Første vilkår er at det må drive seg om avgift for adgang til friluftslivsområde. Det følger av forarbeidene til friluftsloven at § 14 også gjelder for parkeringsplasser som er opparbeidet i tilknytning til friluftslivsområder, se Ot.prp.nr. 2 (1957) Om lov om friluftslivet s. 35 og Ot. prp. nr. 27 (1995-1996) s. 8.

Kommunen må ta stilling til hvilke tilretteleggingstiltak det kan tas avgift for etter bestemmelsen.

Det står i forarbeidene til friluftsloven at det ikke kan tas avgift for ferdsel i skiløyper eller på sti, jf. Ot.prp. nr. 27 (1995 – 1996) s. 8.

Det kan ikke kreves avgift for tilretteleggingstiltak som fullt ut er finansiert på annen måte, for eksempel at andre har bekostet tiltaket eller at det er finansiert gjennom offentlige tilskuddsmidler. Når bruker har fått eksterne midler som dekker opp utgiftene til et tilretteleggingstiltak, typisk en parkeringsplass eller toalettbygg, vil grunneier ikke ha kostnader med etableringen. I slike tilfeller må utgangspunktet være at avgiftsberegningen utelukkende er knyttet til andre utgifter.

Hvis det er gitt tilskudd fra det offentlige til et tilretteleggingstiltak kan det være at det er stilt vilkår om at tiltaket skal være åpent (og gratis) for allmennheten. I slike tilfeller vil det være vanskelig å ta en avgift etter fril. § 14 fordi avgiften kan være et brudd på vilkåret i vedtaket om tilskudd.

Der eieren av et toalettanlegg kun tar avgift for bruken av toalettanlegget og ikke begrenser allmennhetens utøvelse av allemannsretten, faller avgiften utenfor det som reguleres av fril. § 14. Eieren kan selv bestemme avgiften så lenge avgiften kun knytter seg til bruken av selve toalettanlegget. Hvis avgiften bakes inn i en parkeringsavgift etter fril. § 14 må imidlertid avgiften være rimelig for å oppfylle vilkåret i fril. § 14, også når det gjelder toalettanlegget.

Under finner du en oversikt over tilretteleggingstiltak/kostnader knyttet til parkeringsplasser vi mener at kommunen kan gi tillatelse til å ta avgift for etter fril. § 14, og tilretteleggingstiltak fril. § 14 ikke åpner for å ta en avgift for. Vi vil presisere at oversikten ikke er å betrakte som uttømmende, men er ment som en oversikt over de mest relevante tilretteleggingstiltakene.

Før kommunen kan gi tillatelse til å innkreve avgift etter fril. § 14 må den ta stilling til om vilkåret om at avgiften er rimelig og ikke står i misforhold til de tiltakene som er gjort til fordel for friluftslivsfolket, er oppfylt. Kommunen kan ikke fastsette en avgift etter fril. § 14 som overstiger kostnadene med å etablere og vedlikeholde tilretteleggingstiltakene. Det betyr at avgiftsnivået ikke kan overstige selvkost for etablering og drift av tilretteleggingstiltakene, jf. bestemmelsens ordlyd "rimelig avgift".

Det er en liknende bestemmelse i vegloven § 56, som gjelder for bompenger på private veger. Det krever samtykke fra kommunen for å innkreve bompenger, fordi kommunen skal ha kontroll med at vegholder ikke "monopoliserer" vegadkomsten og krever en urealistisk høy avgift.

Imidlertid kan vegholder kreve et vederlag som overstiger drifts- og kapitalkostnader og som gir et visst overskudd eller profitt. Kommunen kan avslå søknad om bruk av bompenger f.eks. fordi kommunen yter driftstøtte for at vegen skal være åpen for allmenn ferdsel og være integrert i et større trafikksystem. Bompengeavgiften etter vegloven § 56 kan ikke være for høy, samtidig kan den overstige veieiers utgifter. Denne bestemmelsen har imidlertid ikke samme begrensning som i friluftsloven § 14 hvor det er et krav om at avgiften er rimelig og at avgiften ikke må stå i misforhold til de tiltakene som er gjort på området til fordel for friluftslivsfolket.

En avgift etter fril. § 14 må gå til å dekke kostnadene knyttet til tilretteleggingstiltakene som er gjennomført. Det kan ikke kreves inn en avgift som er ment å dekke kostnader knyttet til fremtidige tilretteleggingstiltak. Derfor må tiltakshaver først investere, enten med egne midler eller et lån, for så å bygge tiltaket og kreve inn avgift. Hvis tiltakshaver tar opp et lån kan avdrag med renteutgifter regnes inn i avgiften, under forutsetning av at avgiften er rimelig og står i forhold til tiltaket.

Det kan være utfordrende å beregne en avgift basert på grunneiers etablerings- og vedlikeholdskostnader med tanke på at utgiften skal fordeles på et ukjent antall besøkende. Trolig må avgiften bero på en skjønnsmessig vurdering, hvor grunneiers kostnader og antatt besøkstall tillegges vekt. For parkeringsplasser kan en ta utgangspunkt i kapasiteten til parkeringsplassen og forventet bruk av denne. I tillegg må det kunne legges vekt på hvordan størrelsen på avgiften fremstår for den enkelte friluftslivsbruker, med det mener vi at det må være en viss rimelighet mellom avgiften og det en får igjen for betalingen.