• Bruksfrekvens bør gis skåre ut fra lokale forhold. Høy skår, som vil si mange brukere, vil være ulikt fra en kommune med få innbyggere til en større by. De færreste har eksakte tall på bruk. Lokale informanter, turpostkasser og lignende kan bidra til å gi en pekepinn på hva som bør gi høy eller lav skår i den enkelte kommune.
• Tilrettelegging/adkomst bør vektes ut fra en skala som arbeidsgruppen har diskutert på forhånd, og må vektes i lys av områdetype og funksjon. For mange områder kan tilrettelegging være vanskelig å vurdere, men der tilrettelegging er, eller bør være, en viktig del av kvaliteten av et område er det viktig å få fram dette i verdsettingen.

Enkelte områder peker seg ut som ekstra verdifulle, og det bør arbeidsgruppen fremheve ved å kalibrere verdsettingen ut fra det.

Her er noen råd:

• Se på variasjonen i type områder.
• Ta utgangspunkt i hvilke typer av områder det finnes få av, og gi noe høyere verdi til disse.
• Vurder om det er behov for å differensiere blant mange relativt like områder som i utgangspunktet får lik verdi..

I byområder er det naturlig at mange områder får status «svært viktig» på grunn av høy bruksfrekvens og andre sentrale verdikriterier.

Vurder til slutt om verdsettingen virker fornuftig og er konsistent. Rett opp eventuelle avvik. Dersom et område blir vurdert til å være «svært viktig» selv om den skårer generelt lavt på verdsettingskriteriene, kan det være behov for en særlig begrunnelse. Begrunnelsen bør framgå av områdebeskrivelsen.  

Hvis det er utfordrende å sette verdi på et område, kan det skyldes at avgrensningen av området ikke er hensiktsmessig og at områder bør deles opp eller slås sammen. Ofte er området for stort og variert, og du bør vurdere om det kan del opp i flere delområder eller flere områdetyper.

Nærturterreng: Områder som gir boliger, skoler og barnehager en minimumsdekning av tilgang på nærturterreng innenfor en avstand på 500 meter fra boliger, skoler og barnehager.

Leke- og rekreasjonsområder: Områder som ligger innen 200 meter fra boliger, skoler og barnehager og som har trygg tilgang til disse områdene.

Grønnkorridor: Hovedstrukturen av grønne transportårer i byen, bydelen eller tettstedet, med tilliggende nærturterreng og leke- og rekreasjonsområder, samt mindre områder som fungerer som viktige bindeledd mellom friluftlivsområder og bebyggelse.

Marka: Marka har i utgangspunktet stor verdi, men der man ønsker å fremheve kvaliteter ved å sonere i mindre områder kan følgende kvaliteter være utgangspunkt for å verdsette marka: Kjerneområdene, nærsonen mot byer eller tettsteder og innfallsportene mot grønnstrukturen, hovedstrukturen av stier og løyper og turveger og kritiske sammenhenger mellom delområder, og områder med særlige opplevelseskvaliteter eller områder som er egnet for spesielle aktiviteter.

Strandsone med tilhørende sjø og vassdrag: Områder som er tilrettelagt for friluftsliv og områder som er spesielt egnet for enkeltaktiviteter (bading, fisking, padling og liknende), herunder områder med kyststier, overnattingshavner og områder som brukes til ilandstigning under normale værforhold. Ubebygde og allment tilgjengelige områder der det generelt er lite tilgjengelig strandsone, samt uthavner,  kystleder og primære farleder for fritidsbåter.

Jordbrukslandskap: Hovedstrukturen av gamle ferdselsveier som er åpne for allmenn ferdsel, sti-, løype- og turveiforbindelser, samt viktige forbindelseslinjer på frossen eller snødekket mark i perioden 14. oktober og 30. april har stor verdi.

Utfartsområder: Kjerneområdene, innfallsporter til områdene, hovedstruktur ved sti-, løype- og turveiforbindelser og områder med særlige opplevelseskvaliteter eller som er egnet for spesielle aktiviteter.

Store turområder med tilrettelegging: Inngangsporter og kjerneområdene til de nasjonalt viktigste tilrettelagte fjell-, skog- og heiområdene. 

Store turområder uten tilrettelegging: Inngangsporter og kjerneområdene i de større sammenhengende «ødeområdene».