At «reduksjon av klimagassutslipp skal vektlegges» sier noe om at klimagassreduksjoner er et viktig hensyn i arealplanleggingen. Det betyr:

1. å unngå eller redusere utslipp fra arealbruk og arealbruksendringer, for eksempel ved å ikke bygge ned karbonrike arealer 
2. å legge til rette for at aktiviteter som boligbygging, transport- og næringsutvikling kan gjennomføres med så lave utslipp som mulig
3. å prioritere tiltak som reduserer fossile utslipp, som areal til fornybar energi, foran andre og mindre samfunnsnyttige formål. 

Kapittel 4.3 i retningslinjen utdyper hvordan dette kan gjøres i arealplaner, både i kommune(del)plan og reguleringsplan, gjennom blant annet arealplanrevisjon - såkalt "planvask", unngå-flytte-forbedre-tiltak («UFF»), tilrettelegging for lavutslipp, effektiv og fleksibel energibruk, økt produksjon av fornybar energi, bruk av overskuddsenergi, sirkulære løsninger, ladeinfrastruktur og fyllestasjoner for hydrogen og biodrivstoff (biogass). 

Oppdaterte planer er nødvendig for å ta tak i aktuelle utfordringer og for å sikre at nasjonale føringer, retningslinjer og mål følges opp. Ved revisjon av kommuneplanens arealdel skal kommunen derfor vurdere om tidligere vedtatt arealbruk bygger opp under eller er i strid med gjeldende nasjonale klimamål.

For å utvikle Norge til et lavutslippssamfunn må vi redusere nedbyggingstakten betraktelig. 

Rammebetingelsene for planlegging har endret seg betydelig de senere årene. Klimaendringer og økt behov for å ta vare på natur- og ressursgrunnlag gjør at vi må tenke nytt om hvordan vi bruker arealene og hvilke arealformål vi prioriterer. Samtidig inneholder mange kommunale arealplaner mye utbyggingsareal som ikke nødvendigvis ivaretar disse hensynene. Kommunene har derfor en viktig oppgave knyttet til arealplanrevisjon.

Kommuneplanens arealdel: Kommunen skal helt konkret vurdere å ta ut eller redusere omfanget av utbyggingsarealer som av klimahensyn ikke lenger bør bygges ut. Det er særlig relevant å ta ut eller begrense planlagte utbyggingsarealer som ligger på karbonrike arealer, og utbyggingsarealer som vil generere store transportbehov. Kommunen kan da tilbakeføre disse til LNFR-formål. 

Behovet for å ivareta myr i arealplanleggingen er understreket i brev fra kommunal- og distriktsministeren og klima- og miljøministeren, 9. oktober 2025. Ministrene påpeker kommunenes ansvar for å fjerne eller redusere områder der det er åpna for nedbygging av myr. 

Videre er det viktig at kommunene vurderer om avklart arealbruk i tilstrekkelig grad prioriterer utbyggingsformål med stor samfunnsnytte for overgangen til lavutslippssamfunnet, jamfør  blant annet statlige planretningslinjer for arealbruk og mobilitet punkt 7.7. Dette kan gjøre det mulig å sikre at prioriterte utbyggingsformål plasseres på grå arealer der det er mulig, og at kun prioriterte utbyggingsformål som ikke kan plasseres på grå arealer bygges i urørt natur. Se mer om UFF i punkt 4.3.c).

Hvis et område avsatt for utbygging er omfattet av både en reguleringsplan og kommuneplanen, og arealet i kommuneplanen endres til LNFR, vil kommuneplanen normalt gå foran reguleringsplanen. I tilfeller der det ikke er motstrid mellom ny kommuneplan og reguleringsplanen, vil disse delene av reguleringsplanen fortsatt gjelde. 

For å unngå tvil om arealbruken, er det viktig at kommuneplanen angir hvilke eksisterende reguleringsplaner som fortsatt gjelder. Hvis det i kommuneplanens arealdel vedtas en annen arealbruk enn det som er fastsatt i eldre reguleringsplan, bør kommunen snarest mulig endre eller oppheve reguleringsplanen. 

Relevante spørsmål i vurderingen:

• Bevares de mest karbonrike arealene? 
• Ivaretas opptak og binding av karbon i økosystemene? 
• Er arealbruken effektiv, og brukes arealene til de mest samfunnsnyttige formålene, gitt overgangen til lavutslippssamfunnet? 
• Er det lagt til rette for lave utslipp fra bolig, transport og næringsliv? 
• Er det lagt til rette for effektiv og fleksible energibruk? 

