Behov for å gjøre noe med oljetanken?
De som i dag fyrer med mineralolje har normalt også en oljetank, enten frittstående utendørs eller innendørs (kjeller e.l.), eller nedgravd på tomta. Når fyring med mineralolje blir forbudt fra 2020, vil mange bytte ut sitt oljefyringsanlegg med andre varmekilder, som varmepumper, fjernvarme, elektrisitet osv. Når oljefyringsanleggene ikke lenger er i bruk, vil det også være behov for å gjøre noe med oljetankene.
Lekkasjer fra oljetanker kan bli kostbart og skader miljøet
Lekkasjer fra oljetankene kan skade natur- og miljøressurser, samt medføre store økonomiske kostnader. Det skal lite olje til før grunnvann ikke lenger kan brukes som drikkevann. Videre er oljetankene ofte plassert tett på bolig. Olje som lekker ut i grunnen vil kunne trekke inn i grunnmur og kjellergulv. Det er ofte størst risiko knyttet til de nedgravde oljetankene, da tankeier ikke selv kan se hvilken tilstand tanken er i. Da kan også lekkasjer pågå over lengre tid, og i større omfang, før de oppdages. Tankene er som regel lagd av stål eller plast (ofte glassfiberarmert polyester, GUP). Ståltankene ruster både innen- og utenfra. Plasttankene blir også svekket med alderen – veggene blir "sprøere", tankene blir mer utsatt for trykk og belastning utenfra, og de kan kollapse. Snittalderen på nedgravde tanker i Norge i dag er høy. Tankene inneholder dessuten mye restolje – også etter at de er "fyrt tomme".
Hvilke krav gjelder for nedgravde oljetanker?
Nedgravde oljetanker er regulert i forurensningsforskriften kapittel 1. For at forskriften skal gjelde, må den vedtas i den enkelte kommune. Lokale krav kan variere, blant annet med hensyn til for hvor store tanker som omfattes og hvor i kommunen forskriften gjelder. Vi anbefaler derfor at du tar kontakt med din kommune for å se hvilke krav som gjelder for din oljetank.
Kravene i forskriften innebærer at tilstanden til nedgravde tanker som er i bruk skal være akseptabel og kontrolleres jevnlig, etter fastsatte intervaller. Tanker som ikke er i bruk, skal i utgangspunktet tømmes og fjernes, dvs. leveres til et lovlig avfallsmottak. I særlige tilfeller kan kommunen – etter søknad – tillate at tanken i stedet tømmes, rengjøres og fylles igjen med sand, grus eller liknende. Informasjon om oljetanken skal sendes skriftlig til kommunen, som fører register over nedgravde tanker i kommunen
Tankeier har uansett plikt til å unngå forurensning
I kommuner som ikke har fastsatt lokal forskrift, gjelder uansett det generelle forbudet mot forurensning i forurensningsloven § 7. Forbudet innebærer at ingen må ha eller gjøre noe som kan medføre fare for forurensning. Tankeier har derfor plikt til å forebygge lekkasjer og rydde opp i eventuell forurensning som oppstår. Hva som kreves av tankeier vil variere med blant annet type tank, alder og plassering.
Når det gjelder kontrollintervaller, vil kravene i forurensningsforskriften kapittel 1 gi veiledning til hvor ofte ulike typer tanker bør kontrolleres. Når tankene ikke lenger er i bruk, må tankeier selv vurdere om oppgraving eller igjenfylling av tanken vil være mest hensiktsmessig. Oppgraving vil normalt gi størst sikkerhet for å avdekke mulige lekkasjer og forurensning fra tanken. For tanker som ligger vanskelig til, vil likevel tømming, rengjøring og igjenfylling være en akseptabel løsning. Kommunen er forurensningsmyndighet for nedgravde oljetanker, også der det ikke er fastsatt lokal forskrift (rundskriv T-5/98). Kommunen fører blant annet tilsyn med forurensningsforbudet.
Hvilke krav gjelder for oljetanker som ikke er nedgravd?
Forurensningsforbudet i forurensningsloven § 7 gjelder også for oljetanker som ikke er nedgravd. For å unngå fare for forurensning bør disse tankene tømmes helt for restolje. Oljen vil være farlig avfall, og må leveres til lovlig avfallsmottak.
Tanker som ikke er nedgravde og som brukes i næringsvirksomhet kan være regulert av forurensningsforskriften kapittel 18 i stedet, se forurensningsforskriften § 18-2.
Krav til tanker ved konvertering til biobrensler
Kravene i forurensningsforskriften kapittel 1 gjelder bare for tanker med petroleumsprodukter. Tanker med andre typer brensel, for eksempel biofyringsolje, pellets eller lignende, som ikke regnes som petroleumsprodukter, kan likevel medføre fare for forurensning. Det følger av forurensningsloven at den ansvarlige må gjøre tiltak for å forhindre utslipp som kan føre til skade eller ulempe – samt for å rydde opp og bøte på skader dersom utslipp likevel skjer. For å unngå lekkasjer må det derfor utføres jevnlige tilstandskontroller av slike tanker.
Foreslåtte endringer i regelverket
Miljødirektoratet har i 2017 foreslått endringer i forurensningsforskriften kapittel 1, slik at det bl.a. stilles like krav til nedgravde oljetanker i alle kommuner. Forslaget omfatter også krav til tanker for flytende biobrensler. Det ventes å ta noe tid før nye regler fastsettes.