Gjennom sin arealplanlegging legger kommunene føringer for bruk av nesten 83 prosent av Norges arealer. Kommunene vedtar planer for arealbruk på land og i kystnære sjøområder med hjemmel i plan- og bygningsloven. Kommunenes arealplaner påvirker utviklingen både på kort sikt og i lang tid framover, og beslutningene om hvordan ulike områder skal brukes kan gi irreversible effekter.

Kommunene har en nøkkelrolle ved å vedta arealplaner som legger til rette for klimavennlig arealbruk og energieffektive og ressurseffektive løsninger, herunder gjennom revisjon av eksisterende planer.

Kapittel 4.3 i SPR klima og energi stiller en rekke krav til hvordan klimagassreduksjon og energibruk og energiproduksjon skal ivaretas i arealplanleggingen.

Bokmerker?

  • Klimagassreduksjon skal vektlegges, bokstav a
  • Arealplanrevisjon, bokstav b
  • Unngå, flytte og forbedre-tiltak (UFF), bokstav c
  • Xxx Tiltaki transport, bosetting og næring, bokstav d
  • Unngå nedbygging av karbonrike arealer, bokstav e
  • Arealregnskap og naturregnskap, bokstav f
  • Fornybar energiproduksjon og areal til vind- og solkraft, bokstav g
  • Fornybar energi i større utbyggingsområder, bokstav h
  • Lokale varme- og kjølekilder, bokstav i
  • Sirkulære løsninger, bokstav j
  • Ha dialog om rehabilitering og gjenbruk, bokstav k
  • Hurtigladestasjoner og fyllestasjoner for hydrogen og biodrivstoff, bokstav l
  • Planbeskrivelse og saksframlegg, bokstav m 

Klimagassreduksjon skal vektlegges

Å vektlegge reduksjon av klimagassutslipp, betyr:

  1. å unngå eller redusere utslipp fra arealbruk og arealbruksendringer, for eksempel ved å ikke bygge ned karbonrike arealer 
  2. å legge til rette for at aktiviteter som boligbygging, transport- og næringsutvikling kan gjennomføres med så lave utslipp som mulig
  3. å prioritere tiltak som reduserer fossile utslipp, som areal til fornybar energi, foran andre og mindre samfunnsnyttige formål. 

Kapittel 4.3 utdyper hvordan dette skal gjøres i arealplaner, gjennom blant annet arealplanrevisjon, unngå-flytte-forbedre-tiltak, tilrettelegging for lavutslipp, effektiv og fleksibel energibruk, økt produksjon av fornybar energi, bruk av overskuddsenergi, sirkulære løsninger, ladeinfrastruktur og fyllestasjoner for hydrogen og biodrivstoff (biogass). 

Arealplanrevisjon

Oppdaterte planer er nødvendig for å ta tak i aktuelle utfordringer og for å sikre at nasjonale rammer og mål følges opp. Ved revisjon av kommuneplanens arealdel skal kommunen derfor vurdere om tidligere vedtatt arealbruk bygger opp under gjeldende nasjonale klimamål.

Kommunen skal helt konkret vurdere å ta ut eller redusere omfanget av utbyggingsarealer som av klimahensyn ikke lenger bør bygges ut. Dette følger av kapittel 4.3 punkt b. Det er særlig relevant å ta ut eller begrense planlagte utbyggingsarealer som ligger på karbonrike arealer, og utbyggingsarealer som vil generere store transportbehov. Kommunen kan da tilbakeføre avklarte utbyggingsområder til LNFR-formål.

Nye arealformål i kommuneplanen kan også gjelde foran arealformål i gjeldende reguleringsplaner. For å unngå tvil om arealbruken, er det viktig at kommuneplanen angir hvilke eksisterende reguleringsplaner som fortsatt gjelder.

Relevante spørsmål i vurderingen:

  • Bevares de mest karbonrike arealene? 
  • Ivaretas opptak og binding av karbon i økosystemene? 
  • Er arealbruken effektiv, og brukes arealene til de mest samfunnsnyttige formålene? 
  • Er det lagt til rette for lave utslipp fra bolig, transport og næringsliv? 
  • Er det lagt til rette for effektiv og fleksible energibruk? 

Rammebetingelsene for planlegging har endret seg betydelig de senere årene. Klimaendringer og økt behov for å ta vare på natur- og ressursgrunnlag gjør at vi må tenke nytt om hvordan vi bruker arealene. Samtidig inneholder mange kommunale arealplaner mye utbyggingsareal som ikke nødvendigvis ivaretar disse hensynene.