Statlige planretningslinjer for klima og energi (SPR) sier at planmyndigheten skal vurdere om aktiviteter som arealplanleggingen legger til rette for, og som vil ha negativ klimaeffekt, kan unngås, flyttes eller forbedres. Dette følger av kapittel 4.3 punkt c. Planbeskrivelse og saksframlegg skal vise hvordan dette er vurdert, jamfør kapittel 4.3 bokstav m. Omfanget av vurderingen og beskrivelsen tilpasses det som er hensiktsmessig for den enkelte planen.

Rammeverket «unngå, flytte, forbedre», UFF, er et generelt metodeverktøy for langsiktig omstilling og utslippskutt, og deler utslippsreduserende tiltak eller handlinger inn i tre kategorier:

1. Unngå utbygging, aktivitet eller handling som gir utslipp.
2. Flytte aktivitet gjennom å endre måten den blir gjennomført på, eller endre plasseringen av den. 
3. Forbedre aktiviteten, for eksempel gjennom teknologiendringer eller mer effektiv ressursbruk.

Tiltak på alle tre nivåer er ment å virke sammen og forsterke hverandre. Rammeverket er i utgangspunktet hierarkisk ved at unngå-tiltak vil redusere behovet for flytte- og forbedre-tiltak, men tiltak på alle tre nivåer bør iverksettes samtidig. 

Unngå:

Areal er en begrenset ressurs og kan ikke bygges ned i samme takt som før. I arealplanlegging er å unngå utbygging det tiltaket som i størst grad begrenser utslipp. Nedbygging av karbonrike arealer har en dobbel effekt på netto utslipp, ettersom nedbygging øker utslipp på kort sikt og reduserer opptak på lang sikt.
 
I rullering av kommuneplanens arealdel er det viktig å vurdere grundig om arealbruk med negativ klimaeffekt kan unngås. Både i planvask-vurderingene av hvilken arealbruk som skal videreføres og i vurderingene av forslag til ny arealbruk, er det sentralt å vurdere hvilke arealformål som har stor samfunnsnytte for overgangen til lavutslippssamfunnet. Videre angir Statlige planretningslinjer for arealbruk og mobilitet, punkt 7.7, at fornybar kraftproduksjon, kraftledninger, forsvarsformål og samfunnskritisk digital infrastruktur utgjør særlig samfunnsnyttige formål som skal vektes tungt ved konflikter mellom utbyggingsformål. Når de mest samfunnsnyttige formålene skal prioriteres, betyr det i mange sammenhenger at mindre samfunnsnyttige formål må prioriteres ned. Dette stiller store krav til kommunen som planmyndighet.
 
Statlige planretningslinjer for arealbruk og mobilitet gir en ny retning for arealforvaltningen der hovedløsningen er fortetting og transformasjon fremfor å ta i bruk nytt areal. Vurdering av hvilke tiltak som kan unngås er derfor også viktig for å avverge at mindre samfunnsnyttig eller unødvendig utbygging bruker opp de grå arealene, men heller sikre at disse kan være tilgjengelige for de mest samfunnsnyttige utbyggingene.

Flytte: 

Når kommunen har vurdert at utbygging er nødvendig, skal det vurderes om det aktuelle arealet er riktig ut fra klimaeffekten av utbyggingen. Et eksempel er å flytte utbygging fra karbonrike arealer til områder som allerede er bygd ut, eksempelvis gjennom å fortette eller transformere grå arealer. 

Forbedre:

Hvis det ikke er mulig å flytte aktiviteten, skal det vurderes om tiltaket kan forbedres ved å gjøre utbyggingen så skånsom som mulig. Det totale klimafotavtrykket kan reduseres gjennom komprimert utbygging med høy arealutnyttelse og redusert parkering, som kan sikres gjennom bestemmelser til kommuneplanens arealdel. 

Kommunesektoren må i stor grad legge til rette for at andre aktører kan kutte sine utslipp. Manglende handling fra kommunene kan hindre innbyggere og næringsliv i å kutte sine utslipp. Det er derfor viktig at kommunene gjennom arealplanlegging aktivt legger til rette for lavutslippssamfunnet. Dette følger av kapittel 4.3 bokstav d. 

Hva er et lavutslippssamfunn?

