I saker som gjelder forurenset grunn er Miljødirektoratet, Fylkesmannen og kommunen forurensningsmyndighet. Myndighetenes verktøy er først og fremst forurensningsloven og forurensningsforskriften kapittel 2 om opprydding i forurenset grunn ved bygge- og gravearbeider. I denne veilederen legger vi til grunn den samme definisjonen av forurenset grunn som framkommer av forurensningsforskriftens § 2-3, med de normverdiene som er gitt i vedlegg 1 til forskriften. Forurensningsloven § 7 slår fast at forurensning er forbudt, med mindre den er tillatt etter loven eller etter vedtak med hjemmel i lov.

Ved fare for forurensning i strid med loven har den ansvarlige for forurensningen plikt til å gjennomføre tiltak for å hindre at den inntreffer og for å stanse, fjerne eller begrense virkningen av inntrådt forurensning. Tiltaksplikten innebærer at den ansvarlige på eget initiativ må gjøre seg kjent med forurensningssituasjonen og bekoste nødvendige undersøkelser og tiltak.

Forurensningsmyndighetene regulerer hva som er tillatt etter forurensningsloven, både gjennom generelle forskrifter og særskilte tillatelser. De generelle kravene til søknader og behandling av søknader om forurensende virksomhet er regulert i forurensningsforskriftens kapittel 36 og utdypet i Miljødirektoratets veileder TA 3006:2012, som finnes på direktoratets nettsider.

Med innføring av IED er det kommet nye krav til behandling av tillatelser. Disse er nå innarbeidet i forurensningsforskriften, og ett av kravene er at det på gitte vilkår skal utarbeides en tilstandsrapport som dokumenterer forurensning i grunn og grunnvann (§ 36-21).

De fleste virksomheter har allerede et krav i sine tillatelser om at virksomheten skal være innrettet slik at det ikke finner sted miljøskadelige utslipp til grunnen. Bedriften har også plikt til å ha oversikt over eventuell forurenset grunn på bedriftsområdet.

Dersom det finnes grunnforurensning, skal bedriften innhente kunnskap om faren for spredning og vurdere behov for undersøkelser og tiltak. For virksomheter som er omfattet av kravet om tilstandsrapport, vil behovet for å undersøke eksisterende grunnforurensninger nå også bli vurdert i sammenheng med krav om tilstandsrapport.

På bakgrunn av opplysningene som kommer fram i tilstandsrapportene, vil forurensningsmyndigheten måtte vurdere om det er behov for ytterligere undersøkelser og tiltak. Denne vurderingen vil basere seg på de hensyn og ansvarsforhold som følger av forurensningsloven med tilhørende forskrifter. Det samme gjelder ved nedleggelse av virksomheter.

Når det skal settes i gang bygge- og gravearbeider på eiendommer hvor det er grunnforurensninger, utløser det et krav om gravetillatelse med tilhørende tiltaksplan for håndtering av forurenset masse. Dette følger av forurensningsforskriftens kapittel 2. Søknader om gravetillatelse skal vanligvis behandles av kommunen, men hvis graving og masseforflytninger skal skje inne på et industriområde, og tiltakshaver har tillatelse fra Miljødirektoratet, vil søknaden i praksis ofte bli behandlet av direktoratet.

I utforming og behandling av disse søknadene vil det være en fordel at det alt foreligger en tilstandsrapport. Tilstandsrapportene vil også gi grunnlag for å vurdere behovet for eventuelle tiltak og overvåkning av grunn¬vann, i tråd med øvrige krav i tillatelser og forskrifter.

Hvis det finnes registrerte grunnvannsforekomster på området, gjelder vannforskriftens mål om at forekomstene skal innfri kriteriene for god kjemisk tilstand. Det betyr at innholdet av næringssalter og miljøgifter ikke skal overskride grensene som er gitt i forskriftens vedlegg IX. I de grunnvannsforekomstene som ikke oppfyller miljømålene, skal det gjennomføres tiltak.

Vannforskriften åpner likevel for at det kan fastsettes mindre strenge miljømål når en vannforekomst er så påvirket av menneskelig virksomhet at det er umulig eller uforholdsmessig kostnadskrevende å nå målene. Ett av vilkårene er da at det ikke vil forekomme ytterligere forringelse av tilstanden i den berørte vannforekomsten.