Statlig sikrede friluftslivsområder er områder som det offentlige har skaffet seg rådighet over ved kjøp eller avtale om bruksrett. Staten har bidratt til at disse områdene har blitt sikret for allmennhetens bruk etter at kommuner eller interkommunale friluftsråd har søkt om dette.
Utgangspunktet for all forvaltning av statlig sikrede friluftslivsområder er at de er sikret for allmennhetens friluftslivsutøvelse. De skal forvaltes slik at de ivaretas til dette formålet, og de skal være tilgjengelige og attraktive å bruke.
Det skal tas hensyn til viktige natur-, kultur- og landskapsverdier i områdene. Prinsippene i naturmangfoldloven skal legges til grunn for forvaltningen.
Forvaltningsnivåenes rolle og myndighet
I forvaltingen av statlig sikrede friluftslivsområder er oppgavene og myndigheten fordelt mellom kommuner og interkommunale friluftsråd, fylkeskommunen og Miljødirektoratet.
Miljødirektoratet er på vegne av staten øverste forvaltningsmyndighet for de statlig sikrede friluftslivsområdene. For de fleste områdene vil dette også gå fram av grunnboksbladet for eiendommene som er sikret, enten ved at Miljødirektoratet er grunneier eller rettighetshaver.
For eldre sikrede områder kan i noen tilfeller annen statlig etat stå oppført som rettighetshaver i grunnboksbladet (som Miljøverndepartementet, Kommunal- og arbeidsdepartementet eller Direktoratet for naturforvaltning). Det er likevel Miljødirektoratet som forvalter områdene på vegne av staten.
Gjennom sikringsprosessen har kommunen eller interkommunalt friluftsråd tatt på seg drifts- og tilsynsansvaret for området. De har akseptert å følge de nasjonale retningslinjene for forvaltning av områdene.
Staten har i slike områder normalt sikret styrings- eller medbestemmelsesretten gjennom eiendomsrett eller tinglyst erklæring om bruk av områdene til friluftslivsformål.
Forholdet til forvaltningsloven
Ved forvaltning av sikrede friluftslivsområder treffes avgjørelser av forvaltningsmyndighetene i utgangspunktet ut fra en privatrettslig posisjon som grunneier eller rettighetshaver.
I praksis betyr dette for eksempel at forvaltningslovens bestemmelser om enkeltvedtak ikke gjelder for forvaltning av de statlig sikrede friluftslivsområdene, når forvaltningsmyndigheten treffer avgjørelser i posisjon som grunneier eller rettighetshaver.
Det betyr for eksempel at forvaltningslovens klageregler ikke gjelder. Dette er naturligvis ikke til hinder for at man kan klage på avgjørelser og be om at en sak vurderes på nytt.
Samtidig er organet som har tatt avgjørelsen ikke pliktig til å behandle eventuelle klager etter forvaltningslovens klagesaksbestemmelser.
Forvaltningslovens generelle bestemmelser, for eksempel om forsvarlig saksbehandling og inhabilitet, gjelder også for forvaltningen av de statlig sikrede friluftslivsområdene.
Forholdet til myndighet etter annet lovverk
Forvaltningsmyndigheten har også mulighet til å bruke tillagt myndighet etter ulike lovhjemler i forvaltningen av områdene. For eksempel bestemmelser i plan- og bygningsloven, forurensningsloven og friluftsloven. Hvem som har forvaltningsmyndighet etter de ulike lovhjemlene, omhandles ikke nærmere her.
Ved forvaltningen av de statlig sikrede friluftslivsområder bør forvaltningsmyndigheten bruke de rettslige virkemidler de har for å oppnå en god forvaltning av områdene.
Ta hensyn til natur- og kulturminneverdier
Forvaltningen av de statlig sikrede friluftslivsområdene skal være kunnskapsbasert og i tråd med prinsippene i naturmangfoldloven og kulturminneloven.
De som er ansvarlig for forvaltningen, skal skaffe seg oversikt over verdiene i områdene.
Hvis drifts- og tilsynsansvarlig er i tvil om forvaltningen av området berører viktige natur- eller kulturminneverdier, skal vedkommende kontakte rette fagmyndigheter før tiltak i områdene iverksettes. Dette gjelder selv om tiltakene framgår av godkjent forvaltningsplan for området.
Områdene kan være omfattet av restriksjoner vedtatt etter plan- og bygningsloven, verneforskrifter etter naturmangfoldloven eller fredning etter kulturminneloven.
Regelverket knyttet til disse lovene må da legges til grunn ved forvaltningen.