Utdyper plan- og bygningsloven

Planretningslinjene utdyper plan- og bygningsloven § 3-1 g) om oppgaver og hensyn i planlegging etter loven, der det står:

ta klimahensyn gjennom reduksjon av klimagassutslipp og tilpasning til forventede klimaendringer, herunder gjennom løsninger for energiforsyning, areal og transport. 

Sikre at klima og energi vektlegges

Formålet med planretningslinjenes kapittel 1 til 4 er å sikre at hensynet til klimagassutslipp, karbonopptak og -lagring, energiproduksjon og energibruk vektlegges både i planlegging etter plan- og bygningsloven, og i øvrig myndighetsutøvelse og virksomhet både i staten, kommunene og fylkeskommunene.

Retningslinjene gjelder for hele landet

Virkeområdet for planretningslinjene følger plan- og bygningslovens virkeområde og gjelder Fastlands-Norge, med land, vassdrag og sjø, jamfør § 1-2 om lovens virkeområde. I sjøen gjelder loven ut til én nautisk mil (1852 meter) utenfor grunnlinjen. Norges grunnlinje går mellom punkter på ytterste nes og skjær som stikker opp ved lavvann (fjære sjø). 

Hva betyr det å "legge til grunn" i planlegging?

Lovkommentaren til plandelen av plan- og bygningsloven gjør rede for virkeområdet for statlige planretningslinjer, se tredje og fjerde avsnitt her: 

Vær obs på at retningslinjene ikke kan brukes til å gi bestemmelser som er i strid med nasjonalt regelverk, som for eksempel forskrift om tekniske krav til byggverk (TEK).

Planretningslinjenes betydning for kommunal virksomhet 

Med kommunal virksomhet menes i denne sammenheng kommunens egen virksomhet utover planlegging etter plan- og bygningsloven. Kommunens virksomhet omfatter her kommunens egeninitierte aktiviteter og lovpålagte oppgaver. Eksempler er kommunens aktiviteter i roller som eier av bygg, infrastruktur, maskiner og kjøretøy, og kommunale foretak og aksjeselskap, kommunens tjenesteyting innen avløp og renovasjon, helse og oppvekst, og som innkjøper av varer og tjenester. Dette omtales nærmere i steg 4 om å sette mål og velge tiltak og virkemidler.

Det er med bakgrunn i plan- og bygningslovens bestemmelser om kommuneplanens samfunnsdel at det gis retningslinjer for klima- og energiplanleggingen i den kommunale virksomheten.

Fylkeskommunens egen virksomhet er ikke omfattet

Planretningslinjene gjelder ikke fylkeskommunens egen virksomhet utover planlegging etter plan- og bygningsloven, da plan- og bygningsloven ikke åpner for dette. Vi anbefaler likevel at fylkeskommunene legger til rette for klima- og energiløsninger i sin øvrige virksomhet, jamfør SPR kapittel 3, da fylkeskommunen kan påvirke utslipp på flere viktige områder, blant annet fra kollektivtransport, fylkesveier og videregående skoler.

Retningslinjene slår fast at hensynet til klima, natur og energi skal ha høy prioritet i sektorenes arbeid, og at disse hensynene skal ses i sammenheng. Dette innebærer at klima-, natur- og energihensyn må være førende i planlegging, beslutninger og tiltak i kommunens arbeid.

Sammenhengen mellom klima, natur og energi

Klima, natur og energi er tett forbundet. Klimaendringer truer levekårene for mange arter og naturtyper, og dermed også økosystemenes evne til å levere tjenester som er avgjørende for samfunnet – som karbonlagring, flomdemping og pollinering. Samtidig er naturen en viktig del av løsningen på klimautfordringene, blant annet gjennom sin evne til å lagre karbon og dempe konsekvensene av ekstremvær.

Energisystemet er også en del av dette samspillet. Ny produksjon av utslippsfri energi vil gi redusert klimagassutslipp om den erstatter bruk av fossil energi. Samtidig kan økt kraftproduksjon medføre nye naturinngrep som påvirker både naturmangfold og andre brukerinteresser. Anleggsfasen og medfølgende arealendringer vil også kunne gi utslipp av klimagasser. Det er derfor viktig å vurdere hvordan tiltak innen én sektor påvirker de andre, og unngå utilsiktede negative virkninger.