I klimaloven er det lovfestet at Norges mål for 2050 er å bli et lavutslippssamfunn. Da skal utslipp av klimagasser være redusert med 90–95 prosent sammenlignet med utslippsnivået i 1990. 

Statlige planretningslinjer for arealbruk og mobilitet gir også føringer for lavutslippssamfunnet

Retningslinjer for arealplanlegging som tilrettelegger for en samordnet og bærekraftig bolig-, areal- og transportplanlegging finnes i statlige planretningslinjer (SPR) for arealbruk og mobilitet. Fortetting og transformasjon av grå arealer, framfor å ta i bruk nytt areal, er et hovedgrep i statlige planretningslinjer for arealbruk og mobilitet. Nedenfor har vi samlet noen utvalgte punkter fra SPR arealbruk og mobilitet som gjelder for alle kommuner, og som har stor betydning for klima og energi. Denne veilederen om SPR klima og energi er utformet slik at det er samsvar med føringene i SPR arealbruk og mobilitet, der de omhandler samme tematikk.

Omdisponering og nedbygging av karbonrike arealer skal unngås så langt som mulig. Dette følger av kapittel 4.3 bokstav e. 

Unngå omdisponering og nedbygging så langt som mulig

Jordsmonn, sedimenter, planter og trær binder karbon. Det gjør også akvatiske arealer som tidevannseng, sump og tareskog i sjø. Nedbygging av karbonrike arealer gir utslipp, og hindrer framtidig opptak av karbon. Nedbygging av skog og myr slapp ut ca 2,4 millioner tonn CO₂-ekvivalenter i Norge i 2023.

Arealbruksplaner

Vurdere alternativene

Arealformål

Det anbefales at kommunene utarbeider et arealregnskap som en del av kommuneplanarbeidet. Dette følger av kapittel 4.3 bokstav f. 

Elektrifisering og nye virksomheter vil trenge tilgang til fornybar elektrisitet. De siste årene har kommunene fått en viktigere rolle i etablering av solkraft og vindkraft. Kapittel 4.3 bokstav g. sier at kommunen bør legge til rette for fornybar energiproduksjon. 

Regjeringen forventer at det legges til rette for mer fornybar energiproduksjon, særlig i områder med kraftkrevende næringsutvikling. Se "Nasjonale forventninger til regional og kommunal planlegging 2023–2027". 

Fornybar energiproduksjon 

Med fornybar energiproduksjon menes her i hovedsak elektrisitet fra vannkraft-, vindkraft-, solkraft- og biogassanlegg. For varmeproduksjon se punkt 4.3 h. 

I arbeidet med kommunal planstrategi bør kommunestyret ha vurdert kommunens planbehov for tilrettelegging av for fornybar kraftproduksjon. Dette kan skje på kommunenes eget initiativ eller være knyttet til innspill fra private aktører som haridentifisert aktuelle arealer for ny fornybar energiproduksjon. 

Kommunen kan be om innspill til aktuelle arealer i forbindelse med revisjon av kommuneplanens arealdel.

Vannkraft

Vannkraften utgjør mesteparten av den norske kraftproduksjonen. Hvilket lovverk vannkraftanlegget skal behandles etter er avhengig av tiltakets størrelse. Kommunen er vedtaksmyndighet for vannkraftverk med størrelse på inntil 1 MW installert effekt, med unntak for tiltak i vernede vassdrag og nasjonale laksevassdrag. 

Vindkraft

For vindkraftanlegg har kommunene gjennom endringer i plan- og bygningsloven og energiloven fått en mer sentral rolle. Konsesjonspliktige vindkraftanlegg etter energiloven skal ha områderegulering. En utbygging forutsetter planavklaring med områderegulering etter plan- og bygningsloven. 

Områdereguleringen innebærer at kommunen skal ta stilling til om de ønsker avsatt arealer til vindkraft eller ikke, uavhengig av om det er avsatt områder til vindkraft i kommuneplanens arealdel eller kommunedelplan. Kommunen kan vedta overordnede føringer for hvordan utbyggingen skal skje. Spørsmålet om det skal gis konsesjon, og eventuelt detaljene i vindkraftprosjektet, skal avklares gjennom konsesjon etter energiloven og i  påfølgende detaljplan når konsesjon er gitt.. En egen veileder beskriver hvordan områdereguleringen kan samordnes med søknad om konsesjon i en parallell prosess. Det er ikke krav om slik samordning, men det kan være både effektivt og besparende. 

