen må foreta en vurdering av om utslippet kan medføre skader eller ulemper og om det er andre forurensningskilder til resipienten.
Et utslipp kan forårsake begroing, bakterieforurensning, oksygenmangel ved høy organisk nedbrytning, luktproblemer, forsøpling eller nedslamming lokalt ved utslippspunktet i bekken, innsjøen eller sjøen. Kommunen bør ha oversikt over hvilke effekter et utslipp kan få.
Store tilførsler av næringssalter og organisk stoff fra avløp kan medføre overgjødsling (eutrofiering) som kan føre til økt mikroalgevekst, mindre siktedyp, økt forbruk av oksygen i dypvannet og skader på bunndyr og fisk.
De marine områdene fra svenskegrensen til Lindesnes, Skagerrakområdet, betegnes som eutrofipåvirket og er i forurensningsforskriften betegnet som ”følsomme områder”. Det er registrert lokale overgjødslingsproblemer i ferskvann i mange deler av landet.
Avløp kan også bidra til forsøpling av bunnområder, vannmasser og strandlinje. Forsøplingen har både en visuell effekt, og påvirker plante- og dyreliv gjennom nedslamming og redusert lystilgjengelighet. Kommunen kan derfor gi pålegg om å fjerne og rydde opp søppel eller slam som er etterlatt, tømt eller oppbevart i strid med forurensningslovens § 28. De kan også gi pålegg om å dekke utgifter som andre har hatt til opprydding. Dette er forankret i forurensningslovens § 3.
Avløpsvannet inneholder bakterier, parasitter, virus og andre mikroorganismer. Forurensningsforskriftens kapittel 12 og 13 har i utgangspunktet ingen krav til rensing av bakterier og virus. Mange av disse mikroorganismene er imidlertid sykdomsfremkallende. Dersom kommunen er redd for at utslipp fra et avløpsanlegg kan føre til brukerkonflikter på grunn av smittefare, bør kommunen be søker dokumentere hvorvidt bakterier og lignende kan føre til konflikter med bruksformål som for eksempel bading og rekreasjon.
Kommunens helsemyndigheter kan bistå med vurderinger av mulige helseeffekter.
Brukerinteresser er ofte kjent gjennom arealplanleggingen etter plan- og bygningsloven. Forhåndsvarsling av en søknad vil også kunne avdekke brukerkonflikter. Det kan være ulike interesser og brukere knyttet til resipienten.
Kommunen bør ha god oversikt over brukerinteressene for området før en utslippstillatelse gis. Eksempler kan være drikkevannsuttak, badeplass, småbåthavn, fiskeplass eller vernet område.
I grunnforurensningsdatabasen kan kommunen undersøke om det er forurenset grunn på lokaliteten.
En helhetlig resipientvurdering er viktig ved søknad om utslipp fra hus og hytter. I henhold til forurensningsloven § 11 fjerde ledd skal forurensningsspørsmål for større områder forsøkes løst under ett på grunnlag av oversiktsplaner og reguleringsplaner. Kommunen har en unikmulighet til å gjøre dette gjennom planarbeidet. De som jobber med forurensningssaker i kommunen bør derfor samarbeide med planmyndighetene.
Hvis etablering av et avløpsanlegg er i strid med vedtatte planer for området etter plan- og bygningsloven kan forurensningsmyndigheten bare gi tillatelse til utslipp dersom det foreligger samtykke fra planmyndigheten i kommunen.
Krav i vannforskriften og naturmangfoldloven
Som forurensningsmyndighet er kommunen forpliktet til å vurdere om en tillatelse som gis oppfyller kravene i vannforskriften og naturmangfoldloven.
Krav i vannforskriften
I sammenheng med tillatelser etter forurensningsforskriften, vil de vurderingene kommunen gjør av resipienten gi svar på om tiltaket vil kunne medføre en forringelse av kvaliteten på vannforekomsten det skal slippes ut i. Har kommunen gjort vurderingene vi viser til i veiledningen her, vil vernet om resipienten stort sett være bra nok i henhold til vannforskriften. Kommunen må likevel huske på at de ikke uten videre kan tillate utslipp som fører til forverring av tilstandsklassen resipienten har.
- § 4 om miljømål for overflatevann
- § 5 om miljømål for kunstige og sterkt modifiserte vannforekomster
- § 6 om miljømål for grunnvann.
Tiltak som fører til at målene i § 4 til § 6 ikke nås, kan bare tillates dersom vilkårene i § 12 om ny aktivitet eller nye inngrep, er tilstede.
Regelverk
For mer informasjon om vannforskriften, se vannportalen.
Krav i naturmangfoldloven
Naturmangfoldloven § 7 om prinsipper for offentlig beslutningstaking forplikter kommunen til å legge §§ 8 til 12 til grunn når de tar beslutninger.
Kommunens vurdering av om anlegget og utslippstillatelsen kan føre til forringelse av naturmangfoldet skal være tydelig i vedtaket om utslippstillatelse.
- Blir den samlede belastningen fra anlegget for området for stor?
- Er det spesielt sårbare arter i området, gytebekker, viktige habitater, naturreservat eller liknende?
Kartet på Miljøstatus, Naturbase, eller Artskart kan være nyttig for å finne informasjon.
Unntak fra 6 ukers fristen
Unntak fra seksukers fristen på grunn av særlige forhold (§ 12-5 andre ledd):
Hvis søknaden avviker fra standardkravene, gjelder ikke fristen på seks uker for behandling av søknad. Søknaden skal imidlertid behandles så raskt som mulig, etter fristene og bestemmelsene i forvaltningsloven § 11 a).
Hvis en søknad er fullstendig og oppfyller standardkravene, kan kommunen likevel bestemme at saken ikke kan behandles innen seks uker. Dette gjelder bare hvis fristen på seks uker ikke har gått ut og det er særlige forhold som tilsier at det er nødvendig, for eksempel brukerkonflikter som gjør det vanskelig å behandle søknaden innen fristen fordi kommunen må innhente flere opplysninger i saken.
Dersom kommunen ikke kan behandle søknaden innen ytterligere en måned, må kommunen gi foreløpig svar på hvorfor søknaden ikke kan behandles tidligere. Dette følger av forvaltningslovens § 11 a tredje ledd. Så langt det lar seg gjøre bør kommunen opplyse om når den vil bli behandlet.
Kommentarer til § 12-5 andre ledd
Bestemmelsen gir kommunen hjemmel til å fastsette andre krav enn standardkravene i kapittel 12. Der søknaden er i samsvar med §§ 12-7 til 12-13 er hjemmelen betinget av at kommunen varsler eller treffer vedtak innen seks uker. Dersom det søkes om lempeligere krav enn §§12-7 til 12-13, må kravene begrunnes særskilt. Søknaden må også inneholde dokumentasjon som blant annet viser at utslippet ikke har skadevirkninger på miljøet og at utslippet ikke medfører brukerkonflikter.
Supplerende eller strengere krav er først og fremst aktuelt å vurdere der det foreligger protester eller hvor vannforekomsten er særlig sårbar for utslipp. Avgjørelsen av saker der det foreligger protester skal begrunnes, jf. forvaltningsloven § 24 første og andre ledd. Kommunen kan nekte etablering av nye eller økte utslipp grunnet særlige hensyn til miljø og/eller brukerinteresser.