Hvordan ta hensyn til effektiv ressursbruk for samfunnet? 

For å bruke samfunnets ressurser på en best mulig måte er det viktig å identifisere hvilke problem som skal løses, finne hvilke mål som skal nås og så utrede relevante tiltak og virkemidler for å nå disse målene.

I det ligger å identifisere både positive og negative effekter av aktuelle tiltak og virkemidler, og avveie virkningene mot hverandre. Effektiv ressursbruk handler derfor både om å prioritere og gjøre de riktige tingene, og å gjøre disse til en lavest mulig kostnad. Det gjelder på alle områder i samfunnet, også når vi skal løse samfunnets utfordringer med klimagassutslipp og energibruk.

Klima- og energiarbeid støtter opp om bærekraftsmålene

Arbeid med utslippsreduksjoner og energi vil støtte direkte opp om flere av FNs bærekraftsmål, blant annet

• mål 7 Ren energi til alle
• mål 11 Bærekraftige byer og lokalsamfunn
• mål 12 Ansvarlig forbruk og produksjon
• mål 13 Stoppe klimaendringene.

Arbeidet vil bidra direkte eller indirekte til en rekke av de andre bærekraftsmålene.

Samarbeid

For å lykkes med å løse komplekse samfunnsutfordringer og ivareta sektorovergripende hensyn, må vi samordne innsatsen. Planretningslinjene formidler en forventning om at offentlige aktører på alle nivåer og i alle relevante sektorer skal samarbeide slik at hensynet til reduksjon av klimagassutslipp, tilpasning til et klima i endring, og effektiv og fleksibel energibruk er godt samordnet.

Samordning

Mens avveiing handler om å finne en balansert løsning, for eksempel mellom motstridende interesser, handler samordning om et effektivt samarbeid og koordinering mellom ulike aktører. Behovet for samordning vil variere fra oppgave til oppgave, og samordning kan ha mange former. Virkemidlene spenner fra formelle styringsvirkemidler som bruk av regelverk og budsjett, til å skape møteplasser og utvikle relasjoner.

På DFØs nettside om samordning er det samlet gode råd. Samordningsstigen beskriver ulike grader av og ambisjonsnivåer for samordning og kan være et godt utgangspunkt.

Statlige instanser og fylkeskommunen skal bistå kommunene

Etter plan- og bygningsloven har offentlige organer både rett og plikt til å delta i planleggingen når den berører deres saksfelt, og gi kommunen informasjon som kan ha betydning for planleggingen. Videre har fylkeskommunen et særskilt ansvar som planfaglig veileder overfor kommunene, se plan- og bygningsloven § 3-2 fjerde ledd. Statlige planretningslinjer for klima og energi understreker at både statlige instanser og fylkeskommunen skal hjelpe kommunene i å finne lokale løsninger som ivaretar hensynet til både lokalsamfunnsutvikling, energisystemet og klimagassutslipp og klimatilpasning.

Dette må løses gjennom medvirkning og dialog i enkeltsaker, hvor også sektormyndighetene bør være godt samordnet. Bistanden fra fylkeskommune og statsforvalter kan også komme gjennom faglig veiledning knyttet til disse temaene, i kurs, nettverk og andre former for kompetanseutvikling. 

Planer i strid med retningslinjene kan gi grunnlag for innsigelse eller innvending. Innsigelse eller innvending skal avgrenses til konflikter med nasjonale eller vesentlige regionale interesser

Innsigelser kan fremmes til juridisk bindende arealplaner, både kommuneplanens arealdel, kommunedelplaner og reguleringsplaner. Innsigelse kan ikke fremmes til kommuneplanens samfunnsdel eller tematiske kommunedelplaner. Innvending kan brukes i forbindelse med regional plan og regionale planbestemmelser.

Innsigelse eller innvending kan fremmes uansett om ordlyden i planretningslinjene er bør eller skal. Bruken av bør eller skal sier noe om tyngden av den aktuelle føringen, men en formulering med bør kan også være grunnlag for innsigelse. Om det skal fremmes innsigelse vil bero på en konkret vurdering i den enkelte sak, der også tiltakets samfunnsmessige nytte og muligheter for alternative løsninger legges til grunn i vurderingen.