Det er  opprettholdt en adgang til dispensasjon fra kravet om områderegulering dersom de overordnede arealmessige forutsetningene er tilstrekkelig utredet i et annet planvedtak, for eksempel i en kommune(del)plan, i samme omfang og fastsatt med samme detaljeringsgrad som kravene til en områderegulering.   

Solkraft (bakkemontert) 

Solkraftverk fra 10 MW installert effekt skal konsesjonsbehandles etter energiloven. Solkraftanlegg mindre enn 10 MW skal behandles av kommunen etter plan- og bygningsloven uten krav om konsesjon etter energiloven. Solkraftverk som trenger konsesjon omfattes av forskrift om konsekvensutredninger. Fra 1. juli 2025 er konsesjonspliktige solkraftanlegg meldepliktige. Også  bakkemonterte solkraftanlegg under konsesjonsgrensen må ha konsekvensutredning dersom anlegget kan få vesentlige virkninger for miljø eller samfunn. 

Det pågår et samarbeid mellom Landbruksdirektoratet, Miljødirektoratet og NVE for å samle et felles kunnskapsgrunnlag for de viktigste konsekvensene av bakkemonterte solkraftanlegg, særlig knyttet til virkninger for landbruk og klimagassutslipp. 

Kraftnett

For at et areal skal være egnet for ny fornybar energiproduksjon må det være mulig å tilknytte produksjonen til nettet. Det er derfor viktig at tiltakshaver, forslagsstiller eller kommunen tar kontakt med det lokale nettselskapet for å avklare nettkapasiteten i området. Ny energiproduksjon kan utløse større eller mindre tiltak i nettet. 

Kraftledninger i sentral- og regionalnettet behandles etter energiloven av NVE. Planlagte eller konsesjonsgitte kraftledninger skal ikke avsettes som eget arealformål i arealplaner, men avmerkes om "Båndlagt etter annet lovverk"
  

NVE er ansvarlig for dette innholdet 

Planlegging av nye utbyggingsområder og utvikling av ny infrastruktur gir mulighet til å bygge på en bærekraftig måte med lokal energiproduksjon, minimale utslipp og energibehov. Fornybar energi i utbyggingsområder omtales i kapittel 4.3 bokstav h.

Planlegging av nye utbyggingstiltak og utvikling av ny infrastruktur gir mulighet til å bygge på en bærekraftig måte. Det som bygges nytt nå må stå seg i et 2050-perspektiv. 

Muligheten til flerbruk av arealer bør vurderes, for eksempel om arealer som avsettes til samferdsels- eller næringsformål også kan ha rom for solcelleanlegg. Det samme gjelder muligheten for å utnytte såkalte “grå arealer”, jamfør Grå arealer - regjeringen.no

Kommunen kan vedta en generell bestemmelse til kommuneplanens arealdel om tilrettelegging for lokal produksjon av fornybar energi (for eksempel solcelleanlegg på tak og vegger) og forsyning av vannbåren varme til ny bebyggelse. Der det er tilgjengelig overskuddsvarme eller aktuelt med fjernvarme kan kommunen sikre at byggene blir installert med vannbårne systemer gjennom tilknytningsplikt i plan, jamfør plan- og bygningsloven § 12-7 nr. 8 jamfør § 27-5. Kommunene kan gjøre helt eller delvis unntak fra tilknytningsplikten der det dokumenteres at bruk av alternative løsninger for tiltaket vil være miljømessig bedre enn tilknytning.Se også 4.3.i. 

Muligheten for å produsere fornybar energi i et større utbyggingsområde bør drøftes allerede ved varsel om oppstart av plan. 

For planforslag med krav til konsekvensutredninger skal det gis en beskrivelse og vurdering av virkninger som planen kan få for miljø og samfunn, herunder energiforbruk og energiløsninger, jamfør vedlegg IV i forskrift om konsekvensutredninger for planer etter plan- og bygningsloven - Lovdata. Hvilke løsninger og hvor og hvordan disse kan etableres må framgå av planforslaget. 

Dersom det ikke er mulig eller formålstjenlig å etablere fleksible og fornybare energiløsninger innen området, skal dette grunngis. 