Kommunene har derfor en viktig oppgave knyttet til arealplanrevisjon.

På oppdrag fra KDD har Holth og Winge, Norkart m.fl. utarbeidet utredningen "Grunnlag for veileder om revisjon av kommunale arealplaner". Her skiller de mellom arealplanrevisjon som et prosjekt ("planvask") og som rutine. Utredningen viser hvordan arealplanrevisjon kan gjennomføres.

Unngå, flytte og forbedre tiltak (UFF)

SPR sier at planmyndigheten skal vurdere om aktiviteter som arealplanen legger til rette for, og som vil ha negativ klimaeffekt, kan unngås, flyttes eller forbedres. Dette følger av kapittel 4.3 punkt c. Planbeskrivelse og saksframlegg skal vise hvordan dette er vurdert, jamfør SPR 4.3 punkt m.

«Unngå, flytte, forbedre» (UFF) er en måte å dele utslippsreduserende tiltak eller handlinger inn i tre kategorier på:

  1. Unngå indikerer at man reduserer utslippene gjennom å unngå aktiviteten eller handlingen som gir utslipp.
  2. Flytte indikerer at man endrer plasseringen av en aktivitet eller måten den blir gjennomført på. 
  3. Forbedre indikerer at man forbedrer en bestemt løsning gjennom teknologiendringer eller mer effektiv ressursbruk.

UFF-rammeverket kan være en nyttig prioriteringsrekkefølge også i arealpolitikken. Tiltaket som i størst grad begrenser utslipp fra utbygging er å unngå utbyggingen. Arealer er en begrenset ressurs og det kan derfor ikke bygges ned i samme takt som før. Det er viktig at utbyggingsformål som har størst samfunnsnytte prioriteres framfor andre utbyggingsformål. Det er også viktig å unngå utbygging der den har størst negativ effekt for klima og natur.

Når utbygging er nødvendig, bør den flyttes til områder som allerede er bygd ut, eksempelvis gjennom å fortette eller omforme grå arealer. Hvis det ikke er mulig å flytte nedbyggingen, kan det settes inn tiltak for å gjøre nedbyggingen så skånsom som mulig (forbedre) og kompensere nedbyggingen ved å restaurere andre områder med forringet natur. 

UFF-rammeverket har klare paralleller til tiltakshierarkiet. Tiltakshierarkiet er beskrevet bl.a. i Naturmeldingen (Meld. St. 35 2023.2024, s. 72), og er en framgangsmåte for å begrense de negative virkningene på natur og klima av utbyggingsprosjekter (gjennom å unngå, begrense, istandsette og kompensere for skadevirkninger). UFF-rammeverket er et strategisk verktøy for å støtte omstillingen til lavutslippssamfunnet, mens tiltakshierarkiet fokuserer på å minimere miljøpåvirkninger i spesifikke utbyggingsprosjekter.

Tiltak i transport, bosetting og næring

Kommunesektoren må i stor grad legge til rette for at andre aktører kan kutte sine utslipp. Manglende handling fra kommunene vil hindre innbyggere og næringsliv i å kutte sine utslipp. Det er derfor viktig at kommunene gjennom arealplanlegging aktivt legger til rette for lavutslippssamfunnet. Dette følger av kapittel 4.3 bokstav d. 

Hva er et lavutslippssamfunn?

I klimaloven er det lovfestet at Norges mål for 2050 er å bli et lavutslippssamfunn. Da skal utslipp av klimagasser være redusert med 90–95 prosent sammenlignet med utslippsnivået i 1990. 

Ved å legge opp til kompakte byer og tettsteder reduseres behovet for nye arealinngrep, eksempelvis i omkringliggende karbonrike arealer eller intakte økosystemer. 

Kompakt utbygging reduserer utslipp både direkte og indirekte: Direkte ved å bevare natur og karbonrike arealer. Indirekte ved å redusere transportbehovet gjennom kortere avstander, legge til rette for mer bærekraftige transportformer som kollektiv, sykkel og gange, samt bidra til energisparing i bygg. Gjennom strategisk arealplanlegging kan transportbehov reduseres ved å konsentrere bolig- og næringsutvikling slik at avstandene mellom bolig, arbeid, handel og tjenester blir kortere, og tilgjengeligheten til kollektivtransport, sykkel og gange styrkes. 

For å sikre en effektiv arealbruk, er fortetting og transformasjon sentrale grep. Arealeffektive løsninger sørger for at minst mulig plass blir brukt for å dekke behovet, samtidig som funksjon og kvalitet må ivaretas. Arealeffektivitet kan økes ved å for eksempel bygge i høyden, legge til rette for sambruk og multifunksjonalitet, og ved å benytte arealer på tak og under bakken. 

