Kort oppsummert

  • I 2019 var den årlige gjennomsnittlige konsentrasjonen av karbondioksid (CO2) i atmosfæren høyere enn på minst to millioner år. 
  • Mengden metan (CH4) og nitrogenoksid (N2O) i atmosfæren er høyere enn på minst 800 000 år 
  • For CO2 og CH4 er disse endringene mye større enn de naturlige endringene som har funnet sted mellom istider og mellomistider de siste 800 000 årene 
  • På land og i havet har naturlige karbonlagre tatt opp omtrent 56 % av de årlige menneskeskapte CO2-utslippene de siste 60 årene 
  • De to scenarioene med lavest klimagassutslipp vil sammenlignet med de to scenarioene med høyest utslippmedføre raske og vedvarende bidrag til å begrense menneskeskapte klimaendringer 
  • Når det gjelder global temperatur, vil endringer i 20-årstrender i det laveste scenarioet sammenlignet med de to scenarioene med høyest utslipp  sannsynligvis bli synlige på kort sikt 
  • Det vil ta hundrevis til tusenvis av år for den globale gjennomsnittlige havnivåstigningen å snu, til og med ved stor grad av negative CO2 –utslipp 
  • De to scenarioene med lavest utslipp vil sammenlignet med de to høyeste scenarioene gi merkbare effekter på konsentrasjonen av klimagasser og partikler i atmosfæren og på luftkvalitet i løpet av noen år 

Les mer om

I 2019 var den årlige gjennomsnittlige konsentrasjonen av karbondioksid (CO2) i atmosfæren 410 ppm, noe som er høyere enn på minst to millioner år. Det er minst 800 000 år siden vi hadde like mye metan (CH4, 1866 ppb) og nitrogenoksid (N2O, 332 ppb) i atmosfæren som nå. 

Siden førindustriell tid har konsentrasjonene av CO2, CH4 og N2O økt med henholdsvis 47%, 156% og 23%. For CO2 og CH4 er disse endringene mye større enn de naturlige endringene som har funnet sted mellom istider og mellomistider de siste 800 000 årene, mens endringene i N2O-konsentrasjon tilsvarer de naturlige endringene. 

Det er et etablert faktum at økningene i klimagasskonsentrasjoner siden førindustriell tid er menneskeskapte. 

(WG1 SPM A.1.1, WG1 SPM A.2.1) 

På land og i havet har naturlige karbonlagre tatt opp omtrent 56 % av de årlige menneskeskapte CO2-utslippene de siste 60 årene. Det forventes at det vil bli tatt opp en gradvis større karbonmengde på land og i havet i de to høyeste scenarioene [1] (SSP3-7,0 og SSP5-8,5) sammenlignet med i de lave scenarioene (SSP1-1.,9 og SSP1-2,6), men i scenarioene hvor CO2 utslippene øker vil opptaket etter hvert bli mindre effektivt. Det vil si at andelen utslipp som tas opp av de naturlige karbonlagrene vil bli mindre ved økte samlede CO2-utslipp, og dette vil igjen medføre at en større andel av CO2-utslippene forblir i atmosfæren. 

[Les mer om klimascenarioer her Scenarioer for klimaendringer - Miljødirektoratet (miljodirektoratet.no)] 

(WG1 SPM A.1.1, WG1 SPM B.4.1) 

I det midterste scenarioet (SSP2-4.5), der CO2-konsentrasjonen i atmosfæren stabiliseres i løpet av dette århundret, beregner klimamodeller at karbonlagrene på land og i havet vil ta opp mindre CO2 i løpet av andre halvdel av dette århundret. I de to laveste scenarioene, der CO2-konsentrasjonen når en topp og deretter synker i dette århundret, vil det tas opp mindre CO2 både på land og i havet som følge av synkende konsentrasjoner av CO2 i atmosfæren. I det laveste scenarioet vil de naturlige karbonlagrene kunne omgjøres til svake netto karbonkilder innen 2100. 

I scenarioene uten netto negative utslipp er det svært usannsynlig at de kombinerte karbonlagrene på land og i havet vil bli til svake kilder innen 2100. 

(WG1 SPM B.4.2) 

Tilbakekoblingsmekanismer i klimasystemet handler om at klimaendringer kan føre til økte utslipp eller oppvarming som igjen fører til mer klimaendringer. Det blir da en selvforsterkende effekt. Et eksempel er tining av permafrost som gir utslipp av klimagasser som gir med oppvarming og tining av permafrost. 

Disse tilbakekoblingsmekanismene blir sterkere i høye scenarioer, men også mer usikre. Likevel viser klimamodellene at usikkerheten rundt hvor høy CO2-konsentrasjonen i atmosfæren vil bli i 2100, i større grad påvirkes av hvilket scenario som følges, enn bidraget fra slike tilbakekoblingsmekanismer. 

Ytterligere økosystemrespons som følge av oppvarming, slik som utslipp av CO2 og CH4 fra våtmark, tining av permafrost og skogbranner, er foreløpig ikke fullstendig inkludert i klimamodellene. Slike responser vil også bidra til å øke konsentrasjonen av disse gassene i atmosfæren. 

(WG1 SPM B.4.3)   

De to scenarioene med lavest klimagassutslipp (SSP1-1.9 og SSP1-2.6) vil sammenlignet med de to høyeste scenarioene (SSP3-7.0 eller SSP5-8.5) raskt begrense menneskeskapte klimaendringer. Likevel vil det det ta noe tid å se effekten på klimaet på grunn av at klimasystemet har naturlig variasjon.    

Når det gjelder global temperatur, vil endringer i 20-årstrender i det laveste scenarioet sammenlignet med de to høyeste scenarioene (SSP3-7.0 eller SSP5-8.5) sannsynligvis bli synlige på kort sikt. Andre klimaendringer vil bli merkbare fra den naturlige variasjonen først senere i dette århundret. 

(WG1 SPM D.1.6, WG1 SPM D.2.3) 

Mens økningen i den globale temperaturen vil kunne reverseres ved store vedvarende utslippskutt, vil derimot flere andre klimaendringer fortsette i alt fra flere tiår til tusenvis av år fram i tid. Det vil for eksempel ta hundrevis til tusenvis av år for den globale gjennomsnittlige havnivåstigningen å snu, til og med ved store negative CO2 –utslipp. 

(WG1 SPM D.1.6) 

Scenarioene med lavest utslipp medfører betydelig mindre endringer etter 2040 i klimafaktorer som påvirker samfunn og natur enn scenarioene med høye klimagassutslipp. 

Utvikling i tråd med de lave scenarioene vil innen slutten av dette århundret også kraftig begrense omfanget av disse endringene. Det vil for eksempel begrense økningen av ekstreme havnivå, kraftig nedbør og overvannsflom, og hetebølger. (WG1 SPM D.2.4) 

 

Mer fra FNs klimapanel