Bolig og yrkesbygg

I tidlig fase har kommunene en nøkkelrolle i å legge til rette for produksjon av fornybar energi i nye utbyggingsområder. . Kommunen kan utfordre utbyggere til å legge fram ideer for alternative energiløsninger for bygg og områder i planområdet og påse at varsel om planoppstart blir sendt til aktuelle nettselskaper og fjernvarmekonsesjonærer. Kommunen kan oppfordre utbyggere til å gå i dialog med leverandører, fjernvarme- og nettselskap og andre kompetansemiljøer til å fremme nye ideer.

Industri og produksjon 

Når det planer legger til rette for ny næringsvirksomhet, bør lokalisering ta hensyn til hvordan virksomheten kan inngå i sirkulære løsninger og bidra til å bygge opp industrielle symbioser. Ubenyttede material- og energistrømmer fra en bedrift kan være en annen bedrifts ressurser. 

NVE er ansvarlig for dette innholdet 

Kommunene bør allerede ved oppstart av revisjon av kommuneplanen vurdere om det finnes varmekilder eller planlegges etableringer med overskuddsvarme. Det kan være behov for å tilrettelegge for utnyttelse av slike varmekilder inkludert samlokalisering med nye næringsaktører og industrier som kan bruke overskuddsvarmen. Dette følger av kapittel 4.3 bokstav i.

Overskuddsvarme er et restprodukt fra energikrevende industrielle prosesser, energiproduksjon, kjøleanlegg, varme i avløpsvann, med mer. Bruk av overskuddsvarme kan avlaste kraftnettet, redusere behovet for utbygging av ny energiproduksjon og kan senke energikostnadene for forbrukerne. En forutsetning for god utnyttelse av overskuddsvarme er at planmyndighet og tiltakshaver er bevisst overskuddsvarme som ressurs, og at mulighetene for utnyttelse av denne varmen blir avklart tidlig. Overskuddsvarme på høye temperaturer kan brukes til kraftproduksjon. På lavere temperaturer kan varmen utnyttes til å dekke oppvarmingsbehov hos virksomheten selv, eller leveres eksternt til mottakere som har behov for varmen.

Kommunene bør ved oppstart av revisjon av kommuneplanens arealdel vurdere om det er behov for å kartlegge lokale varmekilder eller utnyttbar overskuddsvarme i kommunen. Ved å ha kunnskap om tilbydere og forbrukere av varme, kan kommunen tilrettelegge for utnyttelse av slike varmekilder inkludert utvidet fjernvarmenett, konvertering av bygg til vannbåren varme og lokalisering av næringsaktører som har eller kan ta i bruk overskuddsvarmen. 

Kommunen kan legge til rette for utnyttelse av lokale varmekilder og overskuddsvarme ved å fremme lokalisering av boliger og virksomheter med varmebehov i nærheten av eksisterende fjernvarmenett eller varmekilder. Om nødvendig kan kommunen fastsette rekkefølgekrav for tilrettelegging av infrastruktur for deling av varme. Om infrastrukturen etableres tidlig, vil fremtidige virksomheter kunne koble seg på og benytte seg av varmekilden på et senere tidspunkt.

Fra 1. april 2025 må de som planlegger å bygge nye energianlegg, industrianlegg, fjernvarmeanlegg og datasenter over en viss størrelse gjennomføre en kost-nytteanalyse av mulighetene for å utnytte overskuddsvarme. Det samme gjelder i noen tilfeller de som planlegger omfattende oppgraderinger av slike anlegg. Kost-nytteanalysen må være godkjent av NVE før bygging settes i gang.  

Før kost-nytteanalysen ferdigstilles og sendes til godkjenning, skal lokale og regionale myndigheter, nettselskap og fjernvarmeselskap i nærheten og andre relevante næringsdrivende involveres. De skal kontaktes skriftlig og gis mulighet til å komme med innspill med minst fire ukers frist.  

Konvertering fra elektrisk oppvarming til utnyttelse av overskuddsvarme og andre lokale varmekilder i bygg vil frigi strøm, og i enda større grad kapasitet i kraftnettet. Ved konvertering til vannbårent varmesystem i bygg, bør det fortrinnsvis benyttes lav-temperatur-systemer som gjør det lettere å utnytte lav-temperatur varmekilder.     