Fortetting handler om å bygge tettere innenfor etablerte by- og tettstedsområder, slik at arealutnyttelsen blir høyere og eksisterende infrastruktur i større grad kan utnyttes. 

Transformasjon viser til endring i arealers bruk eller funksjon, der for eksempel eldre industri- eller havneområder utvikles til nye formål som boliger, kontorer eller handel. 

Fortetting og transformasjon kan også kombineres slik at et areal får flere funksjoner enn opprinnelig. Kommunene kan styre fortetting og transformasjon blant annet ved å øke utnyttingsgraden i strategiske områder i, tillate mer arealeffektive bygningstyper i sentrale strøk, åpne for nye arealformål i bebygde områder, og samtidig forhindre spredt bebyggelse og etablering av bolig- og næringsområder på nye arealer. 

Svært mange klimatiltak er avhengig av at kommunen fatter egnede vedtak om arealbruk i arealplaner etter plan- og bygningsloven.

Noen eksempler på anlegg som kan kreve regulering i arealplan er:

  • større biogassanlegg
  • anlegg for bedre logistikk i varetransport og godsoverføring fra vei til bane
  • anlegg for fangst, mellomlagring og rør-transport av CO2
  • arealer for mellomlagring av masser for en mer sirkulær masseforvaltning
  • en del ladeinfrastruktur for kollektivtransport, tungtransport og fartøy
  • fyllestasjoner for biogass og hydrogen i land- og sjøtransport og eventuelt andre fossilfrie drivstoff i sjøtransport

Lavutslippssamfunnet beskrives som et samfunn der 

  • areal, skog og andre ressurser skal forvaltes på en bærekraftig måte som legger til rette for lave utslipp og høyt opptak 
  • næringslivet utnytter ressursene effektivt og har lave utslipp
  • byer og lokalsamfunn er klimasmarte og attraktive, og gir grunnlag for gode liv
  • dagens arbeidsplasser er videreutviklet, samtidig som vi har skapt nye, trygge jobber 
  • prosessen for å komme dit har vært bredt forankret og inkluderende

Kilde: Klimameldingen 2035 Meld.St.25 (2024-2025)

Statlige planretningslinjer for arealbruk og mobilitet

Prinsipper for arealplanlegging som tilrettelegger for lavutslippssamfunnet innen bolig, transport og næring er utdypet i statlige planretningslinjer (SPR) for arealbruk og mobilitet. Under har vi samlet noen punkter fra SPR arealbruk og mobilitet som gjelder for alle kommuner, og som har stor betydning for klima og energi.

  • Utbyggingsmønster og transportsystem må samordnes for å oppnå løsninger som er arealeffektive, begrenser transportbehovet og legger til rette for kollektivtransport, sykkel og gange og fortetting rundt knutepunkter. 
  • Fortetting og transformasjon av bolig- og næringsområder skal vurderes og bør utnyttes før nye utbyggingsområder settes av og tas i bruk. 
  • Nye utbyggingsområder skal lokaliseres med tanke på å minimere transportbehovet, legge til rette for kollektivtransport, sykkel og gange og for å utnytte og ta vare på eksisterende bygninger og infrastruktur der dette finnes.
  • I byer og tettsteder skal boliger, næringsvirksomhet, arbeidsplasser og handel- og tjenestetilbud lokaliseres slik at de blant annet legger til rette for redusert transportbehov.
  • Prinsippet om rett virksomhet på rett sted med hensyn til besøkstall, antall arbeidsplasser og transportgenerering skal legges til grunn for planleggingen.
  • Det skal legges til rette for at handelsvirksomhet, store arbeidsplasser og publikumsrettede private og offentlige tjenestetilbud lokaliseres med god tilgjengelighet for kollektivtransport, sykkel og gange.
  • Det bør legges til rette for at handelsvirksomhet og andre besøks- og arbeidsplassintensive virksomheter lokaliseres ut fra en regional helhetsvurdering tilpasset eksisterende og planlagt senterstruktur.
  • Det bør settes av tilstrekkelige arealer til etablering av hurtiglading og fyllestasjoner for hydrogen og biodrivstoff for både lette og tunge kjøretøy.
  • Virksomheter for godstransport bør lokaliseres slik at eksisterende infrastruktur kan nyttiggjøres. Behovet for terminalfunksjoner og godshåndtering mellom jernbane, havn og vei må inngå i den helhetlige planleggingen.

