Veileder Spørsmål og svar om motorferdsel

Det er forbudt å kjøre i fastsatte snøskuterløyper etter 5. mai. Det følger av forskriften § 4a.

Enkelte isfiskeløyper har tradisjonelt vært åpne lengre enn 5. mai, men når disse blir utredet og fastsatt etter nye regler vil også kjøring i disse bli omfattet av forbudet mot ferdsel etter 5. mai.

Spørsmålet er om fylkesmannen i slike tilfeller, etter begrunnet søknad, kan gjøre unntak fra forbudet mot kjøring i snøskuterløypene etter 5. mai, jamfør forskriften § 4a andre ledd 10. punktum jamfør § 9 andre ledd.

Klima- og miljødepartementet har svart på dette i brev av 9. oktober 2015 til Fylkesmannen i Troms: Brev av 9 oktober 2015 fra Klima og miljødepartementet om kjøring etter 5 mai i gamle isfiskeløyper

Kommunene er bundet til å følge § 4a i forskrift for bruk av motorkjøretøyer i utmark og på islagte vassdrag ved fastsetting av snøskuterløyper. Bestemmelsen regulerer både prosesskrav til utarbeidelse av selve forskriften som fastsetter snøskuterløypene, og innholdskrav til forskriften. Når det gjelder sikkerhet er dette et hensyn kommunen plikter å ta. KLD har redegjort nærmere for dette i sine merknader til bestemmelsene i forskriften.

Hvorvidt en kommune blir stilt til ansvar for brukernes sikkerhet i en snøskuterløype dersom en ulykke eller lignende inntreffer, kan ikke fastslås en gang for alle, men må i siste omgang avgjøres av domstolene.

Forvaltningsloven (offentligrettslig) har ingen regler om erstatningsansvar. Andre lover inneholder heller ingen spesielle regler som regulerer erstatningsansvaret som skyldes offentlige tilretteleggingstiltak, eller mangel på sådanne.

Derimot vil feil eller mangler kunne tilbakeføres til arbeid utført av det offentlige selv, og i disse tilfellene kommer skadeerstatningsloven § 2-1 til anvendelse. I følge § 2-1 nr 1 blir kommunen som arbeidsgiver ansvarlig for skader som en arbeidstaker forårsaker under arbeid som er utført for arbeidsgiveren. Dette er imidlertid av privatrettslig karakter, og Miljødirektoratet har ingen veiledningsrolle for dette lovverket. 

Kommunen fastsetter snøskuterløyper ved å vedta et kart over snøskuterløypene med bestemmelser for bruken av disse i tråd med nasjonal forskrift § 4a, jamfør forvaltningslovens kapittel VII.

Miljødirektoratet mener det ikke er noe i veien for at en interesseorganisasjon kan engasjere en ekstern arealplanlegger for å utrede og utarbeide forslag til løyper med bestemmelser, som så oversendes kommunen for videre prosess.

Det er likevel kommunen som har ansvar for å sende forslag på høring og bearbeide innspillene fram mot kommunens vedtak. Kommunen har ansvar for å påse at saken er så godt opplyst som mulig før forslaget høres, og må selvfølgelig ta stilling til forslaget opp mot de krav og hensyn som forskriften stiller. Vi anbefaler en dialog med kommunen før slikt arbeid eventuelt settes i gang, for å få visshet om at kommunen ønsker løyper. 

Når det gjelder kartlegging og verdsetting av friluftslivsområder er det et krav at dette skal gjennomføres etter Miljødirektoratets Veileder M-98. Det er ikke et krav at det er kommunen selv som må stå ansvarlig for en slik kartlegging. Direktoratet anbefaler likevel at kommunen tar en sentral rolle i et slikt arbeid. Miljødirektoratet anbefaler at det gjennomføres en helhetlig kartlegging og verdsetting av friluftsområder, slik at denne kartleggingen også kan brukes som et kunnskapsgrunnlag inn i annen arealforvaltning. 

