Kommunen kan fastsette forskrift om gebyr for kontrolltiltak som gjennomføres for å sikre at bestemmelsene i denne forskriften blir fulgt. Gebyrene skal samlet ikke overstige kommunens kostnader. Gebyret er tvangsgrunnlag for utlegg.

Bestemmelsen slår fast at kommunene kan gebyrfinansiere tilsyn med forbudet. Dette betyr at kommunens kostnad til å drive tilsyn med at forbudet overholdes, kan belastes de ansvarlige for fyringsanlegget, jf. § 8. Kommunene står fritt til å velge om de skal ta gebyr, jf. at det står "kan".

Det er presisert at gebyret ikke skal overstige kostnadene med tilsynet (selvkost). Tilsyn med forbudet mot fyring med mineralolje kan slås sammen med andre tilsyn i kommunen, for eksempel tilsyn etter forskrift om brannforebygging, se merknad til § 9 over. Dette vil kunne bidra til å redusere merkostnaden og dermed gebyret for tilsyn.

Kommunen kan enten vedta en egen forskrift om gebyr for kontroll med forbud mot fyring med mineralolje, eller de kan samordne med allerede eksisterende gebyrforskrifter. Dersom kommunen i form av en egen forskrift vedtar en standard gebyrsats for alle kontrolltiltak, kan innkreving skje uten at kommunen fatter et enkeltvedtak. Men dersom kommunen legger opp til å fastsette gebyret ut fra ressursbruken i den konkrete saken, vil dette være et enkeltvedtak som må varsles på forhånd og kan påklages, se eksempelvis kap. 39 i forurensningsforskriften om fastsetting av gebyrsats i forbindelse med tillatelser og kontrolltiltak etter forurensningsloven.