Støyregelverket skal bidra til at færrest mulig skal bli plaget av støy. Gjennom å kartlegge støysituasjonen og sikre skjerming for de mest støyutsatte, samt ved god arealplanlegging, er det et mål å redusere antallet mennesker som utsettes for helseskadelig støy.

Det er et nasjonalt mål å redusere innendørs støy og støyplage.

Regelverk om støy

Myndighet og ansvar

Miljødirektoratet

Miljødirektoratet ligger under Klima- og miljødepartementet, og har fagansvar for støy.

Vi utarbeider veiledning om støy i arealplanlegging og om støy som forurensning etter forurensningsloven og forurensningsforskriften. I tillegg formidler vi kunnskap om regelverket og miljøtilstanden (støysituasjonen).

Vi arbeider også med utvikling av regelverk, overvåking av støy og internasjonal rapportering.

I tillegg behandler Miljødirektoratet klagesaker hvor fylkesmannens avgjørelser etter forurensningsloven er påklaget, og er forurensningsmyndighet for de største industribedriftene og for offshoreinstallasjoner.

Fylkesmannen

Fylkesmannen er statens fagmyndighet for støy. Som en del av denne rollen skal fylkesmannen uttale seg til planforslag og sørge for at støy blir tilstrekkelig ivaretatt i kommuneplaner og reguleringsplaner. Klima- og miljødepartementets retningslinje for behandling av støy i arealplanlegging (T-1442/2016) gir føringer for hvordan støy skal ivaretas i planleggingen.

Fylkesmannen er forurensningsmyndighet etter forurensningsforskriftens kapittel 5 om støy. Fylkesmannen har også myndighet til å gi tillatelse (konsesjon) til enkelte støyende bedrifter. Hvilke virksomheter fylkesmannen er myndighet for følger av rundskriv T-3/12.

Fylkeslegen, som også er en del av fylkesmannsembetet, behandler klagesaker og fører tilsyn etter folkehelseloven og forskrift om miljørettet helsevern.

Kommunen

Kommunen er planmyndighet, og ansvarlig for å ivareta støyhensyn i arealplaner etter plan- og bygningsloven. Dette omfatter blant annet kommuneplanens arealdel, og område- og reguleringsplaner for ny bebyggelse, nye samferdselsanlegg som veger og jernbanelinjer og ny støyende virksomhet, som industriområder.

Klima- og miljødepartementets retningslinje for behandling av støy i arealplanlegging (T-1442/2016) gir føringer for hvordan kommunen bør ta hensyn til støy i arealplanleggingen.

Kommunen forvalter også byggeregelverket i plan- og bygningsloven (for eksempel søknader om rammetillatelse og igangsettingstillatelse). Kommunen har ansvar for at det tas hensyn til støy i byggesakene, og skal sørge for at de støykravene som ligger i Teknisk forskrift følges opp. Kommunen kan gå på tilsyn for å sikre at krav og vilkår blir fulgt opp.

Kommunen er også myndighet for forskrift om miljørettet helsevern som er hjemlet i folkehelseloven. Dersom en virksomhet eller en aktivitet gir så mye støy at det virker negativt på helsen kan kommunen bruke forskrift om miljørettet helsevern til å håndtere dette og om nødvendig pålegge retting eller stans av støyutslippet.

Fra 1. januar 2020 har kommunen myndighet til å gi tillatelse etter forurensningsloven til støy fra motorsportbaner, skytebaner og vindmøller. 

Kommunen er også eier av anlegg/veger som støyer. Forurensningsforskriftens kapittel 5 om støy setter krav om at kommunen som anleggseier skal kartlegge støy fra egne anlegg og gjøre støytiltak for å redusere støynivåene i de mest støyutsatte områdene.

Dersom man er plaget av støy, er det ofte lurt å kontakte kommunen. Kommunen kan gi informasjon om det er satt krav om støy reguleringsplaner eller byggesaker og kan følge opp at disse bestemmelsene og kravene overholdes.

