Man kan også gjøre begge deler.
Punkt 1 i planretningslinjen slår fast at kommuner og fylkeskommuner skal stimulere og bidra til å redusere klimagassutslipp gjennom sin planlegging. Her er det i hovedsak to mulige alternativer: Egne klima- og energiplaner, og/eller integrering av klima i overordnede planer, som kommuneplanen. Hver enkelt kommune må vurdere hvilke løsninger som best sikrer at de oppnår langsiktige energi- og klimamålene. Planarbeidet skal følge plan- og bygningslovens prosesskrav.
Å integrere klima- og energihensyn og tiltak i kommuneplanen, med samfunnsdel og arealdel, kan være et viktig grep for å sikre oppfølging av tiltakene. Kommuneplanen er et dokument som brukes aktivt av mange og en selvstendig klima- og energiplan benyttes ofte av færre.
Å ta klima- og energiplanlegging inn i kommuneplanprosessen, vil sikre at klima- og energiplanleggingen inngår i kommuneplanens handlingsdel med tilhørende rutiner for evaluering og revisjon. Det samme gjelder kommunens styringssystem med årsregnskap, kvartal- eller tertialrapporter og årsmelding. Dersom kommunen har valgt å la økonomiplanen inngå i kommuneplanens handlingsdel, vil dette kunne sikre at klima- og energitiltakene knyttes til arbeidet med økonomiplan og årsbudsjett.
En annen fordel med å integrere klima- og energiplanleggingen i kommuneplanen, er at kommuneplanen gjerne er høyt prioritert av kommunen, mens det trolig er større fare for at revisjon av en selvstendig klima- og energiplan blir nedprioritert dersom ressursene ikke strekker til.
Når kommunen skal avgjøre om den skal utarbeide en selvstendig klima- og energiplan eller integrere klima og energi i kommuneplanen, må dette vurderes opp mot tidspunkt for revisjon av kommuneplanen. Dersom kommuneplanens samfunnsdel snart skal revideres, kan det være naturlig å «henge seg på» denne prosessen framfor (eller i tillegg til) å utarbeide en selvstendig klima- og energiplan.
Er det kun arealdelen av kommuneplanen som skal revideres, kan man vurdere om det er hensiktsmessig å starte med å prioritere klima- og energihensyn i arealplanleggingen. Samtidig må kommunen sikre at klima- og energiarbeid også inngår i andre prosesser enn arbeidet med arealdelen av kommuneplanen.
En fordel ved å utarbeide en selvstendig klima- og energiplan er at klima- og energispørsmål kan bli mer synlig både internt i kommunen og utad i befolkningen og næringslivet.
Andre argumenter for å utarbeide en egen klima- og energiplan kan være:
- Det kan være vanskelig å gi klima- og energispørsmålene tilstrekkelig plass i kommuneplanen
- Kommunen er i innspurten av arbeidet med kommuneplanen, og intern kapasitet gjør at arbeidet med klima- og energiplanlegging bør legges til et annet tidspunkt
- Kommunen ønsker et eget plandokument som kan brukes som et underlag for alle beslutninger som involverer energibruk og klimaspørsmål
- Eksisterende klima- og energiplan er så moden for revisjon at det ikke er naturlig å vente til kommuneplanen skal revideres, dersom tidspunkt for dette er et stykke ut i tid
En ulempe med å ha en egen klima- og energiplan (f.eks. kommunedelplan) er at planen kan «glemmes bort» når andre plan- og økonomibeslutninger tas. Derfor bør kommunen være ekstra bevisst på hvordan klima- og energiplanen skal kobles og forankres i kommuneplan, økonomiplan og årsbudsjett, spesielt den årlige handlingsplanen. Kommunen bør også vurdere hvilket format som vil være mest egnet for å sikre at de kan prioritere revisjon senere.
Kommunedelplan eller frittstående temaplan?
Det er et krav at kommunene og fylkeskommunene skal innarbeide tiltak og virkemidler for å redusere utslipp av klimagasser i sin overordnede planlegging. Dette omfatter for eksempel kommuneplanens arealdel, handlingsplaner med budsjett, og årlig virksomhetsplan med budsjett.
De fleste kommuner har laget en eller annen form for klima- og energiplan for å følge opp de statlige planretningslinjene. En slik plan kan være et godt grunnlag for å prioritere tiltak og virkemidler. Planen kan i så fall lages som en tematisk kommunedelplan eller frittstående temaplan.