Ved nye etableringer av virksomheter med stort varmeoverskudd, som datasenter, hydrogenproduksjon og prosessindustri skal nærheten til fjernvarnett eller virksomheter med stort varmebehov vurderes. Kommunen skal også vurdere hvordan samlokalisering kan tilrettelegge for sirkulære løsninger jamfør bokstav j. Slike anlegg bør inngå i industrielle symbioser der ubenyttede material- og energistrømmer fra en bedrift er en annen bedrifts ressurser. Se også 4.3 h. Hvordan disse forholdene blir ivaretatt skal vises i planbeskrivelsen og saksfremlegget når kommunen fatter planvedtak etter plan- og bygningsloven.

Fjernvarmeanlegg er omfattet av energiloven, og skal behandles av NVE dersom anlegget forsyner eksterne forbrukere og har en ytelse på over 10 MW. Fjernvarmeanlegg må etableres i tråd med gjeldende arealplan, men er unntatt fra byggesaksbehandling. Kommunen kan fastsette tilknytningsplikt i plan i medhold av plan- og bygningsloven § 12-7 nr. 8 jamfør § 27-5. Kommunene har et stort handlingsrom for å tilpasse planbestemmelser om tilknytningsplikten innenfor regelverket. For mange kommuner er dette handlingsrommet i liten grad utnyttet.

NVE er ansvarlig for dette innholdet 

Arealbruk og arealbruksendringer har stor betydning for utslipp, opptak av klimagasser, og ressursforbruk. Omstillingen til en sirkulær økonomi vil kunne redusere arealbruken, og følgelig bidra til en reduksjon av klimagassutslipp. I tillegg kan kommunen i arealplanleggingen legge aktivt til rette for sirkulære løsninger i den utbyggingen og de aktivitetene man planlegger for. 

Kommunen skal vurdere hvordan arealplanleggingen kan bidra til en sirkulær økonomi som også bidrar til klimagassreduksjon. Dette følger av kapittel 4.3 bokstav j.

Det er viktig at sirkulære løsninger og tiltak kommer tidlig inn i prosessen med arealplanlegging. Sirkulær økonomi krever endringer  i alle stadier av verdikjeder, fra uttak av råvarer og produksjon via bruksfasen til avfallshåndtering. Dette kan ikke etableres av enkeltaktører alene, men krever samarbeid på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer. Kommunene er derfor viktige som en av mange aktører som kan bidra til tilrettelegging til en mer sirkulær økonomi.

Som planmyndighet kan kommunen blant annet sørge for at

• grå arealer blir utnyttet ved nye byggprosjekter 
• at det blir satt av arealer til ombrukssenter og ressurssentraler 
• delebiler har dedikerte parkeringsplasser
• helhetlig masseforvaltning avklares i kommuneplanen 
• muligheten for gjenvinning av overskuddsmasser er vurdert, og at nødvendig areal til håndteringen av dem sikres. Massebalanse bør tilstrebes. Nytt arealformål massemottak kan brukes for både mellomlagring, behandling/sortering og varig lagring, både i kommuneplanens arealdel og reguleringsplan
• det stilles krav til gode renovasjonsløsninger i reguleringsplaner, jamfør § 12-5 punkt 1 i plan -og bygningsloven. 

Bygging av nye bygg innebærer et betydelig klimafotavtrykk. Derfor skal kommunen vurdere muligheter for å gjenbruke eksisterende bygninger helt eller delvis. Dersom gjenbruk samlet sett kan være en mer bærekraftig løsning, skal kommunen gå i dialog med utbygger om mulighetene for å rehabilitere og gjenbruke eksisterende bygg i stedet for å bygge nytt. Dette følger av retningslinjen kapittel 4.3 bokstav k.

Med «regulering til riving» siktes det til en reguleringsplan som legger opp til ny bebyggelse på et areal der det eksisterer bebyggelse som må rives for å gi plass til den nye utbyggingen.  

Kommunen har ikke hjemmel til å pålegge utbyggere rehabilitering framfor nybygg av hensyn til klimagassreduksjon. God informasjon om fordelene med rehabilitering og gjenbruk, og dialog om ambisjoner og muligheter, er derfor viktig for å stimulere til mer sirkulære og klimavennlige byggeprosjekter. 

Ladestasjoner må anses å være nødvendig teknisk utrustning til parkeringsplasser, havner og kaianlegg. Med mindre annet uttrykkelig er sagt i arealplanen for området, kan ladestasjoner alltid plasseres på steder der planen åpner for parkering. Tilsvarende kan det alle steder hvor det er regulert til havn, kaianlegg og brygger, plasseres ladestasjon for lading av fortøyd fartøy. Dette fremgår av rundskriv H-4/21.

