Kommunen bør skille mellom utslipp som skjer innenfor kommunens grenser, og utslipp fra produksjon og transport av varer og tjenester utenfor kommunens grenser. Beregning og rapportering av effekt av tiltak bør følge de samme prinsipper som Norges utslippsregnskap slik at «dobbelttelling» unngås.

Kommunen og fylkeskommunen har funksjoner og myndighet til å gjøre tiltak som ikke andre kan gjennomføre. Tiltak som først og fremst gir effekt utenfor kommunen eller fylkets grenser bør komme i tillegg til, og ikke til erstatning for, viktige tiltak som reduserer direkte utslipp i kommunen og fylket.

Klimagassutslipp knyttet til varer og tjenester kommunen som virksomhet og innbyggerne i kommunen forbruker, kan samlet gi langt høyere bidrag til de globale klimaendringene enn utslippene innenfor kommunens grenser. For eksempel anslo en fotavtrykksanalyse at de indirekte utslippene fra kommunen var omtrent ni ganger større enn de direkte utslippene i Oslo.

Gjennom redusert forbruk og aktive valg av klimavennlige løsninger ved for eksempel innkjøp, valg av byggematerialer, redusert reisevirksomhet og holdningsskapende arbeid kan kommunen påvirke utslipp også utenfor sitt geografiske område.

Forbruksrelaterte utslipp kan beregnes i en såkalt fotavtrykksanalyse. Dette omfatter klimagassutslipp knyttet til varer og tjenester kommunen og dens innbyggerne forbruker hvor utslippene er produsert utenfor kommunens grenser. Analysen vil alltid bygge på en del forutsetninger som det er viktig at det gjøres rede for.

Effekt av tiltak som reduserer utslipp i Norge, men utenfor kommunen eller fylkets grenser

Noen tiltak reduserer direkte utslipp av klimagasser i Norge, men reduksjonen skjer i en annen kommune eller fylke. For å beregne dette kan samme metodikk som beskrevet i veiledningen om å beregne effekt av tiltak benyttes.

Det må alltid utvises ryddighet med hvor den faktiske, direkte reduksjonen i utslipp finner sted slik at denne ikke dobbelttelles.

Et eksempel er hvis to eller flere nabokommuner samarbeider om areal- og transportplanleggingen for å redusere den totale veitrafikken. Da vil utslippsreduksjonen trolig være ulikt fordelt mellom kommunene som deltar i samarbeidet. For det globale klimaet er det den totale utslippsreduksjonen som oppnås som er viktig, og i den store sammenhengen er derfor selvsagt kommunegrensene underordnet. Likevel er det viktig for oversiktligheten i utslippsregnskapet i klima- og energiplanen at ikke alle samarbeidskommunene bokfører den totale utslippsgevinsten hos seg. I så fall vil effekten telles flere ganger.

Det kan gjerne opplyses om den totale effekten av tiltaket, men i regnskap som viser resultat av tiltak bør en få fram effekten som skjer innen kommunegrensene.

CO2-faktorer for energibærere som ikke har klimagassutslipp i bruksfasen

En del kommuner ønsker å sette en CO₂-faktor på elektrisitet, fjernvarme eller andre energibærere som ikke har klimagassutslipp i bruksfasen. Dette for å synliggjøre at redusert bruk av slike energibærere også har klimanytte.

Utslippene kalles «indirekte utslipp» fordi de ikke skjer der energien anvendes. Beregninger av indirekte utslipp kan være nyttige for å styrke kommunens beslutningsgrunnlag, for eksempel ved innkjøp av produkter med ulike livsløpsutslipp, eller ved valg av energibærere i langsiktige investeringer.

Elektrisk kraft

Bruk av elektrisk kraft gir ingen klimagassutslipp, det er produksjon av kraft basert på fossile kilder som gir utslipp.