Helhetlig kartlegging innebærer at alle aktuelle friluftslivsområder i en kommune tas med. Metodikken er lagt opp slik at det kun er friluftslivsinteressene eller -områdene som skal kartlegges og innhentes kunnskap om. Det skal ikke gjøres avveining mot andre særinteresser i en slik temakartlegging. Interesseavveininger gjøres av politikerne, med utgangspunkt i et best mulig kunnskapsgrunnlag om alle de ulike interessene som ligger i en gitt sak eller plan. Det kan for eksempel være motorferdsel, skogbruk og andre næringsinteresser, boligutbygging, kulturminner eller friluftsliv. For kommuner som får midler fra Miljødirektoratet til å gjennomføre slik kartlegging, er helhetlig kartlegging et absolutt krav. Kommunens holdning til dette bør avklares før et slikt arbeid startes opp.     

Kommunene i Nord-Troms og Finnmark kan tillate kjøring ut av løypene på islagte vann, uavhengig av avstand fra løypa. Dette følger av § 4a andre ledd.  Det er en forutsetning at kommunene i forskrift har gitt bestemmelser om dette. 

Kommunene kan likevel ikke åpne for fri kjøring på vannet. Hensikten med å gi kommunene denne myndigheten var å oppheve adgangsbegrensningen på 300 meter for å raste, og ikke for fri kjøring på hele vannet. Det vil følgelig være de samme prinsipper som gjelder for rasting på islagte vann som i løypene for øvrig. Dette betyr blant annet at det kun er kjøring i rett linje ut fra løypa som kan aksepteres. 

Det har vært usikkerhet rundt dette spørsmålet etter at nye regler for å fastsette snøskuterløyper trådte i kraft.

Hvordan dette skal forstås er klargjort gjennom to brev fra Klima- og miljødepartementet:

Brev av 25 januar 2016 om åpningstider i snøskuterløyper i Nord-Troms og Finnmark

Brev av 7 mai 2020 vedrørende utvidet åpningstid for snøscooterløyper i Nord-Troms og Finnmark

Kontroll med motorferdsel i utmark er i utgangspunktet en oppgave for SNO og politiet.

Kommunene kan i lokal forskrift sette krav om brukerbetaling eller andre bestemmelser knyttet til bruk av snøskuterløyper. En del kommuner har sett for seg at SNO skal kontrollere dette. Miljødirektoratet og SNO vil presisere at det ikke er en oppgave for SNO å kontrollere om gebyr for bruk av løyper er betalt eller ikke.

Kommunen kan kontrollere at gebyr er betalt ved å anmode fører om å dokumentere dette. Kommunen har i utgangspunktet ingen adgang til å kreve dokumentasjonen framlagt, og kan heller ikke kreve å få se førerkort. Kontroll som utføres av kommunen kan i denne sammenheng ikke være særlig inngripende. Dersom kommunen ønsker slik kontroll kan kommunen vurdere muligheten for å gjøre avtale med politiet om kontroll av oblat eller liknende, samtidig med eventuell kontroll av andre forhold.. 

Miljødirektoratet vil uansett anbefale kommunen å informere tydelig om kravene til bruk av løypene. Dette kan gjøres ved for eksempel å skilte ved starten av løypa, og også her få fram eventuelle krav om å løse oblat og liknende. Ved salg av oblat kan det også være hensiktsmessig å informere at den som bruker løypene må påregne å bli kontrollert.

Kommunene kan gi bestemmelser i den lokale forskriften om betaling for bruk av snøscooterløyper. Det er imidlertid ingen hjemmel i motorferdselsregelverket for å kunne ilegge tilleggsgebyr, som i dette i tilfellet vil være en reaksjon for ikke å ha gyldig oblat eller løyve.

Direktoratet vurderer at dette vil bli et privatrettslig forhold mellom kommunen og den som kjører, og Miljødirektoratet har slik sett ingen veiledningsrolle knyttet til hvordan dette kan løses. Vi anbefaler at kommunen selv undersøker det juridiske rundt dette.

