«Kommuner og fylkeskommuner spiller en sentral rolle i norsk samfunnsutvikling, og er viktige i omstillingen til et lavutslippssamfunn. Lykkes ikke Norge med omstilling i kommunene, vil ikke Norge bli et lavutslippssamfunn» skrev Klimautvalget 2050. Statlige planretningslinjer for klima og energi gir viktige føringer for den nødvendige klimaomstillingen.

Kommunene har mange ulike roller som berører klima og energispørsmål. Kommunene er lokal planmyndighet og kan også fatte enkeltvedtak innenfor mange saksområder. Kommunen er også en stor tjenesteprodusent og stor eier, drifter og innkjøper. Innenfor alle disse områdene kan kommunene legge til rette for mer effektiv energibruk og reduserte klimautslipp i egen virksomhet og i kommunesamfunnet. Kommunene har en viktig rolle som samfunnsutvikler som kan være pådriver, koordinator og tilrettelegger for at innbyggere og næringslivet kan kutte sine utslipp og forbedre sin energibruk.

Sikre at klima og energi vektlegges

Planretningslinjene kapittel 1 til 4 omhandler klimagassutslipp, karbonopptak og -lagring, energiproduksjon og energibruk.

Planretningslinjen utdyper plan- og bygningsloven § 3-1 g) om oppgaver og hensyn i planlegging etter loven, der det står: ta klimahensyn gjennom reduksjon av klimagassutslipp og tilpasning til forventede klimaendringer, herunder gjennom løsninger for energiforsyning, areal og transport.

Formålet med planretningslinjenes kapittel 1 til 4 er å sikre at hensynet til klimagassutslipp, karbonopptak og -lagring, energiproduksjon og energibruk vektlegges både i planlegging etter plan- og bygningsloven, og i øvrig myndighetsutøvelse og virksomhet både i staten, kommunene og fylkeskommunene.

Retningslinjene skal bidra til en rekke samfunnsmål, ikke minst at Norge når klimamålene som fastsatt i klimaloven (punkt 1 a), og at god forsyningssikkerhet for energi opprettholdes (punkt 1 c).

Videre skal retningslinjene bidra til at miljømål ses i sammenheng (punkt 1 e). Det er særlig relevant når det er motstridende interesser mellom klimagassreduksjon, klimatilpasning, energiproduksjon og bevaring av natur. 

I tråd med bærekraftsmålene skal retningslinjen bidra til at livsgrunnlag og naturmangfold sikres for dagens og framtidige generasjoner (punkt 1 b). 

Retningslinjen skal også bidra til å klargjøre rollene og ansvaret til stat, fylkeskommuner og kommuner, spesielt når det gjelder å framskaffe og bruke kunnskapsgrunnlag og veiledning, jamfør retningslinjens kapittel 4.1.  

Retningslinjen gjelder for hele landet

Virkeområdet for planretningslinjen følger plan- og bygningslovens virkeområde. Plan- og bygningsloven gjelder både land, vassdrag og sjø, se § 1-2 om lovens virkeområde. I sjøen gjelder loven ut til én nautisk mil (1852 meter) utenfor grunnlinjen. Norges grunnlinje går mellom punkter på ytterste nes og skjær som stikker opp ved lavvann (fjære sjø). 

Hvem gjelder retningslinjen for, og når?

Både kommunen, fylkeskommunen og staten skal legge planretningslinjen til grunn for sin planlegging etter plan- og bygningsloven. 

Når det gjelder øvrig virksomhet, blant annet i rollene som eier, drifter, tjenesteyter og samfunnsutvikler, er pliktene ulike: 

• Staten er ikke omfattet.  
• Kommunen skal legge til rette for klimagassreduksjon og energi gjennom arealbruk og løsninger som reduserer klimagassutslippene, opprettholder arealenes evne til karbonopptak- og lagring og støtter omstilling til et lavutslippssamfunn, effektiv og fleksibel energibruk, utbygging av fornybar energi og en sirkulær økonomi. 
• Fylkeskommunen bør gjøre det samme da de kan påvirke utslipp fra blant annet kollektivtransport, fylkesveier og videregående skoler. Mens kommunen plikter å legge til rette for de angitte forholdene, er det frivillig for fylkeskommunen. 

