• Kommunen eller friluftsrådet skal ta utgangspunkt i områdets lovlige og påregnelige bruksverdi for eier.

Bruksverdien er i stor grad styrt av kommunens vedtatte arealplan for området. Områder som skal sikres bør være avsatt til dette formålet i kommunens arealplan, og ikke til for eksempel nærings- eller utbyggingsformål.

For ubebygde arealer avsatt til friluftslivsformål i plan, vil den lovlige og påregnelige bruksverdien for eier normalt tilsvare landbruksverdi.

Hvis området fra før er lovlig brukt til for eksempel bolig- eller fritidsbebyggelse, campingdrift eller annet, kan ikke ny arealplan hindre denne bruken. Ved sikring i slike tilfeller, må den eksisterende bruksverdien kompenseres. Bruksverdien kan for eksempel anslås ved å innhente takst fra offentlig godkjent takstmann eller verdivurdering fra lokal eiendomsmekler.

• Arealer brukt til landbruksformål eller som ikke har noen annen lovlig eller påregnelig bruksverdi, bør kompenseres etter landbruksverdi. 

Kommunens landbrukskontor kan hjelpe til med å vurdere landbruksverdi. Partene kan også innhente landbrukstakst fra offentlig godkjent takstmann. Da bør begge parter innhente hver sin takst. Hvis de er ulike, kan de bruke gjennomsnittet av de to takstene.

Landbruksverdien for et område kan være vanskelig å vurdere da mange forhold spiller inn. Areal som er egnet for høyproduktiv grønnsaksdyrking vil for eksempel ha en langt høyere verdi enn areal som kun er egnet som beitemark.

• Noe lavere økonomisk kompensasjon bør normalt gis ved bruksavtale (servituttavtale) enn ved full eiendomsoverdragelse.

Dette er fordi grunneier beholder noen eierrettigheter ved bruksavtale.

Miljødirektoratet medvirker bare til sikring der det avtales et engangsvederlag til grunneier. Områder med leieavtaler med årlig leie eller liknende kan ikke få status som statlig sikret.

• Hvis arealet er under seks-åtte dekar, kan Miljødirektoratet akseptere en såkalt "rundsumerstatning".

Kommunen eller friluftsrådet kan da frigjøre seg noe fra de alminnelige prinsippene for verdsetting for å oppnå en frivillig avtale.

Søker må avklare med Miljødirektoratet på forhånd hva slags erstatningsnivå de kan avtale.

Gjennom god dialog og forhandlinger kan kommunen unngå bruk av rettslig skjønn eller ekspropriasjon, som det er betydelige omkostninger ved.

De fleste sikringssaker gjennomføres ved frivillige avtaler med grunneiere som følger prinsippene for verdsetting.

Sikre frivillig avtale ved marginal landbruksverdi

For områder med marginal landbruksverdi kan Miljødirektoratet enkelte ganger akseptere at søker strekker seg noe ut over en strikt landbruksverdi for å komme fram til en frivillig avtale.

Kommunen eller friluftsrådet må alltid avklare dette på forhånd med Miljødirektoratet når de søker om støtte til statlig sikring.

Fastsette kompensasjon gjennom frivillig rettslig skjønn

Hvis partene ikke blir enige om den økonomiske kompensasjonen, kan de enes om at vederlaget fastsettes gjennom frivillig rettslig skjønn. 

Kommunen må da som regel dekke skjønnskostnadene og nødvendige advokatutgifter for grunneier. Disse kostnadene kan kommunen igjen ta med som en del av sikringskostnadene i søknaden.

Ekspropriasjon

Hvis partene ikke blir enige om økonomisk kompensasjon eller frivillig rettslig skjønn, kan det være nødvendig å gå til ekspropriasjon for å få fastsatt en bindende økonomisk kompensasjon og gjennomført sikringssaken.

Ta i så fall tidlig kontakt med Miljødirektoratet for å avklare mulighetene for statlig økonomisk medvirkning.

• før økonomisk kompensasjon avtales med grunneier
  Det kan forhindre prisdrivende avtaler og avslag på søknaden på grunn av for høy avtalt kompensasjon.
  
  
• allerede når søknaden fylles ut
  Hvis kommunen eller friluftsrådet er usikker på hva som er riktig prisnivå.