Metoden gjelder også revisjon av tidligere kartlegging
Per 2026 har rundt 80 prosent av alle landets kommuner kartlagt og verdsatt sine friluftslivsområder. For mange kommuner vil det være aktuelt å revidere datasettene for å sikre et oppdatert kunnskapsgrunnlag.
Den samme metoden gjelder både for ny kartlegging og revisjon eksisterende datasett.
Se trinn sju for mer om revisjon og hvorfor det er viktig å revidere datasettet med jevne mellomrom.
Samle inn informasjon
Start kartleggingen med å finne fram til informasjon som kan dokumentere hvor friluftslivsområdene i kommunen er og hvordan de brukes.
Dette kan både være muntlig informasjon fra ressurspersoner med god lokalkunnskap om friluftslivet og skriftlige kilder. Mye finnes i kommunen, men også andre offentlige og private instanser, kan ha verdifull kunnskap. Ulike organisasjoner kan også sitte på verdifull informasjon for kartleggingen.
Når kartleggingen skal revideres, vil den tidligere kartleggingen være et sentralt utgangspunkt for arbeidet. Les mer om revidering i trinn sju.
Eksempler på kilder til informasjon, er
- tidligere kartlegginger av friluftslivsområder
- kommuneplaner, eventuelt kommunedelplaner for grønnstruktur, anlegg og områder for idrett og fysisk aktivitet
- andre kommunale registeringer og planer: handlingsplaner, arealstrategier, lokale friluftslivsregisteringer, barnetråkk-registreringer, Plan for friluftslivets ferdselsårer, reguleringsplaner med videre
- turkart, turapper og nettportaler: UT.no, Sporet, loyper.net, Open streetmap, Strava heatmap,no, app med padleruter med flere
- undersøkelser, registreringer og ulike statistikker, for eksempel salg av jakt- og fiskekort og overnattingsstatistikk for DNT-hytter
- muntlig informasjon fra ressurspersoner som sitter med kunnskap om friluftsliv
Kartleggingen bør være basert på eksisterende kunnskap. Det er både tid- og ressurskrevende å hente inn ny kunnskap i form av registreringer og spørreundersøkelser. For områder der man av ulike årsaker ønsker mer informasjon, kan det likevel være aktuelt med nye undersøkelser.
For å innhente kunnskap om hvem som bruker de ulike områdene, til hvilke aktiviteter og når, hvordan folk kommer seg dit og hvor fornøyde de er med informasjon og tilrettelegging, kan du
- intervjue et utvalg av brukerne i friluftslivsområdene på ulike dager og tidspunkter på døgnet (friluftsliv er ikke bare “søndagsturen”) og ulike årstider/sesong
- be et utvalg om å svare på et skjema med utfyllende spørsmål
- telle antallet passeringer på stier eller løyper
- telle parkerte biler og folk ved spesielle innfallsporter
Kartfeste og kategorisere friluftslivsområde
Arealene skal kartfestes og kategoriseres i ti ulike områdetyper som sier noe om friluftslivsområdenes funksjon, innhold og størrelse. Det er den faktiske muligheten til å bruke området som er viktig, uavhengig av reguleringsstatus, vernestatus og eiendomsforhold.
Følgende områdetyper kan benyttes:
Endring fra M98 – 2013: Områdetypen «Særlige kvalitetsområder» fra M-98 er ikke videreført i metoden som beskrives her. Kommuner som har benyttet denne områdetypen, må ved revisjon av datasettet finne andre egnede områdetyper. I kartleggingsverktøyet er disse områdene nå kategorisert som «Andre friluftslivsområder».
Ett konkret område kan passe inn i flere områdetyper. Velg den områdetypen som først føles relevant uten å bruke alt for lang tid på å finne hva som er mest riktig. Forsøk så langt det er mulig å velge områdetyper som signaliserer områdets funksjon for friluftslivet.
Strandsonen kan ha mange ulike funksjoner for friluftsliv. For eksempel kan badeplasser avgrenses med områdetypen «leke- og rekreasjonsområde» eller «utfartsområde». Områder i strandsonen kan også falle inn under definisjonen av «nærturterreng» og kyststier kan være «grønnkorridorer». Områdetypen «Strandsone med tilhørende sjø og vassdrag» bør først og fremst brukes når det ikke er naturlig å bruke noen av de andre områdetypene som illustrerer et områdes funksjon i strandsonen, eller når aktivitetene skjer i sjøarealet.
Bruk av områdetypen marka er først og fremst egnet når kommunen ønsker å synliggjøre de større by- og tettstedsnære områdene som en helhet. Markaområder har gjerne soner med ulik grad av tilrettelegging, og for å spisse kartleggingen kan det i mange tilfeller være ønskelig å dele inn markaområdene i ulike områdetyper. Hvis marka deles i ulike områdetyper bør det framgå av navn- og områdebeskrivelsen at disse er deler av et helhetlig markaområde.
Aktuelle områdetyper i marka:
- «Nærturterreng» kan benyttes for de delene av marka som ligger nærmest boligområder.
- «Utfartsområde» kan benyttes på områder rundt parkeringsplasser og i deler av marka med stor grad av tilrettelegging.
- Andre områdetyper som kan være aktuelle for de større by- og tettstedsnære naturområdene er «store friluftslivsområder med tilrettelegging» og "store friluftslivsområder uten tilrettelegging».
Områdetypen Jordbrukslandskap er først og fremst aktuell å bruke når kommunen ønsker å synliggjøre friluftslivsområder som kun kan benyttes deler av året, slik som for eksempel skiløyper som går over dyrka mark på vinterstid, eller akebakker og skileiker
Ferdselsårer som stier, løyper, tråkk og ro- og padleruter er viktige elementer som kan ha betydning for verdsetting av det enkelte område. Ferdselsårer er ikke en egen områdetype, men ferdselsårer kan avgrenses som områdetype grønnkorridor der de er særlig sentrale og der de kan regnes som et friluftslivsområde i seg selv. Dette kan være lysløyper og markante vandreruter som pilegrimsleder og kyststier. Ferdselsårer som ikke er en del av en helhet i et område eller ikke faller inn under «grønnkorridor», som for eksempel ro- og padleruter, kan legges inn under kategorien «Andre friluftslivsområder».
Områdetyper som marka, grønnkorridor, nærturterreng og leke- og rekreasjonsareal kan også benyttes som områdetyper i og rundt større tettbygde hytte- og reiselivsområder.