Bakgrunnen for forskjellen mellom forventningene til kommunene og fylkeskommunen er hjemmelsgrunnlaget i plan- og bygningsloven. 

Hvem retningslinjen gjelder for

	Arealplanlegging etter plan- og bygningsloven	I sin veiledning, samordning, og øvrig medvirkning i planprosesser.	I enkeltvedtak etter pbl og annen lovgivning	I øvrig virksomhet, jamfør SPR kap 3.	Som innsigelses-instans
Kommunen	I alle planer etter pbl	Ja, når kommunen veileder i private planinitiativ	Ja	Skal
Kommunale foretak etter kommuneloven kap 9			Ja, i saker der de er delegert myndighet
Interkommunale			Ja, i saker der de er delegert myndighet
Kommunale AS og kommunale eierskap
Fylkeskommunen	I regionale planer	Ja	Ja	Bør så langt de finner det formålstjenlig
Interkommunale selskap det både kommuner og fylkeskommuner deltar			Ja, i saker der de er delegert myndighet
Statsforvalteren		Ja	Ja	Nei	Ja
Statlige virksomheter utover Statsforvalteren	Ja, i statlige arealplaner og statlige planforslag	Ja	Ja	Nei	NVE, SVV

 

Hva betyr det å "legge til grunn" i planlegging?

At retningslinjene skal "legges til grunn" i planlegging  betyr at statlige organer, regionale myndigheter og kommunene har en plikt til å følge retningslinjene, og til å legge vekt på føringene den gir.

Plikten inkluderer alle plantyper, som kommuneplan med arealdel, kommundelplan, temaplan, områdeplan, reguleringsplan og andre planvedtak som planstrategi. Plikten gjelder uansett om grunnlag eller forslag er utarbeidet av planmyndigheten selv eller andre private eller offentlige forslagsstillere. Dessuten gjelder plikten når kommunale, regionale og statlige organer deltar i andres planprosesser. 

Hva betyr det å "legge til grunn" i kommunal virksomhet?

Med kommunal virksomhet menes alle kommunale aktiviteter utover planlegging etter plan- og bygningsloven og virksomhet utover myndighetsutøvelse der kommunen fatter enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Eksempler er kommunens aktiviteter i roller som eier av bygg, infrastruktur og kommunale foretak og aksjeselskap, kommunens tjenesteyting innen avløp og renovasjon, helse og oppvekst, og som innkjøper av varer og tjenester. Kort sagt: legge til rette for punkt 3 a-e. i all aktivitet kommunen driver med.

Hva betyr det å "legge til grunn" i enkeltvedtak?

Plikten til å følge retningslinjene, og til å legge vekt på anbefalinger den gir, gjelder også når kommunale, regionale og statlige organer bruker skjønn i avgjørelser etter plan- og bygningsloven og andre lover, herunder i alfabetisk rekkefølge energiloven, forurensningsloven, jordloven, naturmangfoldloven, skogbruksloven, Svalbardmiljøloven, vannressursloven, og så videre. 

SPR kan likevel ikke brukes til å stille strengere krav i byggesaker enn kravene i teknisk forskrift, TEK.

De generelle retningslinjene i planretningslinjen omhandler den samfunnsutviklingen som trengs for å omstille Norge til et lavutslippssamfunn, innen arealbruk og økosystemtjenester, energi, sirkulærøkonomi og klimatilpasning. 

Høy prioritet og ses i sammenheng

Retningslinjene sier at hensynet til klima, natur og energi skal ha høy prioritet i sektorenes arbeid. At klima, natur og energi skal ha høy prioritet, betyr at hensynet må være et tema som vektlegges i sektorens arbeid, og det kan ikke prioriteres bort.

Retningslinjen sier at klima, natur og energi skal ses i sammenheng.

Hvordan ta hensyn til effektiv ressursbruk for samfunnet?

-

Kommunene skal ta klima- og energihensyn i hele sin virksomhet

Kommunene skal legge til rette for arealbruk og løsninger som reduserer klimagassutslippene, opprettholder arealenes evne til karbonopptak- og lagring og støtter omstilling til et lavutslippssamfunn. effektiv og fleksibel energibruk, utbygging av fornybar energi og en sirkulær økonomi i hele sin øvrige virksomhet.  