Norge er i en særstilling ved at vår kraftforsyning i all hovedsak er basert på vannkraft, samt noe vindkraft. I Norges utslippsregnskap for klimagasser inngår klimagassutslipp fra norsk kraftproduksjon, og disse er svært begrensede. Samtidig er vi en del av et nordisk elektrisitetsmarked som i økende grad knyttes sammen med flere europeiske land hvor store deler av kraftproduksjonen ennå ikke er fornybar. Elektrisitet eksporteres og importeres avhengig av priser og overføringskapasitet. Fra et kraftsystemperspektiv må norsk energibruk og produksjon vurderes i et europeisk perspektiv. Endret eksport fra Norge gir endringer i kraftproduksjonen i EU. Sammensetningen av den europeiske kraftproduksjonen påvirkes imidlertid av mange faktorer, og varierer over tid. Sammensetningen i årene fremover avhenger blant annet av politiske mål for økt andel fornybar energi og hvilket tak som settes i det europeiske kvotesystemet som kraftproduksjonen er en del av.

Å gjøre en nøyaktig beregning av klimagassutslipp knyttet til elektrisitetsbruk er derfor ikke en enkel øvelse. Dersom kommunen vil vekte klimagassutslipp knyttet til bruken av elektrisitet eller andre energibærere som ikke gir utslipp i bruksfasen, er det viktig å være bevisst på at valg av utslippsfaktor innebærer valg av mange forutsetninger.

Ideelt bør beregningene tilpasses den konkrete beslutningssituasjon de utarbeides for. Det omfatter tidshorisonten for tiltaket og forventet utvikling i kraftproduksjonen i Europa eller annet aktuelt geografisk område i denne perioden.

Hvis kommunene velger å benytte CO₂-vekting av energibruk bør det føres et eget regnskap for indirekte klimagassutslipp knyttet til energibruk, separat fra regnskapet for klimagassutslipp som skjer innenfor kommunens grenser. Den som gjør beregningen bør dokumentere hvilken tilnærming og forutsetninger som lagt til grunn for valg av utslippsfaktor, og gjennomføre følsomhetsberegninger av hvordan bruk av andre forutsetninger påvirker resultatet.

Et anslag for CO₂ bak kraftforbruk bør ikke brukes som beslutningsgrunnlag alene. Et viktig moment er at tiltak som i en kort tidshorisont ikke synes å gi stor klimagassreduksjon, likevel kan være en nødvendig del av en langsiktig omstilling og kanskje derfor likevel bør prioriteres.

På den andre siden kan CO₂-vekting av elektrisitetsbruk få det til å se ut som energieffektivisering er langt mer kostnadseffektivt enn tiltak for å redusere direkte utslipp av klimagasser i kommunen. Dette kan gi et villedende beslutningsgrunnlag siden kommunens endrede bruk av elektrisitet ikke direkte påvirker hvordan produksjon av elektrisitet skjer i Europa. Samtidig er det avgjørende at de virkemidler og handlingsrom som ligger hos kommuner og fylkeskommuner til å redusere direkte utslipp i kommunen/fylket benyttes dersom nasjonale mål om klimagassreduksjoner skal kunne nås.

Fjernvarme

I dag benyttes det mest fornybare energikilder i fjernvarmeproduksjon, blant annet spillenergi fra avfallsforbrenning. Produsentene bruker lite fossile energikilder. I beregninger av utslipp må sammensetningen av energikilder i fjernvarmeproduksjonen legges til grunn. Informasjon om energikildene i fjernvarmeanlegg kan etterspørres fra fjernvarmeselskapet.

Bransjeforeningen Norsk Fjernvarme har oversikt over energikildene i fjernvarmeproduksjonen for en lang rekke fjernvarmeselskaper. Dataene er tilgjengelige på Fjernkontrollen.no.

Hydrogen

Virkningsgrad og utslipp fra produksjon av hydrogen avhenger av produksjonsmetode, men bruken av hydrogen gir ikke klimagassutslipp. I dag produseres mesteparten av hydrogenet i verden ved damp-reformering av fossile hydrokarboner, en prosess som gir utslipp av CO₂. Hydrogen kan også produseres uten klimagassutslipp ved elektrolyse av vann med strøm fra fornybare kilder.