Motorferdselloven regulerer kun motorferdsel i utmark, ikke innmark. Loven setter altså ingen begrensninger for å kjøre på innmark.

Veg i utmark som er opparbeidd for kjøring med vanlig bil regnes ikke som utmark etter motorferdselloven. Når det gjelder bruk av beltemotorsykkel på veg har samferdselsmyndighetene i forskrift gitt forbud om bruk på offentlig vei. Regionale vegmyndigheter kan gjøre unntak fra forbudet.

Kommunens adgang til å fastsette løyper skjer i henhold til motorferdselloven § 4a. Bestemmelsen er knyttet til motorferdsel i utmark, jamfør lovens virkeområde. Motorferdselregelverket setter ikke til side muligheten for motorisert ferdsel på innmark som ellers følger av gjeldende regelverk.

Der man ønsker å etablere en sammenhengende løype som går dels over innmark og dels over utmark, oppstår et spørsmål om hvordan dette skal framstilles. Direktoratet legger til grunn at løypene bør fremgå av kart og forskrift i sin helhet, uavhengig av om de går over utmark eller innmark. Dette vil være hensiktsmessig for å gi tilstrekkelig informasjon for de som skal bruke løypene, og også for å kunne vurdere mulige konflikter med de hensyn som skal ivaretas i henhold til motorferdselregelverket. Kommunen må ta stilling til om det bør framgå av kartet der løypen ikke går i utmark.

Motorferdselloven § 4a kan likevel ikke brukes som hjemmelsgrunnlag for å fastsette løyper over arealer som er innmark, men motorferdselloven kan heller ikke brukes til å forby motorferdsel på innmark. Spørsmålet her blir om det er bestemmelser i andre lover som gir begrensinger på slik bruk, for eksempel vegloven, vegtrafikkloven, naboloven og plan- og bygningsloven. Om annet lovverk vil gjøre seg gjeldende ved fastsetting av løyper over innmark, må kommunen selv ta ansvar for å vurdere. Dersom kommunen planlegger å legge løyper i og gjennom sentrumsområder er det nærliggende å tenke at det bør avklares i plan.

Når det er aktuelt å legge snøscooterløyper langs og over veier må kommunen sikre tidlig og god dialog med vegeier, og at kryssing av veg eller kjøring langs veg skjer i samråd med vegeier, jamfør Prop 35 L, s. 36, og tredje ledd i Merknader til forskriften § 4a.

Kryssing av offentlig veg må trolig også behandles etter veglova på lik linje med tillatelser til avkjørsler. Det er derfor nødvendig å ta kontakt med Statens vegvesen for å avklare hvilke tillatelser som må innhentes, samt innhente disse.

Hvis en løype skal krysse offentlig veg, kan det opparbeides fylling på begge sider av vegen slik at løypa kommer mest mulig i plan med vegen. Slik ivaretas sikkerheten på en hensiktsmessig måte. Spørsmålet er om en slik opparbeiding vil komme i konflikt med forbudet om terrenginngrep, jamfør forskriften § 4a fjerde ledd.

Miljødirektoratet legger til grunn at vegen i seg selv er et terrenginngrep, og at mindre inngrep i tilknytning til veglegemet ikke rammes av forskriftens § 4a fjerde ledd. Kommunen bør ta kontakt med Statens vegvesen for en vurdering rundt sikkerhet, og behovet for opparbeiding som nevnt over. Det vil ikke være tillatt å planere eller opparbeide terreng ut over det Statens vegvesen vurderer som nødvendig i forbindelse med kryssing av offentlig veg.

Ved feste av tomt til bolig eller fritidshus har fester same fysiske råderett over festetomta til bruk innanfor festeføremålet som ein eigar har, jamfør tomtefesteloven § 16 første ledd, første punkt. Et punktfeste har ingen klar tomteavgrensning, men bygningen må plasseres slik at punktet ligger innenfor grunnmuren. Festeren har her en eksklusiv rådighet over det areal som huset legger beslag på, samt det areal som støter umiddelbart til, det vil si eit areal på eitt dekar, medrekna der huset står og høveleg avrunda etter tilhøva på staden, jamfør tomtefesteloven § 16, første ledd, tredje punkt.