Kildeeiere

Det finnes en rekke ulike kilder til støy. Veitrafikk er den største kilden til støy i Norge. I 2014 var 1,9 millioner nordmenn utsatt for støy fra veitrafikk på over 55 desibel (dBA) utenfor boligen sin. Togtrafikk, flytrafikk og industri og næring er også vanlige kilder til støy. Rundt 150 000 mennesker er utsatt for støy fra enten tog, fly eller industri og næringsvirksomhet.

Det er i hovedsak slik at den som har ansvaret for støykilden også har ansvar for eget støyutslipp. Eksempelvis må den som driver støyende industrivirksomhet eller den som har ansvaret for drift av skytebane sørge for at aktiviteten eller driften ikke fører til for høye støynivåer. Det er også en rekke offentlig myndigheter som har ansvar for å følge opp støy fra egne anlegg, som for eksempel veier, banestrekninger, flyplasser eller vindkraftanlegg.

Støy fra de ulike kildene er regulert gjennom flere regelverk.

Arealplanlegging

Det er et nasjonalt mål at støyplagen skal reduseres innen 2020. I Norge bor 40 prosent av oss i et støyutsatt område. 200 000 opplever forstyrret nattesøvn. Dårlig kvalitet på søvnen er den viktigste årsaken til helseskade ved støy. Antallet utsatt for støy over 55 dBA fra veitrafikk økte fra 1,2 millioner i 1999 til 1,9 millioner i 2014.

Selv om antallet mennesker som bor i en støysone øker betyr ikke det at plagen øker tilsvarende. Støyplageindeksen viser at støyplagen i Norge ble redusert med åtte prosent i 2014 i forhold til 1999. Dette skyldes en rekke faktorer. Nye veger og andre samferdselsprosjekter blir lagt om og flyttet vekk fra de tettest bebygde områdene. Når trafikken reduseres blir også støynivået lavere. Det er også stadig mer fokus på at nye boliger skal bygges på en slik måte at de får gode støyforhold både innendørs og utendørs. Dette vil kunne bidra til å forebygge nye støyplager, slik at vi kan bygge i støyutsatte områder i byene uten at flere blir plaget av støy. Arealplanlegging er sannsynligvis det mest kostnadseffektive tiltaket vi har for å forebygge støyplage og helseskade som følge av støy.

Det er mulig å bygge i støysoner uten at det går på bekostning av bokvalitet og helse. Det krever god planlegging. Det er viktig å ta hensyn til støy både ved utbygging av nye boliger og annen støyfølsom bebyggelse, og ved utbygging av støyende anlegg og virksomhet. I retningslinje for behandling av støy i arealplanleggingen, T-1442, er det anbefalinger om hvordan vi kan planlegge for å forebygge økt støyplage.

Beregning og måling av støy

I veilederen til retningslinje T-1442 står det at støy skal beregnes med nærmere spesifiserte metoder. Det er altså ikke lagt opp til at støynivået skal måles. Hovedgrunnen til dette er at det er svært komplisert å måle støy. Det er nødvendig å måle over lang tid (uker/måneder) for å få alle variasjoner i kildestyrke, meteorologiske forhold og så videre. Etterpå må måleresultatene kontrolleres og "renskes" for alle andre lyder enn lyden fra kilden man måler.

Beregninger gir derfor ofte et bedre resultat enn målinger. Beregninger må utføres av fagfolk som har kunnskap om støykilden og riktig beregningsverktøy.

Alle støyberegninger er forbundet med en viss usikkerhet. Det gjelder både usikkerhet i selve beregningsalgoritmen og usikkerhet i beskrivelse av inngangsparametere.  Beregningsusikkerheten vil i de fleste tilfeller likevel være mindre enn den måleusikkerheten man ville hatt dersom det var aktuelt med fysiske målinger.

Beregningsusikkerheten og beregningsmetoden er en integrert del av grenseverdiene i T-1442. De beregningsmetodene som foreligger er basert på et omfattende empirisk grunnlag og et anerkjent teoretisk grunnlag.

Spørsmål og svar