• Brukerfrekvens bør gis score ut fra lokale forhold. Høy score, som vil si mange brukere, vil være ulikt fra en landkommune med få innbyggere til en større by. De færreste har eksakte tall på bruk. Lokale informanter, turpostkasser etc. kan bidra til å gi en pekepinn på hva som bør gi høy eller lav score i den enkelte kommune.
• Tilrettelegging/adkomst bør vektes ut fra en skala som arbeidsgruppen har diskutert på forhånd. Det kan for eksempel være naturlig å sette skalaen med utgangspunkt i at 5 er et område med fokus på tilgjengelighet for alle.
• Eksempel: Skal kravet for høyeste score være terskelfri atkomst for rullende hjelpemidler, tilgang på wc eller p-plass? Hva legger arbeidsgruppen i "høyeste score"?

Enkelte områder peker seg ut som ekstra verdifulle, og det bør arbeidsgruppen fremheve ved å kalibrere verdsettingen ut fra det.

Her er noen råd:

• Ta utgangspunkt i hvilke type av områder det finnes få av, og gi noe høyere verdi til disse. Områder som naturlig peker seg ut bør få fastsatt verdi først, deretter tas de øvrige områdene.
• Se på variasjonen i type områder.   
• Vurder om det er behov for å differensiere blant mange relativt like områder som i utgangspunktet får lik verdi, og gi områder som skiller seg ut med positive kvaliteter høyest verdi.

I byområder er det naturlig at mange områder får status «svært viktig» på grunn av høy bruksfrekvens og andre sentrale verdikriterier.

Vurder til slutt om verdsettingen gir sammenheng og virker fornuftig. Rett opp eventuelle avvik. Dersom et område blir vurdert til å være «svært viktig» selv om den skårer generelt lavt på verdsettingskriteriene, kan det være behov for en særlig begrunnelse. Begrunnelsen bør framgå av områdebeskrivelsen.  

Hvis det er utfordrende å sette verdi på et område, kan det skyldes at avgrensningen av området ikke er hensiktsmessig og at områder bør deles opp eller slås sammen. Ofte er området er for stort og variert, og du bør vurdere om det kan deles i flere delområder eller flere områdetyper.

Nærturterreng: Områder som gir boliger, skoler og barnehager en minimumsdekning av tilgang på nærturterreng. Områdene bør ligge innen en avstand på 500 meter fra boliger, skoler og barnehager.

Leke- og rekreasjonsområder: Områder som ligger innen 200 meter fra boliger, skoler og barnehager, og som har trygg tilgang til disse områdene.

Grønnkorridor: Hovedstrukturen av grønne transportårer i byen, bydelen eller tettstedet, med tilliggende nærturterreng og leke- og rekreasjonsområder. Korridorer med bredde på minimum 30 meter med naturpreget areal uten bebyggelse. I tillegg prioriteres overgangssonen mellom grønnkorridorene og omkringliggende by- og tettstedsnære friluftslivsområder.

Marka: Kjerneområdene, nærsonen mot byer eller tettsteder og innfallsportene mot grønnstrukturen, hovedstrukturen av stier og løyper og turveger og kritiske sammenhenger mellom delområder. Områder med særlige opplevelseskvaliteter eller områder som er egnet for spesielle aktiviteter.

Strandsone med tilhørende sjø og vassdrag: Områder som er tilrettelagt for friluftsliv og områder som er spesielt egnet for enkeltaktiviteter (bading, fisking og liknende). Ubebygde og allment tilgjengelige områder der det generelt er lite tilgjengelig strandsone. Kyststier, samt stier med samme funksjon langs innsjøer og vassdrag. Uthavner, overnattingshavner og områder som brukes til ilandstigning (strandhugg) under normale værforhold. Kystleder og primære farleder for fritidsbåter.

I tillegg vil alle ubebygde og allment tilgjengelige områder i strandsonen innenfor tettstedsavgrensningen, uavhengig av avstand og trygg atkomst, inneha prioriterte kvaliteter.

Jordbrukslandskap: Hovedstrukturen av gamle ferdselsveier som er åpne for allmenn ferdsel, sti- og løype- og turveiforbindelser, samt viktige forbindelseslinjer på frossen eller snødekket mark i perioden 14. oktober og 30. april.

Utfartsområder: Kjerneområdene, innfallsporter til områdene, hovedstruktur ved sti-, løype- og turveiforbindelser og områder med særlige opplevelseskvaliteter eller om er egnet for spesielle aktiviteter.

I utfartsområder i tilknytning til kysten (inkludert innsjøer og vassdrag) prioriteres tilrettelagte friluftslivsområder og områder spesielt egnet for enkeltaktiviteter (bading, fisking og liknende), kyststier, samt stier med samme funksjon langs innsjøer og vassdrag, uthavner, overnattingshavner og områder som brukes til ilandstigning (strandhugg) under normale værforhold, samt kystleder og primære farleder for fritidsbåter. 

Store turområder med tilrettelegging: Inngangsporter og kjerneområdene til de nasjonalt viktigste tilrettelagte fjell-, skog- og heiområdene. 

Store turområder uten tilrettelegging : Inngangsporter og kjerneområdene i de større sammenhengende «ødeområdene».