Det følger av forskriften § 2 at ved fastsettelse av kommunal forskrift skal forskriften åpne for unntak i tilfeller der kravene ikke er teknisk mulig å nå eller blir uforholdsmessig kostbare. 

For at kommunen ikke skal bruke unødvendige ressurser på søknader om unntak, er det viktig at den ved utarbeidelse av forskriften kartlegger forholdene og forutsetningene i kommunen godt. Kravene bør innrettes med sikte på at de som omfattes i utgangspunktet skal kunne oppfylle dem. Det kan derfor være hensiktsmessig å be spesielt om tilbakemelding på hva som er teknisk mulig eller uforholdsmessig kostbart når forskriften høres.  

Det vil som oftest være uproblematisk å fastsette hva som er teknisk umulig. Dersom det kan begrunnes at kravene ikke er mulig å oppfylle i et gitt tilfelle, skal det gis unntak. 

Noe vanskeligere kan det være å fastsette hvorvidt kravene er uforholdsmessig kostbare. Vurderingen må ta utgangspunkt i hvilke kostnader som kreves for å oppfylle kravene og hvorvidt oppfyllelse av kravene vil medføre besparelser i drift over tid, sett opp mot potensial for utslippskutt.

Kommunen bør også vurdere å innta andre unntaksbestemmelser i sin lokale forskrift, slik at det kan gjøres nødvendige unntak fra fastsatte krav. Det kan være flere lokale forhold som gir rimelig grunn for unntak, og kommunen bør gjøre en avveining av ulike hensyn i enkeltprosjekter. For eksempel kan hensynet til forsvar og sikkerhet eller energiforsyning være slike særlige grunner, eller at tilgangen til strøm eller tilstrekkelig effekt er urimelig byrdefullt i enkeltprosjekter eller områder. 

Kommunen må avgjøre i det enkelte tilfellet om det er grunnlag for unntak.