Dette betyr at fester av tomt er likestilt med grunneier med hensyn til innhenting av samtykke til løype der løypa legges over en festers eller grunneiers tomt. Tilsvarende gjelder for punktfestet tomt. Dersom ei løype derimot legges utenfor, men tett inntil en grunneiendom eller festet tomt (inkl punktfestet tomt), kan berørte parter påklage løypeforskriften.

Videre er festeren, så langt festeavtalen ikke fører til noe annet, berettiget til å stifte rettigheter til fordel for andre, for eksempel gi kommunen rett til å vedta fornøyelsesløype for snøscooter over festetomten. Festekontraktens rammer vil også gjelde også for denne rettigheten, så hvis det f.eks er 10 år igjen av festetiden, kan kommunen ikke få tillatelse for lengre tid enn 10 år.

Fester med punktfestet tomt har rett til også å benytte areal som ligger noe fjernere enn ca ett dekar der bygget står, men forsåvidt har han ikke eksklusiv rådighet. Han kan mer sammenlignes med en servitutthaver. Særlig hvor det er større områder som legges ut som hyttefelt, kan denne formen være praktisk. Grunneier og myndigheter står friere med hensyn til disponeringen av arealene mellom hyttene.  

Kartet er en del av forskriften og er juridisk bindende. Det er kartet sammen med bestemmelsene i forskrifen som utgjør de juridiske rammene for løypene. Vær og snøforhold kan gjøre det hensiktsmessig å stikke løype med noen meters slingringsmonn mellom år. For å sikre slik fleksibilitet kan kommunen ta inn en bestemmelse i forskriften som for eksempel sier at løypene skal stikkes i tråd med kartfestet trase, men kan avvike med inntil 15 meter der det er nødvendig for å sikre en funksjonell og sikker løypetrase. Kommunen må ta høyde for dette i utredningen av løypene, og en slik tilpasning av traseen bør ikke komme i konflikt med de hensyn kommunen har søkt å ivareta i prosessen fram mot at løypene fastsettes. 

Dersom det er behov for større avvik fra løypekartet vil dette være å betrakte som en endring av løypa som må behandles på nytt etter § 4a. Fra merknadene til bestemmelser heter det: Dersom kommunen ønsker å endre traseen eller bestemmelsene for snøscooterløypene, må den treffe nytt vedtak etter prosessen som er beskrevet i bestemmelsen.

En snøskuter er etter veitrafikkloven å anse som en beltemotorsykkel, mens en ATV enten registreres som traktor, motorsykkel eller moped. Selv om det blir montert belter på en ATV, vil ikke kjøretøyet automatisk bli en beltemotorsykkel i veitrafikklovens forstand. Det betyr at kommunen ikke kan tillate bruk av ATV med belter, der bestemmelsene i regelverket spesifikt åpner for bruk av snøskuter, jamfør forskrift for bruk av motorkjøretøyer i utmark og på islagte vassdrag § 5.

Ordlyden i forskriften må her forstås bokstavelig, slik at bestemmelsen kun hjemler transport med snøskuter. Forskrift for bruk av motorkjøretøy i utmark og på islagte vassdrag skiller mellom begrepene «motorkjøretøy på vinterføre», se forskriften § 3 og «bruk av snøscooter», se § 5. Dette indikerer at lovgiver har vært bevisst skillet mellom snøskuter og andre typer kjøretøy.

En søknad om bruk av ATV med belter kan derfor ikke behandles etter § 5, men må eventuelt vurderes og behandles etter § 6. 

En snøskuter som blir bruk på åpent vann er å regne som et motorfartøy etter lov om motorferdsel i utmark og på islagte vassdrag § 2. På mindre vann vil bruk av snøskuter være forbudt.

