Første delrapport i sjette hovedrapport

Klimagasser

Det er et etablert faktum at økningene i klimagasskonsentrasjoner siden førindustriell tid er menneskeskapte.

I 2019 var den årlige gjennomsnittlige konsentrasjonen av karbondioksid (CO2) i atmosfæren 410 ppm, noe som er høyere enn på minst to millioner år. Det er minst 800 000 år siden vi hadde like mye metan (CH4, 1866 ppb) og nitrogenoksid (N2O, 332 ppb) i atmosfæren.

Siden førindustriell tid har konsentrasjonene av CO2, CH4 og N2O økt med henholdsvis 47%, 156% og 23%.

For CO2 og CH4 er disse endringene mye større enn de naturlige endringene som har funnet sted mellom istider og mellomistider de siste 800 000 årene, mens endringene i N2O-konsentrasjon tilsvarer de naturlige endringene.

(A.1.1, A.2.1)

Karbonopptak

På land og i havet har naturlige karbonlagre tatt opp omtrent 56 % av de årlige menneskeskapte CO2-utslippene de siste 60 årene.

Det forventes at det vil bli tatt opp en gradvis større karbonmengde på land og i havet i de to høyeste scenarioene (SSP3-7,0 og SSP5-8,5) sammenlignet med i de lave scenarioene (SSP1-1.,9 og SSP1-2,6), men i scenarioene hvor CO2 utslippene øker vil opptaket etter hvert bli mindre effektivt.

Det vil si at andelen utslipp som tas opp av de naturlige karbonlagrene vil bli mindre ved økte samlede CO2-utslipp, og dette vil igjen medføre at en større andel av CO2-utslippene forblir i atmosfæren.

(A.1.1, B.4.1)

I det midterste scenarioet (SSP2-4.5), der CO2-konsentrasjonen i atmosfæren stabiliseres i løpet av dette århundret, beregner klimamodeller at karbonlagrene på land og i havet vil ta opp mindre CO2 i løpet av andre halvdel av dette århundret.

I de to laveste scenarioene, der CO2-konsentrasjonen når en topp og deretter synker i dette århundret, vil det tas opp mindre CO2 både på land og i havet som følge av synkende konsentrasjoner av CO2 i atmosfæren.

I det laveste scenarioet vil de naturlige karbonlagrene kunne omgjøres til svake netto karbonkilder innen 2100.

I scenarioene uten netto negative utslipp er det svært usannsynlig at de kombinerte karbonlagrene på land og i havet vil bli til svake kilder innen 2100.

(B.4.2)

Tilbakekoblingsmekanismer mellom klimaendringene og karbonsyklusen blir suksessivt større i høye scenarioer, men også mer usikre.

Likevel viser klimamodellene at usikkerheten rundt hvor høy CO2-konsentrasjonen i atmosfæren vil bli i 2100, i større grad påvirkes av hvilket scenario som følges, enn bidraget fra slike tilbakekoblingsmekanismer.

Ytterligere økosystemrespons som følge av oppvarming, slik som utslipp av CO2 og CH4 fra våtmark, smelting av permafrost og skogbranner, er foreløpig ikke fullstendig inkludert i klimamodellene. Slike responser vil også bidra til å øke konsentrasjonen av disse gassene i atmosfæren.

(B.4.3)