Veileder: Planlegging av by- og tettstedsnære naturområder
Premisser for arbeidet
Markaplanlegging starter ikke med blanke ark, men med utgangspunkt i en rekke rammebetingelser. Det gjelder blant annet overordnede samfunnsutfordringer, eksisterende arealbruk, allerede vedtatte samfunns- og arealplaner, samt eierstrukturen i marka.
Overordnede samfunnsutfordringer
En stadig økende andel av befolkningen bor i byer og tettsteder. Dette gjør at marka utsettes for vedvarende utbyggingspress. Som følge av dette blir markaområdene også friluftslivsarena for stadig flere mennesker. Det innebærer at behovet for å fastsette en markagrense øker. Samtidig øker også behovet for tilrettelegging og informasjon slik at marka kan gi plass for et økende antall brukere uten at opplevelseskvaliteter reduseres og forholdene for eksisterende brukere blir dårligere.
Ferske rapporter fra FNs naturpanel og Naturmangfoldmeldingen (Meld. St. 14 (2015–2016) Natur for livet — Norsk handlingsplan for naturmangfold) viser til dramatiske endringer i naturmangfoldet. Både arter, individer og naturtyper reduseres i antall. Det utgjør en alvorlig trussel for naturmangfoldet og påvirker naturopplevelsen. Arealendringer er den største påvirkningsfaktoren for naturmangfoldet i Norge. Nedbygging, oppstykking, men også gjengroing av naturområder er de viktigste grunnene til at mange naturtyper og arter står i fare for å forsvinne.
Disse faktorene gjør at det er sentralt å fastsette en markagrense som kan hindre at byen spiser seg inn i marka. Samtidig er det viktig å hindre gjengroing, f.eks. ved å bidra til at marka kan brukes som beiteområde. En stor andel av de truede naturtypene er skapt av mennesker og husdyr og krever skjøtsel for å opprettholdes.
En markaplan må også bidra til å unngå at slitasje og forstyrrelser fra ferdsel i marka påvirker naturmangfoldet negativt.
Klimaet i Norge er allerede i endring. Gjennomsnittstemperaturen økte med ca. 1,1 grad fra 1900 til 2016, og endringstakten har økt de siste tiårene. Med fortsatt høye utslipp forventes det innen 2100 en økning i årstemperatur på ca 4,5 grader celsius, at årsnedbøren vil øke med cirka 18 prosent, og atdet blir hyppigere og kraftigere styrtregn og regnflommer. I lavereliggende områder vil snøen bli nesten borte i mange år, og havnivået vil stige.
For markaplanlegging er det sentralt å forstå konsekvensene av at klimaet endrer seg, kartlegge hvilke konsekvenser det får og iverksette tiltak for på den ene siden å hindre eller redusere skade, og på den andre siden utnytte mulighetene som endringene kan innebære. De statlige planretningslinjene for klima- og energiplanlegging og klimatilpasning legger føringer for planlegging i kommunene. Planretningslinjene legger til grunn at kommunene skal anvende tilgjengelig kunnskap om klima, ventede endringer og konsekvensene av disse.
Det vil være regionale forskjeller i hvordan klimaendringene slår ut. Norsk klimaservicesenter harutarbeidet fylkesvise klimaprofiler som gir et kortfattet sammendrag av dagens klima, forventede klimaendringer og klimautfordringer for hvert enkelt geografiske område tilknyttet de tidligere fylkesgrensene. Planretningslinjene tydeliggjør at klimaprofilene vil være en viktig del av kunnskapsgrunnlaget i all planlegging.
Mer informasjon om hvordan ta hensyn til klimaendringer i planlegging:
Befolkningens livsstil generelt, og spesifikt for lite fysisk aktivitet i hverdagen, er blant vår tids store helseutfordringer. Det går blant annet fram av:
Lett tilgjengelige områder for friluftsliv, som grønnstruktur og marka, er derfor enda viktigere enn tidligere. Undersøkelser viser at et stort flertall foretrekker naturen i nærmiljøet som arena for økt fysisk aktivitet (Ipsos MMI 2012 og 2018), men terskelen må være lav. For markaplanlegging innebærer det at områdene:
må bevares
må være lett tilgjengelige, aller helst i gangavstand fra boligområdene, men også med kollektivtransport og parkeringsplasser
må ha et mangfold av opplevelseskvaliteter som gjør dem attraktive å bruke for ulike brukergrupper
må ha variert tilrettelegging som samlet gir et godt tilbud til alle brukergrupper
Føringer for arealbruken
Overordnede føringer for arealbruken i og omkring marka som følger av allerede vedtatte planer, andre føringer og vernevedtak, gir viktige premisser for arbeidet.
Den gjeldende kommuneplanen gir føringer for arealbruken i marka og omkringliggende områder.Kommunen kan også ha fastsatt ei langsiktig markagrense for å avklare skillet mot framtidig bebyggelse.
Marka er ofte fastsatt som LNFR-område (område for landbruk, natur, friluftsformål og eventuelt reindrift) i kommuneplanens arealdel. Det kan også være brukt andre arealformål, samthensynssoner, bestemmelser og retningslinjer, for å fastsette og gi rammer for arealbruken. Vedtatte reguleringsplaner kan også berøre marka eller nærliggende naturområder, eller på annen måte ha betydning for marka.
Fastsatt arealbruk gir føringer. Samtidig kan det være en oppgave i planen å foreslå endringer som girklarere retningslinjer for bruken av marka.
I arbeidet med markaplanen bør det også sjekkes om det er planer under arbeid som kan påvirkemarka eller forholdene der.
En rekke nærmere angitte markaområder i Oslo og Viken er omfattet av Lov om naturområder i Oslo og nærliggende kommuner (markaloven). For disse områdene er det fastsatt markagrense på nasjonalt nivå, og det er etablert et strengt byggeforbud innenfor selve marka.
Markaloven legger en del føringer på hvilket handlingsrom man har. Det gjelder både brukerne og kommunene. Blant annet stilles det særskilte krav til saksbehandling før det kan etableres nye stier og løyper. Like fullt kan en markaplan være et hensiktsmessig verktøy for å løse arealutfordringer og planlegge tilrettelegging.
Kommunen må ha tillatelse av departementet for å sette i gang arbeid med arealdel av kommuneplan eller reguleringsplan som berører arealer som omfattes av markaloven. Og kommunens planvedtak må stadfestes av departementet før det får rettsvirkning.
Vernede områder representerer områder som det må tas spesielt hensyn til for å ivareta verneverdiene. God oversikt over vernede områder må inkludere:
geografisk lokalisering av områdene – jfr. www.naturbase.no Vernede områder skal normalt framkomme på plankartet til kommuneplanens arealdel
oversikt over hvorfor de er vernet og vernebestemmelser
Mange kulturmiljø er fredet og må tas hensyn til av den grunn. Mest aktuelt i markaområder erautomatisk fredede kulturmiljø. Det vil si:
faste kulturmiljø fra før 1537
samiske faste kulturmiljø fra 1917 eller eldre
Det kan også finnes kulturmiljø innenfor markaområdene som er fredet ved vedtak, for eksempelbygninger, fløtningsanlegg eller demninger.
Et kulturmiljø kan også være vernet av kommunen gjennom plan- og bygningsloven. Det gjelder blant annet bygninger regulert til spesialområde bevaring, som har fått hensynssone vern, eller som er satt på kommunale lister.
Eiendommer og rettigheter
En oversikt over eiendommer, grunneiere og eventuelt andre rettighetshavere gir en del av grunnlaget for å planlegge arealbruk og tilrettelegging i marka og for forvaltning av områdene.
Allemannsretten gir mulighet til friluftslivsaktivitet i alle utmarksområder uavhengig av hvem som eier grunnen. Tillatelse fra grunneier er imidlertid nødvendig når det er snakk om fysiske tiltak i marka. Eiendomsretten innebærer at grunneier har full juridisk og praktisk rådighet over sin egen eiendom. Dette er hjemlet i grunnloven § 105, og innebærer at tiltak som merking og skilting av turstier og ruter, maskinpreparering av skiløyper og annen tilrettelegging for friluftsliv krever grunneierens tillatelse. Grunneiere er også ofte en god kilde til informasjon om naturkvaliteter og andre lokale forhold av betydning for markaforvaltningen. Det er viktig å ha god dialog med grunneiere for alle tiltak som handler om bruk og vern av marka.