Snøskutere som kjøres på åpne vann er tidligere blitt regnet som vannscooter, og slik aktivitet ble tidligere regulert av forskrift om bruk av vannscootere og liknende. Denne forskriften ble opphevet 18. mai 2017.

Kommunene kan nå selv regulere bruk av vannscootere, blant annet gjennom motorferdselloven § 4 siste ledd. Bruk av snøskuter på åpne vann vil ikke være tillatt der en kommune har satt forbud mot bruk av vannscooter.

Bruk av el-sykler i utmark regnes i utgangspunktet som motorferdsel etter motorferdselloven. Motorferdselloven angir et generelt forbud mot motorferdsel i utmark og vassdrag, med mindre annet følger av loven eller vedtak med hjemmel i loven.

I § 2a i forskrift for bruk av motorkjøretøy i utmark og på islagte vassdrag er det gitt en åpning for bruk av elsykler. Bestemmelsen lyder som følger:

"Elektriske sykler kan brukes i utmark. Med elektriske sykler menes sykler som er utstyrt med elektrisk hjelpemotor med maksimal nominell effekt på høyst 0,25kW som reduseres gradvis ved økende hastighet og opphører ved 25 km/t eller tidligere hvis syklisten slutter å trå. Sykkelen kan ved motorkraft alene nå en maksimal hastighet på 6 km/t.

Kommunen kan i forskrift begrense eller forby bruk av elektriske sykler i hele eller deler av utmarka."

Bestemmelsen innebærer at bruk av el-sykler i hovedsak likestilles med bruk av vanlige sykler i utmark. Bruk av el-sykler er likevel ikke allemannsrett, og grunneier kan nekte slik bruk.

I verneområder gjelder egne regler. I verneområder med egne bestemmelser om motorferdsel i verneforskriften vil bruk av el-sykkel som oftes være forbudt. 

Kommunens kan etter forskrift for bruk av motorkjøretøyer i utmark og på islagte vassdrag § 5 b), gi tillatelse til bruk av snøskuter for funksjonshemmede. Adgangen til å gi tillatelse gjelder varig funksjonshemming. Personer som på grunn av alder eller midlertidig sykdom er bevegelseshemmede, går ikke under bestemmelsene. Adgangen gjelder heller ikke for transport på barmark. Dispensasjon for disse må i tilfelle vurderes etter § 6. Se rundskriv T/1-96 for nærmere føringer for muligheten til å gi funksjonshemmede adgang til motorisert ferdsel i utmark. Dette er omtalt i kapittel 7.3.1 og 7.3.2.

Søknader om følgeskuter må behandles etter forskrift om bruk av motorkjøretøyer i utmark og på islagte vassdrag § 6.

Kommunen må vurdere om det foreligger et "særlig behov" som tilsier at tillatelse til bruk av følgescooter for en funksjonshemmet kan gis. I vurderingen må kommunen foreta en konkret avveining mellom den funksjonshemmedes behov, og skader og ulemper ved kjøring, sett i forhold til målet om å redusere motorferdselen i utmark til et minimum. Kommunen må legge betydelig vekt på blant annet funksjonshemmingens art og omfang, samt på den funksjonshemmedes konkrete behov for hjelp og bistand under egen kjøring. Kommunen må vurdere konkret om behovet følgeskuteren skal dekke kan ivaretas på annen måte, for eksempel om den funksjonshemmede kan transportere ledsager på egen skuter eller slede, eventuelt være passasjer. Det bør også vurderes om det sikkerhetsmessig kan ivaretas på annen måte, for eksempel ved at det meldes fra om reiserute og tidspunkt for retur før start. Moderne kommunikasjonsutstyr kan gjøre umiddelbar varsling mulig.

Dersom kommunen har åpne løyper må kommunen ta disse i betraktning i vurderingen – idet den funksjonshemmede fritt kan ha med følgescooter i slike løyper. Problemstillingen er behandlet i brev fra Direktoratet for naturforvaltning av 5. juni 2007 og Miljøverndepartementet av 22. februar 2011. 