Kilde: Statlige planretningslinjer for arealbruk og mobilitet

Karbonrike arealer

Unngå omdisponering og nedbygging så langt som mulig

Jordsmonn, sedimenter, planter og trær binder karbon. Det gjør også akvatiske arealer som tidevannseng, sump og tareskog i sjø. Nedbygging av karbonrike arealer gir utslipp, og hindrer framtidig opptak av karbon. Nedbygging av skog og myr slapp ut ca 2,4 millioner tonn CO2-ekvivalenter i Norge i 2023.

Kommunen må ha oversikt over hvor det er karbonrike arealer for å kunne ta hensyn til dem i arealplanleggingen, både ved vurderinger av nye utbyggingsareal og ved eventuell tilbakeføring av allerede avklarte utbyggingsareal. 

Planlegges en aktivitet som ødelegger eller forringer (påvirker) karbonrike arealer, bør det foretas en utredning av hvilke utslippskonsekvenser dette vil gi fra de aktuelle arealene av de aktuelle arealene.

Få oversikt over karbonrike arealer: Se veiledningen til 4.1 punkt e.

Kravet om at omdisponering og nedbygging av karbonrike arealer skal unngås så langt som mulig stiller store krav til prioritering hos planmyndighetene. 

I Naturmeldingen Meld. St. 35 (2023-2024) angis prinsipper for en mer arealgjerrig og bærekraftig arealforvaltning. Dette er gjentatt i Klimameldingen Meld. St. 25 (2024-2025). Det fremheves et nytt prinsipp om prioriterte utbyggingsformål for å legge til rette for tilstrekkelige arealer til fornybar kraftproduksjon, kraftledninger, forsvarsformål og samfunnskritisk digital infrastruktur. Det presiseres at slike formål skal vektes tungt ved konflikter mellom utbyggingsformål.

For å unngå omdisponering og nedbygging av karbonrike arealer kan det da bli nødvendig å nedprioritere andre formål. Nødvendig ny utbygging må i mye større grad skje på allerede bebygde og grå arealer.

I de tilfellene det likevel foreslås utbygging i karbonrike areal, er det viktig at alternative arealer vurderes, og at konsekvenser av disse alternativene belyses.

Beregn hvor store klimagassutslipp det vil være fra de ulike alternative utbyggingsområdene. Slik kan man sikre et godt beslutningsgrunnlag for lokalisering av de nødvendige og samfunnskritiske funksjonene.

Miljødirektoratet har laget en klimagasskalkulator for å beregne virkning av nedbygging av karbonrike arealer på en enkel måte.

Legg inn hvor store arealer som blir bygget ned i kalkulatoren. Ta med både permanent og midlertidig arealbeslag. Kalkulatoren beregner deretter hvor store klimagassutslippene fra planen blir, angitt i tonn CO2-ekvivalenter. 

Bruk konsekvenstabellen, tabell 6-7 i kapittel 6.3 i KU-håndboken for å "oversette" tallet på CO2-ekvivalenter til konsekvens.

Hvis du vil ha mer veiledning og bakgrunnsinformasjon om kalkulatoren og konsekvenstabellen, se KU-håndboka.

Arealregnskap og naturregnskap

Det anbefales at kommunene utarbeider et arealregnskap som en del av kommuneplanarbeidet. Arealregnskap er en oversikt over kommunens arealer, i form av faktisk arealbruk og planlagt arealbruk. Det kan brukes som kunnskapsgrunnlag for å sikre at det gjøres gode vurderinger av arealdisponering, og at det ikke settes av mer arealer til utbyggingsformål enn nødvendig.

I klima- og energisammenheng er det særlig relevant å bruke arealregnskapet til å få oversikt over omfanget av karbonrike arealer i gjeldende og planlagt arealbruk. Det kan videre være et kunnskapsgrunnlag for å vurdere om karbonrike arealer avsatt til utbyggingsformål skal tilbakeføres til LNFR. Det er også relevant å skaffe en oversikt over grå arealer (arealer som er tatt i bruk, eller sterkt påvirket av menneskelig bygge- og anleggsvirksomhet). Det vil gi et grunnlag for å vurdere mulighetene for ny bruk, økt bruk og gjenbruk av arealene. 

Gjennom et arealregnskap kan man også få oversikt over areal avsatt til fornybar energi, som vindkraft og solkraft. I neste omgang kan dette være et kunnskapsgrunnlag for å vurdere om det er de riktige arealene som er satt av, om noe skal tilbakeføres, eller om man trenger andre områder.