Klima- og energiarbeid støtter opp om bærekraftsmålene

Arbeid med utslippsreduksjoner og energi vil støtte direkte opp om flere av klimamålene, blant annet mål 7 Ren energi til alle, 11 Bærekraftige byer og lokalsamfunn, 12 Ansvarlig forbruk og produksjon, 13 Stoppe klimaendringene. Arbeidet vil bidra direkte eller indirekte til en rekke av de andre bærekraftsmålene. 

Samarbeid

Mange kommuner oppgir at de har stor nytte av å delta i nettverk for arbeid med klima- og energiplanlegging og gjennomføring av klimatiltak. 

Erfaringsutveksling og diskusjon av felles utfordringer kan være nyttig for både kompetanseheving, koordinering og inspirasjon.

I mange fylker koordinerer fylkeskommunen eller Statsforvalteren nettverk for kommuner innen klima- og energiplanlegging. Andre type nettverk kan også være relevante for å ta opp klima- og energirelaterte temaer, som nettverk om innkjøp, næringsutvikling, planforum eller regionråd. 

I arbeidet med en plan om klima og energi må en kommune innhente mye av den samme informasjonen som nabokommunene, og det kan være mye tid å spare på å samarbeide om kunnskapsgrunnlaget.

SPR er grunnlag for innsigelse til arealplaner

Planer i strid med retningslinjene kan gi grunnlag for innsigelse eller innvending.

Innsigelser kan gis til  kommuneplanens arealdel (for hele eller deler av kommunens område, og reguleringsplaner. Innsigelse kan ikke gis til kommuneplanens samfunnsdel og tematiske kommunedelplaner.

Vesentlig innvending: Dersom statlig organ av hensyn til  nasjonale eller statlige interesser, eller kommune som blir direkte berørt av en regional plan, har vesentlige innvendinger mot den regionale planens mål eller retningslinjer, kan de kreve at saken bringes inn for departementet, som kan gjøre de endringer som finnes påkrevd.  

Innsigelse eller innvending skal avgrenses til konflikter med nasjonale eller vesentlige regionale interesser. 

Rundskriv T-2/16 om klargjøring av miljøforvaltningens innsigelsespraksis, beskriver innslagspunktet for innsigelse slik:

Innsigelse skal vurderes ved avvik fra Statlige planretningslinjer for klima- og energiplanlegging og klimatilpasning i kommunene. Forhold som kan gi grunnlag for innsigelse kan være: 

• At kommunen ikke har innarbeidet tiltak eller virkemidler for å redusere utslipp av klimagasser, ivareta klimatilpasning som hensyn, eller tiltak for mer effektiv energibruk og miljøvennlig energiomlegging, i sine arealplaner.
• Vesentlige mangler i innhold i arealplan som behandler klima- og energispørsmål, jf. Statlige planretningslinjer for klima- og energiplanlegging og klimatilpasning. I påvente av regjeringens vurdering av nye regler om nedbygging og bruk av myr og annen våtmark, skal innsigelse vurderes dersom arealplaner åpner for nye torvuttak.

Dersom en ved planlegging av større utbyggingsområder ikke har vurdert om det kan produseres fornybar energi på området, jf. 4.3. h vil dette være kunne være grunnlag for innsigelse til planen.

Dersom en ved planleggingen av ikke har vurdert eller søkt å legge tilrette for utnyttelse av lokal varme- og kjølekilder, herunder overskuddsvarme og fjernvarme vil dette kunne være grunnlag for innsigelse fra NVE. Disse forholdene må belyses og hvilke forhold som må utredes skal framgå så tidlig som mulig i planprosessen og avklares i prosessen se ovenfor ifjt. KU/PP. 

Forholdet til naturfare og klimaendringer herunder behovet for klimatilpasninger må drøftes så tidlig som mulig i planprosessen og avklares i planarbeidet. Evt.

Avbøtende/risikoreduserende tiltak må framgå av planen og forankres i kart og bestemmelser. Disse forholdene kan ikke skyves til byggesak, jfr. Retningslinje fra KDD H- 5/18. Dersom en i planleggingene ikke har vurdert og ivaretatt forholdet til naturfare og nødvendig klimatilpasning vil dette kunne være grunnlag for innsigelse fra NVE.