Brev av 5 juni 2007 fra direktoratet for naturforvaltning - funksjonshemmedes adgang til å bruke snøscooter

Brev av 22 februar 2011 fra Miljøverndepartementet - følgescooter fra funksjonshemmede

Statsforvalteren kan pålegge kommunen å oversende fortløpende alle vedtak som kommunen fatter. Dette følger av kommuneloven § 59 nr. 6 om lovlighetskontroll.

Spørsmålet er også behandlet i brev fra Kommunal og administrasjonsdepartementet av 23. mars 1993, hvor det konkluderes med at det samme følger av forvaltningslovens system. 

Brev fra Kommunal og administrasjonsdep av 23 mars 1993

Begrepet motorisert trillebår favner mange ulike innretninger, og det er derfor vanskelig på generelt grunnlag å kunne ta stilling til om slike innretninger omfattes av motorferdselloven. Motoriserte trillebårer finnes i alle størrelser, og med stor lastekapasitet. Et søk på nettet viser at begrepet motoriserte trillebårer omfatter innretninger som er store og tunge, og som slik sett kan sette betydelige spor i terrenget.

Det finnes også motoriserte trillebårer som avgir mye støy. Slike innretninger vil være omfattes av motorferdsellovens virkeområde og således være forbudt å bruke i utmark. Det vil måtte skje en konkret vurdering av den enkelte innretning, men grovt sett tenker vi at helt vanlige klassiske trillebårer med en liten elektrisk støttemotor vil være lovlige, mens større og tyngre trillebårer vil være forbudt.

Grunneier har rett til å forby eller begrense motorferdsel på sin eiendom. Det samme vil gjelde motoriserte trillebårer som omfattes av motorferdsellovens virkeområde. 

Motorferdselloven gir ikke direkte hjemmel for motorferdsel i forbindelse med oppmåling, grensemerking eller jordskifte. I de tilfeller det er behov for motorferdsel i forbindelse med slik aktivitet må det søkes dispensasjon etter § 6.

DNT kan bruke motorkjøretøy på vinterføre for nødvendig transport av varer, gods og personale til de betjente turisthyttene. Dette følger av § 3 c) i forskrift for bruk av motorkjøretøyer i utmark og på islagte vassdrag. Bestemmelsen åpner for transport som er nødvendig for drift av turistanlegg som ikke ligger til brøytet bilveg.

Når det gjelder de selvbetjente og ubetjente hyttene må DNT søke kommunen etter § 6 i forskrift for bruk av motorkjøretøyer i utmark og på islagte vassdrag. Det kan søkes om flerårige tillatelser. 

Kommunen kan ikke ta betalt for saksbehandling av søknader om motorferdsel i utmark. For å kunne ta slikt gebyr må det foreligge en hjemmel i aktuell særlov, og en slik hjemmel har ikke motorferdselloven. 

Selve skitraseene eller nedfartene i et alpinanlegg er utmark, og motorferdselloven vil følgelig gjelde her. En slik forståelse er i tråd med vurderinger gjort av Høyesterett (etter friluftsloven) – se: Rt-2014-36 avsnitt 56:

Norges Høyesterett - Dom. - HR-2014-178-A - Rt-2014-36 (Lovdata)pdf

"Jeg kan heller ikke se det annerledes enn at de typiske nedfartene i et alpinanlegg må regnes som utmark i lovens forstand. Selv om de berørte områdene har vært gjenstand for adskillig opparbeidelse og til dels er tilsådd for å holde jordmassene på plass, er det unaturlig å se dem som «dyrket mark, engslått og kulturbeite»."

Det er hjemmel for å kjøre når man skal opparbeide og preparere løypene i alpinbakken. Det følger av forskrift for bruk av motorkjøretøyer i utmark og på islagte vassdrag § 3e). Motorferdsel ut over det krever tillatelse fra kommunen.