Bioenergi

Livsløpsutslipp av klimagasser ved produksjon av bioenergi kan variere sterkt. Biodrivstoff eller flytende biobrensler bør derfor oppfylle bærekraftkriteriene i produktforskriften. Produksjon og uttak av biomasse har også effekter på blant annet naturmangfold. Derfor bør biomassen brukes så effektivt som mulig, og til de formål hvor klimanytten er størst. Det er god ressursutnyttelse å benytte biomasse som har få andre bruksområder til energiproduksjon, for eksempel hogstavfall og avfall fra trevare- og treforedlingsindustri. Trevirke av god kvalitet bør heller utnyttes til treprodukter som har lang levetid og kan lagre CO₂.

Beregning av livsløpsutslipp ved innkjøp eller langsiktige investeringsbeslutninger

Ved langsiktige investeringsbeslutninger i for eksempel bygg, oppvarmingssystemer eller infrastruktur, kan det være nødvendig å se på hele verdikjeden gjennom livsløpet for å kunne sammenlikne den totale klimabelastningen og energibruken av ulike alternativer.

Tilsvarende beregninger kan være nyttige for å kunne sammenlikne to alternative varer eller tjenester. Beregninger av utslipp over hele livsløpet må imidlertid basere seg på en rekke forutsetninger som påvirker sluttresultatet.

En livsløpsanalyse er en systematisk analyse for å evaluere miljømessige konsekvenser knyttet til et produkt, et produktsystem eller en aktivitet. Dette gjøres ved å kartlegge energi- og materialforbruk gjennom hele verdikjeden, som så knyttes opp mot ulike utslipps- og påvirkningsfaktorer.

Analysen inkluderer hele livssyklusen til produktet eller aktiviteten, fra uttak av råmaterialer, produksjon, distribusjon, bruk, gjenbruk, vedlikehold, resirkulering – til endelig kassering; inkludert all transport involvert. Livsløpsanalyse skal på denne måte gi et mer helhetlig bilde av et produkt eller en aktivitets miljøpåvirkning.

Analysen kan omfatte både klimagassutslipp, utnyttelse av ikke-fornybare energikilder eller metaller, utslipp av helseskadelige stoffer og påvirkning på økosystemer.

Det vil være nødvendig å inkludere produksjons- og distribusjonsutslipp av klimagasser både fra elektrisitet og øvrige energibærere, fossile som fornybare. En spesiell utfordring er at utslippene vil endres over tid. Ikke minst forventes elektrisitetsproduksjonen frem mot 2050 å bli betydelig renere som en følge av EUs målsettinger om mer bruk av fornybar energi og reduserte klimagassutslipp. På den annen side vil utslipp fra utvinning av fossile energibærere i den samme tidsperioden trolig øke som en følge av at de lettest tilgjengelige petroleumsressursene blir uttømt.

Den som gjør sammenlikningen bør derfor dokumentere hvilken tilnærming og forutsetninger som er valgt og gjennomføre følsomhetsberegninger av hvordan bruk av andre forutsetninger påvirker resultatet. Det er særlig viktig å synliggjøre følgende:

• Om det er brukt en gjennomsnitts- eller marginaltilnærming for utslipp fra energiproduksjon
• Hvilket geografiske område som er benyttet i gjennomsnitts- eller marginal-tilnærmingen
• Hvordan utslippet fra produksjon og utvinning av de ulike energibærerne er forventet å forandre seg i løpet av investeringens levetid

Den internasjonale standardiseringsorganisasjonen ISO har fastsatt to standarder med kriterier og veiledning om livsløpsanalyser (LCA):

• ISO 14040:2006 beskriver LCA mer generelt, det vil si definerer hva en LCA er, hva den kan brukes til og forklarer de ulike fasene og av en LCA og hva de må inneholde.
• ISO14044 går nærmere inn på metodikken og vil derfor være mer egnet for den som skal gjennomføre en LCA – det vil si at den går mer inn på den standardiserte metoden for å gjennomføre en LCA.