- Fordelen med å lage klimaplanen som en tematisk kommunedelplan, er at den må følge prosesskravene i plan- og bygningsloven, blant annet krav om medvirkning og høring, og at planen blir vedtatt politisk.
- Frittstående planer kan gå raskere å utarbeide, og kommunene står friere til å velge prosess og format, for eksempel hvor mye tid de vil bruke på medvirkning.
- En ulempe med frittstående planer er at de blir mindre forankret hos politikere og i organisasjoner og innbyggere. Dette kan gjøre det tyngre å gjennomføre de tiltakene som planen legger opp til.
- Det finnes også andre løsninger, som å utarbeide felles klimaplan for flere kommuner og deretter videreføre dette som føringer og handlingsplaner i hver enkelt kommune.
Interkommunalt samarbeid og nettverk
Mange klimatiltak kan kreve koordinering i et større geografisk område enn én enkeltkommune. Kommunen bør vurdere om det er fornuftig å samarbeide med nabokommunene eller fylkeskommunen om et eller flere tema.
Dette er forankret i plan- og bygningsloven kapittel 9 om interkommunalt plansamarbeid og kommunelovens kapittel 5 om interkommunalt samarbeid.
Samarbeidet kan ha ulikt omfang og grad av formalitet. Noen kommuner velger å lage hele klima- og energiplanen felles med nabokommuner, mens det for andre kommuner kanskje er tilstrekkelig å delta i et løsere nettverkssamarbeid og utveksle erfaringer.
Eksempler på aktuelle samarbeidsområder:
- interkommunale avfallsselskaper
- areal- og transportplanlegging
- avtaler og løyver om kollektivtransport på tvers av kommune- og fylkesgrenser
- koordinering av innkjøp – krav til lave utslipp
- utarbeidelse av hele eller deler av klima- og energiplanen
- nettverk for klima- og energiplanlegging
Samarbeid kan være nyttig og effektiviserende i mange sammenhenger, men kan også kreve mye tid og ressurser. Kommunen bør tidlig vurdere om det er mest fornuftig med samarbeid på enkeltområder eller en felles overordnet plan. Skal samarbeidet formaliseres og inkludere spørsmål som krever politisk behandling, eller være et løsere samarbeid på administrativt nivå? Uansett hvilken form samarbeidet har, er det viktig at hver kommune integrerer planleggingen i sitt eget planverk. Planarbeidet skal følge plan- og bygningslovens prosesskrav.
Et formelt interkommunalt samarbeid vil ledes av et styre med representanter fra de deltakende kommunene. For å forenkle samarbeidsprosessen kan kommunene gi styret myndighet til å treffe vedtak om planprosessen som etter loven er lagt til kommunen. Hvert kommunestyre treffer endelig planvedtak for sitt område. Dette er forankret i plan- og bygningsloven §9-3.
Et særlig aktuelt tema for interkommunalt plansamarbeid vil være areal- og transportplanlegging. I mange tilfeller vil det være nyttig for nabokommuner å se stedsutvikling og transportplanlegging i sammenheng på tvers av kommunegrenser.
Fylkeskommunen kan anmode kommunene om å igangsette interkommunalt plansamarbeid som oppfølging av regional planstrategi, jamfør plan- og bygningsloven §9-1.
Mange kommuner oppgir at de har stor nytte av å delta i nettverk for arbeid med klima- og energiplanlegging og gjennomføring av klimatiltak. Erfaringsutveksling og diskusjon av felles utfordringer kan være nyttig for både kompetanseheving, koordinering og inspirasjon.
I mange fylker koordinerer fylkeskommunen eller fylkesmannen nettverk for kommuner innen klima- og energiplanlegging. Andre type nettverk kan også være relevante for å ta opp klima- og energirelaterte temaer, som nettverk om innkjøp, forurensning, næringsutvikling, planforum eller regionråd.
Et annet eksempel på samarbeid kan være uformell erfaringsutveksling mellom saksbehandlere som sitter i hver sin kommune og jobber med klima- og energiplanlegging. I arbeidet med en plan om klima og energi må en kommune innhente mye av den samme informasjonen som nabokommunene, og det kan være mye tid å spare på å samarbeide om slike oppgaver.