Landtransport

Behovet for hurtigladestasjoner og fyllestasjoner for alternative drivstoff øker med utfasingen av fossile kjøretøy. Manglende areal til ladestasjoner er en av de viktigste barrierene for utbygging av hurtiglading. Det er derfor viktig at planmyndighetene vurderer hvor dette behovet bør løses, og avklarer areal til dette. I kommuner hvor det er stilt nullutslippskrav til drosjekjøring gjennom løyve, kan det være behov for ladestasjoner dedikert til drosjer.  

Fortetting og transformasjon av grått areal:

Ladeinfrastruktur bør så langt det lar seg gjøre plasseres på grått areal. Dette kan være:

• Eksisterende bensinstasjoner, vegserviceanlegg og døgnhvileplasser. Disse har ofte en hensiktsmessig plassering nært hovedveinett.  
• Arealer som allerede benyttes til logistikk eller industri.   
• Parkeringsplasser 

Arealbehov og arealeffektive løsninger:

For å unngå unødig store arealbeslag vil det være viktig å legge opp til arealeffektive løsninger, og utnytte fortettingspotensialet i eksisterende utbyggingsområder. 

Hurtigladestasjoner og fyllestasjoner for tunge kjøretøy krever større områder og må utformes på andre måter enn for lette kjøretøy for å gi plass til sikker manøvrering. Det er derfor viktig at kommunene også prioriterer å sette av tilstrekkelig store arealer til lade- og fylleinfrastruktur for slike kjøretøy. Av hensyn til trafikksikkerhet bør tunge kjøretøy ha egne dedikerte ladestasjoner. Tunge kjøretøy krever i tillegg lading på høyere effekt, og arealene bør derfor ha tilgjengelig og tilstrekkelig nettkapasitet. Lastebilsjåfører vil ofte ha behov for å kombinere hurtiglading og hviletid, og det vil derfor være behov for servicetilbud i tillegg til lading, som tilgang på spisested og toaletter. 

Samlokalisering av lading for person- og tungtransport gjør at begge kan nyte godt av fellesfunksjoner som servicetilbud. Av sikkerhetshensyn kan det være nødvendig med fysiske skiller slik at man unngår at unngår at myke trafikanter og tungtransport beveger seg i samme område.  

Ved etablering av den enkelte lade- eller fyllestasjon kan det være behov for egne inn- og utkjørsler. Det samme gjelder venteareal utenfor selve dispenserne for å håndtere eventuell kø, og unngå tilbakeblokkering på veinettet. 

Regionalt perspektiv  

For å få en hensiktsmessig tetthet i ladetilbudet, med nok kapasitet, men uten å tilrettelegge for overetablering, bør det være dialog over kommunegrensene. Det er ikke sikkert det er behov for tungbil-lading i alle kommuner. Vurderinger av dagens og framtidens behov for ladeinfrastruktur gir viktig kunnskapsgrunnlag. Det samme gjelder kartlegging av allerede eksisterende infrastruktur. 

Lokalisering av ladeinfrastruktur kan for eksempel forankres i en regional plan for arealbruk og mobilitet. I neste omgang kan dette forenkle kommunenes arbeid og prioriteringer. Med en hensiktsmessig spredning på tvers av kommunegrensene kan man sikre tilstrekkelig kapasitet til lading og fylling, men også unngå unødig stort arealbeslag samlet sett.  

I planleggingen av lade- og fylleinfrastrukturen er det viktig med dialog med relevante aktører. Dette kan være både kommunene og fylkeskommune som planmyndighet, statlige og regionale myndigheter i rollen som veieiere og innsigelsesmyndigheter, brukere og leverandørmarkedet. Også kontakt med netteier er viktig  ved planlegging av ladeinfrastruktur. Det er ikke alle steder det er mulig eller hensiktsmessig å framskaffe ønsket mengde effekt. 

Kommuneplanens arealdel    

Egnede arealer for lade- og fylleinfrastruktur settes av i kommuneplanens arealdel.  I dette arbeidet skal kommunen etterstrebe en god lokal og regional spredning på ladestasjonene, og hensynta eventuelle regionale føringer.  Ved fortetting i tettbygde strøk er det viktig å også sikre tilstrekkelig areal til ladeinfrastruktur, slik at ikke ladebehovet blir vanskelig å dekke i etterkant av fortetting. 

