Har kommunen fulgt de tidligere stegene, skal du nå ha informasjon du trenger for å gjøre en forsvarlig vurdering av hvor kyststien skal merkes.

Hold dialogen med grunneier

I denne fasen er det viktig at kommunen holder kontakt med grunneierne for å sikre best mulig dialog.

Dialogen bør ha som mål at grunneierne gir samtykke både til at merkingen skal skje, og til hvor og hvordan merkingen skal gjøres.

Hvis en grunneier ikke samtykker, må kommunen fatte et enkeltvedtak for å kunne gjennomføre merkingen. Da må du sørge for at forvaltningslovens regler er fulgt. 

Vurder de kartlagte traseene

For å vurdere hvor kyststien kan merkes, må hver eiendom vurderes nøye.

To spørsmål er særlig viktige:

1. Går stien over innmark eller utmark?
2. Hvor er det mest hensiktsmessig å legge kyststien?

1. Går stien over innmark eller utmark?

Før kommunen kan merke en kyststi, må det vurderes om traséen går over innmark eller utmark. Friluftsloven gir bare hjemmel for merking i utmark. Går stien over innmark, kreves enten avtale med grunneier eller ekspropriasjon.

Vurderingen må gjøres for hver eiendom langs traséen. I mange tilfeller vil det være klart at området er utmark, men nær bebyggelse eller privatiserte områder kreves det en grundigere vurdering.

Her må kommunen blant annet se på

• bruken av eiendommen (bolig, fritid, næring)
• avstand til bebyggelse og uteoppholdsplasser
• terrengforhold og synlighet

I strandsonen skal det mer til før et område kan regnes som innmark. Dette skyldes at allmennhetens behov for ferdsel er særlig stort her.

Kommunen må også være oppmerksom på ulovlige byggetiltak, som plattinger eller brygger, som ikke skal påvirke vurderingen. Ulovlige tiltak kan ikke endre et områdes status fra utmark til innmark.

2. Hvor er det mest hensiktsmessig å legge kyststien?

Etter at kommunen har vurdert et område som utmark, kan det finnes flere mulige traséer gjennom området. Kommunen må da vurdere hvilken trasé som er mest hensiktsmessig, ut fra et faglig skjønn. Relevante momenter her er f.eks. opplevelse og tilgjengelighet.

I denne fasen bør kommunen ha dialog med grunneiere. De har ofte nyttig lokalkunnskap og kan bidra til løsninger som reduserer konflikter. Dialogen kan skje skriftlig eller i møte, og bør handle om hvor og hvordan stien kan merkes – ikke om retten til ferdsel.

Vurder merking og eventuelle tiltak

Behovet for merking av kyststi varierer fra område til område. Kommunen bør vurdere hvor og hvordan merkingen skal skje, både for å gi god informasjon til brukerne og for å unngå konflikter.

Merkingen bør være tydelig der brukerne ellers kan være i tvil. For eksempel må man sørge for å ikke lede ferdsel inn i områder med ferdselsrestriksjoner. Kommunen må derfor ha god kjennskap til gjeldende verneforskrifter før merkingen gjennomføres.

Vurderingen av merking og tiltak skal baseres på gjennomført befaring. Dersom trasévalget endres underveis, bør kommunen gjennomføre ny befaring og invitere grunneier til å delta.

Vurder ulovlige tiltak og stengsler

Kommunen må også vurdere eventuelle ulovlige skilt og stengsler langs traséen. Selv om friluftsloven gir regler for dette, kan tiltak være lovlig oppført etter plan- og bygningsloven. I slike tilfeller kan ikke kommunen kreve fjerning med hjemmel i friluftsloven.

Dette understreker behovet for god intern koordinering i kommunen.

Se også:

Lag endelig forslag

Når kommunen har vurdert trasévalg og hatt dialog med grunneiere, skal det utarbeides et forslag til kyststitrasé. Forslaget må vise hvor og hvordan stien skal merkes, og inneholde begrunnelser for vurderinger av innmark og utmark.