Alle fylkeskommunene har laget arealregnskap for kommunene i sitt fylke. Dette er tall kommunene kan bruke i sitt arbeid.

Et naturregnskap skal hjelpe oss å få en oversikt over naturen vår, hvilken tilstand den er i, hvilke tjenester vi får fra naturen, og hvordan dette utvikler seg over tid. 

Et kommunalt naturregnskap gir oversikt over kommunens arealer og hvilke typer natur som finnes der. I en slik oversikt skal det også være opplysninger om tilstanden i naturen og hvilke goder naturen gir til kommunens innbyggere og andre. Når disse oversiktene oppdateres, vil det gi et regnskap for hvordan naturen i kommunen endrer seg over tid. Naturregnskapet skal gi kommunene et bedre grunnlag for å ta hensyn til natur når nye arealer til utbyggingsformål vurderes.

Utbygging av fornybar energi er i mange tilfeller arealkrevende. Et naturregnskap vil være et viktig kunnskapsgrunnlag for å vurdere konsekvenser for naturmangfold ved utbygging av fornybar energi. 

Miljødirektoratet vil formidle data til bruk i kommunale naturregnskap og skal innen utgangen av 2026 publisere en nettbasert veileder i bruk av kommunale og regionale naturregnskap.   

Fornybar energiproduksjon og areal til vind- og solkraft

Elektrifisering og nye virksomheter vil trenge tilgang til fornybar energi. De siste årene har kommunene fått en viktigere rolle i etablering av solkraft og vindkraft.  Andre viktig fornybare energikilder det bør legges til rette for er biogass, biomasse og varmepumper som unytter omgivelsesvarme. Dette følger av kapittel 4.3 punkt g.

Tradisjonelt har kraftanlegg blitt initiert av utbyggere som har identifisert egnet plassering for anlegget og sender melding om oppstart av planarbeidet. Kommunene har gjennom endringer i konsesjonsbehandlingen fått en mer sentral rolle, og utbygging forutsetter i langt større grad at kommunen avsetter arealer gjennom sitt planarbeid.

Kommunene bør legge til rette for ny fornybar kraftproduksjon og avklare behovet for areal til vindkraft og solkraft. Kommunen kan be om innspill til aktuelle arealer for vindkraft og solkraft i forbindelse med revisjon av kommuneplanens arealdel. Kommunen kan også ta eget initiativ til å kartlegge og sette av arealer som kan egne seg for fornybar kraftproduksjon. Vi viser til Nasjonale forventninger til regional og kommunal planlegging 2023–2027 (regjeringen.no). Regjeringen forventer at det legges til rette for mer fornybar energiproduksjon, særlig i områder med kraftkrevende næringsutvikling. Det er viktig å sikre god balanse mellom mer fornybar energi og miljøhensyn. Avklaringer knyttet til fornybar energiproduksjon bør også vurderes i en regional sammenheng. 

I kommuneplansammenheng bør mulighetene for fornybar energiproduksjon på et område være med i vurderingene av hvorvidt et område settes av til utbyggingsformål eller ikke. Ved oppstart av reguleringsarbeid skal mulighetene for å kunne produsere fornybar energi på området drøftes., herunder hvorvidt det finnes "grå arealer" tilgjengelig for dette. Dette er viktig for å kunne løse energitiltaket uten å legge beslag på landbruks- og naturområder. Hvilke(n) løsninge(r) og hvor og hvordan disse kan etableres må framgå av planforslaget. Dersom det ikke er mulig eller formålstjenlig å etablere fornybar energi innen området bør dette grunngis. 

Aktuelle arealer for kraftproduksjon påvirkes av flere forhold. I tillegg til selve energiressursen (sol, vind, biomasse) er infrastruktur og nettilgang sammen med eierskap til arealene og anleggets påvirkning på omgivelsene viktige faktorer.
Større anlegg behandles krever konsesjon etter energiloven.  Dette gjelder solkraftverk over 10 MW og vind- og vannkraftanlegg over 1 MW.

Før det kan gis konsesjon til et større vindkraftanlegg på land, må kommunene som hovedregel ha vedtatt en områderegulering for anlegget. 

Områdereguleringen innebærer at kommunen skal ta stilling til om de ønsker avsatt arealer til vindkraft eller ikke. Kommunen kan vedta overordnede føringer for hvordan utbyggingen skal skje. Spørsmålet om det skal gis konsesjon, og eventuelt detaljene i vindkraftprosjektet, skal avklares gjennom konsesjon etter energiloven og påfølgende detaljplan, som tidligere. En egen veileder beskriver hvordan områdereguleringen kan samordnes med søknad om konsesjon i en parallell prosess. Det er ikke krav om slik samordning, men det kan være både effektivt og besparende. Veilederen handler om kommunenes planlegging av konsesjonspliktige vindkraftanlegg på land etter plan- og bygningsloven, og hvordan planleggingen kan samordnes med konsesjonsbehandling etter energiloven. Den beskriver hvordan kommuner, tiltakshavere og andre aktører kan bidra til effektive og gode prosesser for avklaring av vindkraftutbygging, og hvordan de kan legge til rette for god medvirkning. Veilederen omtaler også konsultasjonsplikten med samiske interesser.

For solkraftvekt er det fra 1 juli 2025 ikke krav til konsesjon for anlegg under 10 MW (dette tilsvarer et anlegg på ca 100- 150 mål). Samtidig endres KU-forskriften slik at også solkraftanlegg uten konsesjon må ha konsekvensutredning dersom anlegget kan få vesentlige virkninger for miljø eller samfunn.

Fornybar energi i større utbyggingsområder

Større utbyggingsområder er ikke entydig definisjon. Uavhengig av størrelse, gir planlegging av nye utbyggingsområder og utvikling av ny infrastruktur mulighet til å bygge på en bærekraftig måte med minimale utslipp og energibehov. Dette følger av kapittel 4.3 bokstav h.

Ved planlegging av nye utbyggingsområder har kommunene en nøkkelrolle i å sikre at utviklingen skjer på en måte som støtter opp under målene for lavutslippssamfunnet i 2050. For at nye områder skal være en del av løsningen, ikke en del av problemet, må ambisjonen være områdeutbygginger med netto 0-utslipp. Det vil si at utslipp som skapes i byggeperioden kompenseres gjennom driften i anleggets levetid. Det krever lave utslipp i etablering og negative utslipp i drift.  

Allerede ved planoppstart (eventuelt oppstartsvarsel med planprogram for KU-pliktige tiltak) skal forholdet til mulighetene for å kunne produsere fornybar energi på området drøftes, herunder hvorvidt det finnes grå arealer tilgjengelig for dette. Hvilke løsninger og hvor og hvordan disse kan etableres må framgå av planforslaget. Dersom det ikke er mulig eller formålstjenlig å etablere fornybar energi innen området bør dette grunngis.

Viktig momenter i planlegging for lavutslipps-områder:  

  • Sett høye ambisjoner og inviter til samarbeid. Mange private aktører er klare til å levere gode løsninger, men etterlyser klare krav og ambisjoner fra det offentlige.
  • Prioritere fortetting og transformasjon av eksisterende arealer fremfor å ta i bruk nye, urørte områder. Dette gir bedre arealutnyttelse og reduserer naturinngrep og utslipp fra arealendringer.
  • Legge til rette for ombruk av bygg og infrastruktur, noe som reduserer både utslipp og ressursbruk.
  • Fremme industrielle symbioser, der overskuddsressurser fra én virksomhet kan brukes av en annen – for eksempel varme, vann eller materialer.
  • Utnytte overskuddsvarme og utvikle fjernvarmeløsninger som kan integreres i nye bolig- og næringsområder.
  • Planlegge for fleksible energisystemer og energilagring, slik at energibruken kan tilpasses produksjon og behov over tid.
  • Integrere solenergi og annen fornybar energi i bygningsmasser og infrastruktur, for eksempel gjennom solceller på tak og fasader. Fortrinnsvis på en måte slik solcellen erstatter andre fasadematerialer. 
  • Stille krav til energieffektivitet og klimagassregnskap i reguleringsplaner og byggesaker, og følge opp med tydelige retningslinjer.
  • Samarbeide med innbyggere for å utvikle løsninger som er både teknisk gjennomførbare og sosialt forankret.
  • Samarbeide med næringsliv, energiselskap og regionale aktører for å for analysere og forbedre energibehov, arealbruk og klimapåvirkning.
  • Sikre god mobilitet og kollektivdekning, slik at transportbehovet og utslippene fra persontransport reduseres.

Lokale varme- og kjølekilder

Kommunene bør allerede ved oppstart av revisjon av kommuneplanens arealdel og samsfunndel vurdere om det finnes varmekilder eller planlegges etableringer med overskuddsvarme. Det kan være behov for å tilrettelegge for utnyttelse av slike varmekilder inkludert samlokalisering med nye næringsaktører og industrier som kan bruke overskuddsvarmen. Dette følger av kapittel 4.3 bokstav i.

Dersom planen legger til rette for virksomheter med overskuddsvarme, må kommunen vurdere lokalisering i nærheten av eksisterende varmebehov og om nødvendig fastsette rekkefølgekrav for tilrettelegging av infrastruktur for deling av overskuddsvarme. Om infrastrukturen etableres tidlig, vil fremtidige virksomheter kunne koble seg på og benytte seg av overskuddsvarme på et senere tidspunkt.

Sirkulære løsninger

Arealbruk og arealbruksendringer har stor betydning for utslipp, opptak av klimagasser, og ressursforbruk. Omstillingen til en sirkulær økonomi vil kunne redusere arealbruken, og følgelig bidra til en reduksjon av klimagassutslipp. 

Kommunen kan i areal- og samfunnsplanleggingen legge til rette for tiltak som stimulerer både klimagassreduksjon og sirkulær økonomi. Dette følger av kapittel 4.3 bokstav j.

Det er viktig at sirkulære løsninger og tiltak kommer tidlig inn i prosessen med arealplanlegging. Som planmyndighet kan kommunen blant annet sørge for at 

  • grå arealer blir utnyttet ved nye byggprosjekter 
  • at det blir satt av arealer til ombrukssenter og ressurssentraler 
  • delebiler har dedikerte parkeringsplasser
  • det er gode mellomlagringsplasser for masser 

Videre kan de etter plan- og bygningsloven stille krav til gode renovasjonsløsninger i reguleringsplaner, jf. § 12-5 punkt 1 i Plan -og bygningsloven. 

Ha dialog med utbyggere om rehabilitering og gjenbruk

Det mest klimavennlige bygget er det som ikke bygges. Derfor skal kommunen vurdere muligheter for å gjenbruke eksisterende bygninger helt eller delvis. Dersom gjenbruk samlet sett kan være en mer bærekraftig løsning, skal kommunen gå i dialog med utbygger om mulighetene for å rehabilitere og gjenbruke eksisterende bygg i stedet for å bygge nytt. Dette følger av kapittel 4.3 bokstav k.

Riving er ikke et reguleringsformål, selv om SPR-teksten kan forstås slik. 

Kommunen har ikke hjemmel til å pålegge utbyggere rehabilitering framfor nybygg av hensyn til klimagassreduksjon. God informasjon om fordelene med rehabilitering og gjenbruk er derfor viktig for å stimulere til mer sirkulære og klimavennlige byggeprosjekter. 

Hurtigladestasjoner og fyllestasjoner for hydrogen og biodrivstoff

Ladestasjoner må anses å være nødvendig teknisk utrustning til parkeringsplasser, havner og kaianlegg. Med mindre annet uttrykkelig er sagt i arealplanen for området, kan ladestasjoner alltid plasseres på steder der planen åpner for parkering. Tilsvarende kan det alle steder hvor det er regulert til havn, kaianlegg og brygger, plasseres ladestasjon for lading av fortøyd fartøy.  Dette fremgår av rundskriv H-4/21.

Landtransport

Behovet for hurtigladestasjoner og fyllestasjoner for alternative drivstoff øker med utfasingen av fossile kjøretøy. Manglende areal til ladestasjoner er en av de viktigste barrierene for utbygging av hurtiglading. Det er derfor viktig at planmyndighetene vurderer hvor dette behovet bør løses, og avklarer areal til dette. Gjenbruk eller utvidet bruk av eksisterende bensinstasjoner kan i mange tilfeller være hensiktsmessig. Det er uansett viktig at det tilstrebes løsninger som er arealeffektive.  

Hurtigladestasjoner og fyllestasjoner for tunge kjøretøy krever større områder og må utformes på andre måter enn for lette kjøretøy for å gi plass til sikker manøvrering. Det er derfor viktig at kommunene også prioriterer å sette av tilstrekkelig store arealer til lade- og fylleinfrastruktur for slike kjøretøy. Av hensyn til trafikksikkerhet bør tunge kjøretøy ha egne dedikerte ladestasjoner. Tunge kjøretøy krever i tillegg lading på høyere effekt, og arealene bør derfor ha tilgjengelig og tilstrekkelig nettkapasitet. Lastebilsjåfører vil ofte ha behov for å kombinere hurtiglading og hviletid, og det vil derfor være behov for servicetilbud i tillegg til lading, som tilgang på spisested og toaletter. 

Ved vurdering av areal til fyllestasjon for biodrivstoff, er det først og fremst areal til fyllestasjoner av biogass som bør vurderes.

