Det følger av forskriften om å begrense utslipp fra bygge- og anleggsplasser at krav skal tilpasses lokale forhold og forutsetninger.
Kommunen har også en utredningsplikt etter forvaltningsloven § 37, og før en forskrift kan vedtas skal kommunen sørge for at saken er så godt opplyst som mulig.
Det er derfor viktig at kommunen i saksbehandlingen setter av nødvendige tid og kapasitet til å kartlegge hvordan påbud og unntak kan innrettes på hensiktsmessige måter. Kommunen bør veie fordeler mot ulemper, og vurdere hvor og når det er hensiktsmessig å stille klimakrav.
Miljødirektoratet har utarbeidet en veileder for å fastsette lokale forskrifter. Når lokale forskrifter skal utformes, må fastsatte regler for saksbehandling følges.
Kartlegg nå-situasjon
Dersom kommunen vurderer å utarbeide en lokal forskrift, kan det være nyttig å kartlegge nettsituasjonen i kommunen for å finne ut hvor det ligger til rette for å stille krav om utslippsfrie løsninger på bygge- og anleggsplasser (BA-plasser). Kommunen bør ha et tett samarbeid med lokale nettselskaper for å vurdere de praktiske mulighetene for lokale klimakrav til bygge- og anleggsplasser (særlig ved påbud om bruk av el-maskiner).
Videre kan det være nyttig å kartlegge tilgjengeligheten av utslippsfrie maskiner i kommunen eller regionen. Noen kommuner vil ha kjennskap til tilgangen på nullutslipps anleggsmaskiner gjennom erfaringer fra egne anskaffelser. Dialog med aktører i byggebransjen vil være viktig for å få en god oversikt over hvilke krav som kan være hensiktsmessige å stille.
Erfaringsutveksling med andre kommuner kan også gi kunnskap om hva som kan være hensiktsmessige krav.
Tilpasse krav til lokale forhold
Kommunen har et vidt handlingsrom til å tilpasse kravene til lokale forhold og forutsetninger. I punktene nedenfor er det listet opp noen tilpasninger som kommunen kan gjøre, og bør vurdere i utforming av forskrift.
Kommunen har et vidt handlingsrom til å tilpasse kravene til lokale forhold og forutsetninger. I punktene nedenfor er det listet opp noen tilpasninger som kommunen kan gjøre, og bør vurdere i utforming av forskrift.
Kravene kan gjelde for bestemte eller avgrensede områder i kommunen.
Dette kan for eksempel være aktuelt i kommuner der avstander, eller forhold som tilgang på strøm eller nettkapasitet gjør det utfordrende å innfri påbud om nullutslippsløsninger eller biogass.
Forurensningsloven § 9 fjerde ledd åpner for at den lokale forskriften kan begrenses til bestemte geografiske områder. Kommunen må ta stilling til hvor i kommunen forholdene ligger til rette for å stille krav. Innenfor avgrensede områder kan være mulig å oppstille strengere krav enn de generelle kravene kommunen stiller, dersom forholdene ligger til rette for det.
Kravene kan rettes kun mot bestemte prosjekter over en viss størrelse.
Selv om den nedre grensen for kommunens myndighet er tiltak som krever byggesaksbehandling, kan det i noen tilfeller være hensiktsmessig å gjøre andre avgrensinger. For eksempel kan kommunen avgrenses virkeområdet til kravene slik at kun større bygge- og anleggs prosjekter i kommunen omfattes.
Kommunen bestemmer hvor stor andel av energibruken som skal være utslippsfri og krav kan innføres gradvis.
På bakgrunn av konsekvensene klimakrav har for forhold som konkurranse, tilgjengelig teknologi, kostnader og øvrige konsekvenser for utbyggingsprosjekter i kommunen bør kommunen vurdere hvor stor andel av energibruken som skal være utslippsfri.
Kravene kan også innføres gradvis, for eksempel kan kommunen bestemme at 50 % skal være utslippsfritt i 2026, med en opptrapping til 80 % i 2030.