Med mindre annet er uttrykkelig fastsatt i arealplan, kan ladeinfrastruktur lovlig etableres på areal der planen åpner for parkering, jamfør rundskriv H-4/21. Dette kan være formål innen bebyggelse og anlegg der parkering er tillatt.

For arealformålet parkering kan også bestemmelsesområde “ladestasjon for elkjøretøy eller plugin hybrid-bil" brukes. 

Videre er det angitt i rundskrivet at dersom kommunen ønsker å gi generelle bestemmelser om plassering og utforming med videre av ladestasjoner i kommuneplanens arealdel, kan det gjøres med grunnlag i plan- og bygningsloven § 11-9 nr. 5 (byggegrenser og funksjonskrav), nr. 6 (miljøkvalitet og estetikk) og § 11-10 nr. 2 (fysisk utforming av anlegg). Bestemmelsene kan gjelde hele kommunen eller et nærmere definert område. 

Reguleringsplan 

Tilsvarende som for kommuneplanens arealdel: Med mindre annet er uttrykkelig fastsatt i arealplan, kan ladeinfrastruktur lovlig etableres på areal avsatt til parkering. 

For arealformålet parkering kan det med bestemmelsesområde angis ladestasjon for elkjøretøy eller plugin hybrid-bil. Dette kan også angis i bestemmelsene. Det kan også angis bestemmelsesområde taxiholdeplass og bussparkeringsplass. Ladeinfrastruktur på disse plassene vil naturlig være dedikert til henholdsvis taxi og buss. 

I reguleringsplan kan kommunen fastsette mer detaljerte krav til det enkelte tiltaket, jamfør § 12-7. Det kan i planen angis, med påskrift i kartet eller gjennom egen bestemmelse, blant annet om hva slags parkering det er snakk om, og for store eller små kjøretøy. 

Veileder

Sjøtransport

Omstillingen til andre energikilder enn fossile er kommet kortere for sjøtransport enn for landtransport. Landstrømsanlegg er bygget ut i mange havner, og kan levere strøm til fartøy for å dekke energibehovet mens de ligger i havn. Disse kan være dimensjonert for å håndtere ulike fartøy av ulike typer. 

I motsetning til landstrømsanlegg er ladeanlegg til lading av batterier for fremdrift av skip ofte dimensjonert for å levere strøm til spesifikke fartøy på gitte ruter, slik som ferjer. Det samme gjelder bunkringsanlegg for nye alternative drivstoff, slik som hydrogen. Planlegging av utbygging av ladeanlegg og bunkringsanlegg bør derfor henge tett sammen med behovene rederier har for sine skip. Etter hvert som det blir flere skip som kan lades eller seile på eksempelvis hydrogen, vil infrastrukturen bygges videre ut og kunne betjene flere ulike skip, på samme måte som LNG-infrastrukturen de siste to tiårene har blitt bygget gradvis ut fra fylling via tankbil enkelte steder til bunkringsanlegg som betjener mange skip flere steder langs kysten.

Vurderingene av klima- og energihensyn skal framgå av planbeskrivelse og saksframlegg. Dette følger av kapittel 4.3 punkt m.

Før planforslag legges ut til offentlig ettersyn må planmyndigheten påse at planbeskrivelse og saksframlegg beskriver hvordan nasjonale hensyn til klimagassreduksjon, klimatilpasning og energi er ivaretatt. Det må komme fram hvordan virkningene er vurdert, og hvilken betydning de er tillagt i planforslaget.

Spørsmål som kan være nyttige å bruke i arbeidet med planbeskrivelse og saksframlegg

• Er alle temaene i 4.3 punkt a til l relevante for planen?
• Hvordan er de enkelte temaene, samt punkt 3, andre ledd, ivaretatt?
• Hva er alternativene?
• Hva er konsekvensene for klimagassutslipp og energi for de ulike alternativene?
• Dersom planen anbefaler mindre klima- og energivennlige løsninger, hva er begrunnelsen for dette?
• Hvordan påvirker planen kommunens egne utslippsmål?

Dette er viktig informasjon for å gi allmennheten et godt grunnlag for høringsinnspill, og for å gi politikerne et beslutningsgrunnlag med god kunnskap om klima- og energikonsekvenser av planforslaget.

Klimatilpasning

Planbeskrivelse og saksframlegg skal også vise hvordan klimatilpasning er ivaretatt. For veiledning om klimatilpasning i planforslag, se veileder: