Markagrense er ei langsiktig grense mellom marka og utbygging. Den kan fastsettes enten gjennom hensynssone eller som ei trukket linje i kommuneplanens arealdel. Hensynssone er godt egnet, fordi den både synliggjør marka på arealplankartet og gir mulighet for å fastsette retningslinjer.

Regjeringen anbefaler hensynssone som virkemiddel i sin melding til Stortinget om friluftsliv (Meld.St. 18 (2015-2016)) og i Handlingsplan for friluftsliv (2018).

Den aktuelle bestemmelsen i plan- og bygningsloven er § 11-8 tredje ledd bokstav c). Hvis det skal brukes én hensynssone for hele marka, vil friluftsliv være den naturlige arealinteressen. Det kan også være aktuelt å angi andre interesser for deler av marka, se nedenfor om soneinndeling. Kommunen bør angi konkrete retningslinjer til hensynssonene. Retningslinjene vil gi føringer for kommunens forvaltning, skjøtsel og bruk og praktisering av sektorlover.

Et alternativ til hensynssone er å markere den langsiktige markagrensa som ei linje i plankartet. Dette var vanlig før hensynssone ble et virkemiddel i arealplanlegging. Begrepet "grønn strek" har ofte vært brukt om denne måten å fastsette markagrensa på. Ei slik linje i plankartet har ingen juridisk betydning, men den gir informasjon. Det bør framkomme av planbeskrivelsen at den er ment som ei langsiktig markagrense.

Nasjonale myndigheter har fastsatt markagrensa for naturområder som omfattes av markaloven (Lov om naturområder i Oslo og nærliggende kommuner). I disse områdene er det ikke nødvendig å bruke hensynssone for å fastslå ei langsiktig byggegrense. Markagrensa settes her av som juridisk iht. tegnereglene i Del 2 av ”Nasjonal produktspesifikasjon for arealplan og digitalt planregister” pkt. 2.3.4 og 2.4.4. Hensynssoner kan likevel være et aktuelt virkemiddel for soneinndeling.   

Kartfestet soneinndeling kan brukes for å tilgodese ulike arealbruksinteresser i marka. For eksempel kan man fastslå at hensyn til naturmangfold skal være prioritert innenfor et bestemt areal, og at tilretteleggingen skal utformes med tanke på dette.

I kommuneplanens arealdel kan det opprettes flere hensynssoner som angir ulike interesser. Dette er et egnet virkemiddel for å angi at enten landbruk, friluftsliv eller bevaring av naturmiljø eller kulturmiljø skal være prioritert arealinteresse.

Kommuneplanen bør angi konkrete retningslinjer til hver hensynssone, og kommunen bør følge opp sonene i sin egen virksomhet.

Inndelingen kan være utgangspunkt for å planlegge tilrettelegging og for å gjøre avtaler med grunneiere og frivillige organisasjoner om virksomhet og aktiviteter i marka. For friluftslivet kan det være nyttig at kommunen angir soner der andre interesser enn friluftslivet skal ha prioritet. Det er informativt og gir forutsigbarhet. Bruk av flere hensynssoner kan dermed forebygge og redusere arealbrukskonflikter.

Et alternativ til bruk av hensynssoner kan være å utarbeide et temakart med soneinndeling. Soneinndelingen på et temakart blir ikke juridisk bindende, men kan likevel være et godt virkemiddel for kommunens forvaltning av marka. Et temakart gir mulighet for andre innganger til soneinndeling enn det bruk av hensynssoner åpner for. Man kan for eksempel dele marka inn i ulike soner med ulik tilrettelegging for friluftsliv.

Det viktigste virkemiddelet for fysisk tilrettelegging er at det settes av økonomiske ressurser i kommunens budsjett. I tillegg kan kommunen søke om spillemidler til bl.a. etablering av turveier, skilting, merking og nærmiljøanlegg. Flere andre tilskuddsordninger kan også være aktuelle.

Informasjon og medvirkning er ellers viktige virkemidler ved tilrettelegging. God dialog med frivillige organisasjoner kan medføre betydelig dugnadsinnsats i arbeidet med tilrettelegging.

All fysisk tilrettelegging fordrer i utgangspunktet samtykke fra grunneier. Man bør forsøke å få til frivillige avtaler med grunneierne om tilrettelegging. Friluftsloven § 35 gir imidlertid det offentlige en mulighet til å iverksette tiltak og gi inngrepsløyve for å lette ferdsel i utmark. Bestemmelsen gir kommunen adgang til å gjennomføre tiltak for å lette ferdselen der det ikke er mulig å få samtykke fra eieren eller brukeren til dette. Retten gjelder bare i utmark. Kommunen kan også gi andre rett til å gjennomføre slike tiltak.

Oppføring av byggverk som gapahuk eller rastebu, etablering av parkeringsplass, bygging av toaletter og utsetting av avfallscontainere på andres eiendom omfattes derimot ikke av friluftslovens § 35. Slike tiltak kan bare utføres etter avtale med grunneieren eller med hjemmel i annet grunnlag, f.eks. ekspropriasjon. På samme måte kan omfattende tiltak, som f.eks. utsprengning av ny turtrase, bare skje etter samtykke fra grunneieren eller etter at det er gjennomført ekspropriasjon etter plan- og bygningsloven eller oreigningsloven. Tilretteleggingstiltak kan også ha behov for tillatelse etter plan- og bygningsloven, og dette bør sjekkes med kommunens ansvarlige for plan- og byggesak.

Kanalisering av ferdsel ved bevisst lokalisering av tilrettelagte ferdselsårer og oppholdsområder der man ønsker at folk skal ferdes, merking og skilting er gode og positive virkemidler som hjelper folk til å legge turene sine til de delene av marka som tåler ferdsel. Man leder folk utenom sårbare naturområder, kulturmiljø, innmark og eventuelt farlige områder.

Kanalisering av ferdsel og opphold kan også gjøres ved å etablere egne traseer og områder spesielt egnet for enkelte aktiviteter og brukergrupper, slik at disse gruppene foretrekker å bruke disse områdene/traseene. Det kan f.eks. være utfordrende traseer for terrengsykling eller korte skiløyper for barnefamilier atskilt fra andre traseer. Slike tiltak bør imidlertid vurderes nøye ettersom det verken er mulig eller ønskelig å forby andre å bruke de samme områdene og traseene.

Informasjon og tilrettelegging er de viktigste virkemidlene for å styre ferdsel og opphold. Aller viktigst er det å informere om friluftslovens regler om ferdselskultur som sier at alle må ta hensyn til hverandre.

Dialog med brukergrupper er også et sentralt virkemiddel. Representanter for organiserte grupper kan inviteres til diskusjon om hvordan de kan tilpasse sine aktiviteter slik at det blir best mulig sameksistens med andre brukergrupper. Eksempler på slike aktører er friluftslivsorganisasjoner, idrettslag, besøksgårder, private turarrangører, rideskoler osv. Så langt mulig bør man komme fram til frivillige avtaler om tilpasninger. Aktørene er som regel interessert i å finne løsninger som ikke gir store ulemper for andre brukere.

Friluftsloven gir ellers muligheter til å forby og regulere ferdsel i avgrensede områder gjennom adferdsregler. Den enkelte kommune kan etter samtykke fra eieren eller brukeren, utforme lokal forskrift som innskrenker retten til sykling og bruk av hest på nærmere angitte strekninger, jfr. friluftslovens § 2.  Det kan ikke settes forbud for større deler av kommunen.

På attraktive områder der utfarten er stor kan det eventuelt fastsettes atferdsregler i lokal forskrift etter lovens § 15. Hensikten med slike regler er å opprettholde ro og orden, verne om dyre- og plantelivet, samt fremme helsetiltak og sanitære forhold. Adferdsreglene kan innskrenke ferdsels- og oppholdsretten som ellers følger av friluftsloven.

Strengere regler for ferdsel kan følge av annen lovgivning og går da foran friluftslovens bestemmelser. Dette gjelder bl.a.:

• Plan- og bygningsloven
• Naturmangfoldloven
• Kulturminneloven
• Drikkevannsforskriften
• Politivedtekter