Bioetanol og biodiesel til veitrafikk reguleres i dag av omsetningskravet. Omsetningskravet innebærer at de som selger drivstoff (omsettere) må sørge at gitt volumprosent av drivstoffet de omsetter til veitrafikk er biodrivstoff. Dette biodrivstoffet selges vanligvis innblandet i drivstoffet på ordinære bensinstasjoner, og det er derfor normalt ikke behov for å sette av egne arealer til fylling av bioetanol og biodiesel. 

t kan være relevant for kommuner og fylkeskommuner å gjøre egne, lokale utredninger knyttet til dagens og framtidens behov for areal til lade- og fylleinfrastruktur for tunge kjøretøy. 
 
For å sikre en hensiktsmessig spredning, og for å unngå unødig stort arealbeslag til lading og fylling, er det viktig at plasseringen vurderes i en regional kontekst. 

Sjøtransport

Omstillingen til andre energikilder enn fossile er kommet kortere for sjøtransport enn for landtransport. Landstrømsanlegg er bygget ut i mange havner, og kan levere strøm til fartøy for å dekke energibehovet mens de ligger i havn. Disse kan være dimensjonert for å håndtere ulike fartøy av ulike typer. 

I motsetning til landstrømsanlegg er ladeanlegg til lading av batterier for fremdrift av skip ofte dimensjonert for å levere strøm til spesifikke fartøy på gitte ruter, slik som ferjer. Det samme gjelder bunkringsanlegg for nye alternative drivstoff, slik som hydrogen. Planlegging av utbygging av ladeanlegg og bunkringsanlegg bør derfor henge tett sammen med behovene rederier har for sine skip. Etter hvert som det blir flere skip som kan lades eller seile på eksempelvis hydrogen, vil infrastrukturen bygges videre ut og kunne betjene flere ulike skip, på samme måte som LNG-infrastrukturen de siste to tiårene har blitt bygget gradvis ut fra fylling via tankbil enkelte steder til bunkringsanlegg som betjener mange skip flere steder langs kysten.

Det kan være relevant for havnemyndigheter å gjøre egne, lokale utredninger knyttet til hvilke framtidige behov skipene som anløper havnen har for ladeinfrastruktur og bunkring. 

Havner som i dag har bunkringsanlegg for konvensjonelle flytende drivstoff, vil allerede ha areal tilgjengelig som potensielt kan brukes for bunkringsanlegg av nye drivstoff. Risikoaspekter ved nye drivstoff som hydrogen og ammoniakk vil kunne gi behov for utvidede sikkerhetssoner, samtidig som drivstoffene har lavere energitetthet enn flytende drivstoff. Dette kan gjøre at bunkringsanleggene tar større plass enn eksisterende bunkringsanlegg.

For å sikre hensiktsmessige løsninger, og for å unngå unødig stort arealbeslag til lading og bunkring, er det viktig at plasseringen vurderes i sammenheng med annen eksisterende og fremtidig arealbruk i havnen. 

Planbeskrivelse og saksframlegg

Vurderingene av klima- og energihensyn skal framgå av planbeskrivelse og saksframlegg. Dette følger av kapittel 4.3 punkt m.

Før planforslag legges ut til offentlig ettersyn må planmyndigheten påse at planbeskrivelse og saksframlegg beskriver hvordan nasjonale hensyn til klimagassreduksjon, klimatilpasning og energi er ivaretatt. Det må komme fram hvordan virkningene er vurdert, og hvilken betydning de er tillagt i planforslaget.

Spørsmål som kan være nyttige å bruke i arbeidet med planbeskrivelse og saksframlegg

  • Er alle temaene i 4.3 punkt a til l relevante for planen?
  • Hvordan er de enkelte temaene ivaretatt?
  • Hva er alternativene?
  • Hva er konsekvensene for klimagassutslipp og energi for de ulike alternativene?
  • Dersom planen anbefaler mindre klima- og energivennlige løsninger, hva er vurderingene?
  • Hvordan påvirker planen kommunens egne utslippsmål?

Dette er viktig informasjon for å gi allmennheten et godt grunnlag for høringsinnspill, og for å gi politikerne et beslutningsgrunnlag med god kunnskap om klima- og energikonsekvenser av planforslaget.

Klimatilpasning

Planbeskrivelse og saksframlegg skal også vise hvordan klimatilpasning er ivaretatt. For veiledning om klimatilpasning i planforslag, se veileder:  

Vi genererer din PDF - vennligst vent

Dette kan ta litt tid