Konsekvensvurdering
Før kommunen utarbeider en lokal forskrift, bør den lage en kortfattet konsekvensvurdering av fordelene og ulempene en forskrift vil medføre. Konsekvensvurderingen bør baseres på kunnskap om bygge- og anleggsvirksomhet i kommunen, og kostnader forbundet med innføring av en forskrift. Kostnadene bør veies opp mot fordeler og ulemper. Vurderingen kan ha følgende innhold:
- sammendrag
- problembeskrivelse: klimagassutslipp fra bygge- og anleggsvirksomhet i kommunen
- begrunnelse for valg av forskrift som løsning
- nytteeffekter
- samfunnskostnader forbundet med forslaget
- eventuelt andre virkninger
Andre virkninger kan for eksempel være hvordan eventuelle krav vil påvirke konkurransen i markedet og antall mulige tilbydere i anbudskonkurranser.
Hvilke typer krav kan kommunen stille?
Det er opp til kommunen hvilken type krav som stilles.
Her er noen eksempler på ulike typer krav som kommunen eventuelt kan stille i en lokal forskrift (ikke uttømmende):
Kommunen kan stille krav om utslippsfrie bygge- eller anleggsplasser innen et gitt år. Dersom dette settes til et år langt fram i tid, vil det gi forutsigbarhet for berørte markedsaktører, men samtidig kan det ta lang tid før forskriften gir faktiske utslippsreduksjoner.
En helt utslippsfri BA-plass kan i mange tilfeller være teknisk utfordrende å få til. For noen maskintyper fins det ennå ikke tilgjengelige utslippsfrie alternativer, og det kan være utfordringer knyttet til tilgjengelig nettkapasitet. Her vil unntaket om krav som ikke er teknisk mulig å nå, kunne anvendes.
Kommunen kan vurdere å stille krav om utslippsfrie BA-plasser innrettet mot definerte geografiske områder i kommunen, der nærhet til infrastruktur gjør det særlig aktuelt.
Kommunen kan kreve at en prosentandel av maskintimene eller energiforbruket på en BA-plass skal være utslippsfritt. Det kan være komplekst å stille denne typen krav, fordi det krever dokumentasjon av totalt antall maskintimer og antall timer hver maskin er benyttet, eller det totale energiforbruket over tid. Et krav rettet mot antall maskintimer, kan resultere i at kravet oppfylles ved å erstatte de aller minste maskinene, der dieselforbruket er lavere i utgangspunktet.
Fordi elektriske maskiner er mer energieffektive enn dieselmaskiner, vil det totale behovet for tilført energi på en bygge- og anleggsplass endre seg hvis man erstatter en dieselmaskin med en elektrisk maskin. Derfor er det viktig å ta hensyn til forskjellig virkningsgrad mellom elektriske maskiner og dieselmaskiner ved utforming av nivået på et obligatorisk krav. For eksempel, vil et krav om at 10 prosent av tilført energi på bygge- og anleggsplassen skal være utslippsfritt, tilsvare at anslagsvis 18 prosent av det opprinnelige dieselforbruket (dersom det kun brukes dieselmaskiner) må erstattes.
En ulempe med denne typen krav er at et øyeblikksbilde på et tilsyn ikke nødvendigvis vil kunne gi svar på om kravene om andel maskintimer eller andel energibruk overholdes.
Dersom kommunen ønsker å stille denne typen krav, bør det også stilles krav til dokumentasjon som muliggjør kontroll av om kravene er overholdt.
Det kan være krav om at alle gravemaskiner, alle hjullastere, eller gravemaskiner under for eksempel 12 tonn skal være utslippsfrie.
Dette kan være lettere å kontrollere enn krav rettet mot andel maskintimer eller andel av energiforbruk. En mulig ulempe er at entreprenører tilpasser seg og bruker større maskiner enn nødvendig.
Nyttige lenker
Unntak fra kravene
Kommunen må innta unntak for tilfeller der kravene ikke er teknisk mulig å nå, eller blir uforholdsmessig kostbare. Dette følger av § 2 i delegeringsforskriften.
Kommunen bør også vurdere å innta andre unntaksbestemmelser i sin lokale forskrift, slik at det kan gjøres nødvendige unntak fra fastsatte krav. Det kan være flere lokale forhold som gir rimelig grunn for unntak i enkelttilfeller, og kommunen bør gjøre en avveining av ulike hensyn i enkeltprosjekter. For eksempel kan hensynet til forsvar og sikkerhet være slike særlige grunner, eller at tilgangen til strøm eller tilstrekkelig effekt er krevende i enkeltprosjekter eller områder.
Vedtar kommunen forskrift som nevnt i §1, skal forskriften åpne for unntak i tilfeller der kravene:
- ikke er teknisk mulig å nå,
- blir uforholdsmessig kostbare