Kommunene skal i sin samfunnsplanlegging og planstrategi innarbeide ambisiøse og konkrete mål, tiltak og virkemidler for 

• klimaomstilling, inkludert arealer til fornybar energiproduksjon, og 
• effektiv og fleksibel energibruk

i egen virksomhet og innen sitt geografiske område. Dette følger av  SPR 4.2 bokstav a, c og e, og utdypes i bokstav j. til o.

Lokale mål skal bidra til å nå nasjonale klimamål

Kommunen kan velge å sette mål som er høyere eller lavere enn målene nasjonale og regionale myndigheter har satt.

Kommunens valg bør likevel forankres i de nasjonale og regionale målene, i tråd med formålet for planretningslinjen. Samtidig er det viktig at virkemidlene kommunen tar i bruk for å nå sine klima- og energimålsettinger, ikke bryter med nasjonale eller regionale målsettinger på andre områder.

Hva betyr ambisiøs og konkret?

At mål, tiltak og virkemidler skal være ambisiøse, betyr at kommunen skal strekke seg langt for å bidra vesentlig til klimaomstilling, og effektiv og fleksibel energibruk.

At de samme målene, tiltakene og virkemidlene skal være konkrete betyr at de skal være tydelige, forståelige, gjennomførbare og med en klar og logisk sammenheng mellom mål, tiltak og virkemidler.

Det er viktig at mål og valg av strategi for å nå målene er klart formulert, og at ambisjonsnivået er riktig i forhold til hva kommunen har vilje, virkemidler og ressurser til å følge opp.

Anbefalinger:

Anbefales ikke:

Stor usikkerhet:

Kommunen skal sette seg ambisiøse mål, og prioritere tiltak og virkemidler som gir lavest mulig utslipp og legger til rette for at kommunen kan strekke seg mot nullutslipp i hele sin virksomhet. 

Et viktig tiltak for å jobbe målrettet mot stadig lavere klimagassutslipp, er å etterspørre lave utslipp i alle anskaffelser. Ikke alle nullutslippsløsninger er ferdig utviklet eller økonomisk mulige å ta i bruk i dag. Det er likevel viktig å planlegge for at nullutslippsløsningene kommer og skal tas i bruk. For eksempel er det nødvendig å sikre tilstrekkelig energi på rett sted til rett tid for å kunne bygge ut ladeinfrastruktur som gjør det mulig å bytte ut dieseldrevne maskiner og tunge kjøretøy med elektriske alternativer. 

Kommuner og fylkeskommuner har et stort handlingsrom når det gjelder å kutte utslipp fra egen virksomhet, og bør sette seg mål og iverksette tiltak som gjenspeiler denne nasjonale prioriteringer. 

Kommunesektoren utfører en rekke offentlige tjenester, og er eier og drifter av en betydelig mengde eiendom og utstyr. Kommunesektoren har ifølge Bilparkdata blant annet nesten 23 000 kjøretøy på diesel og bensin og ifølge SSB ca. 32 millioner kvadratmeter formålsbygg. Kommunene serverer mange titusen måltider hver dag til barn og eldre. Kommunen er eier av virksomheter, og har ofte eierinteresser i energiselskaper, pensjonsselskaper og fond. I 2021 kjøpte kommuner og fylkeskommuner ifølge DFØ, varer og tjenester for 265 milliarder kroner, inkludert 60 milliarder til bygg- og anleggsvirksomhet. 

I henhold til SPR kapittel 4.2 bokstav l. skal kommunene redusere egen energibruk.

Energieffektivisering i offentlig sektor bidrar til reduserte energiutgifter, bedrer byggenes kvalitet og sender også et positivt signal til andre virksomheter og allmennheten. 

Mange kommuner har et stort potensial med hensyn til å redusere energiutgifter. I de siste årene, med høye energipriser, har flere kommuner vist at det er mulig å spare mye. Både tiltak som reduserer energibehovet og tiltak som gir økt energifleksibilitet bidrar til å redusere energiutgiftene. 

Energieffektivisering er en kontinuerlig prosess som krever oppmerksomhet og kompetanse både i ledelse og hos driftspersonell.  En god oversikt over energibruk og prioritering av tiltak er grunnleggende for å sette konkrete mål og milepæler som det rapporteres på.  Etablering av en systematisk energiledelse med jevnlig rapportering er et helt nødvendig verktøy for å følge opp mål som er satt i kommunens samfunnsdel, overordnet klima- og energistrategi eller eventuelle temaplaner. Energirapportering bør være en sentral indikator for rapportering og følges opp på samme måte som økonomirapportering.
 
Om kommunene ikke har egen kompetanse til å kartlegge og identifisere energisparetiltak, kan en energisparekontrakt (EPC) være et godt alternativ. Første fase i en energisparekontrakt er å lyse ut et anbud på en kartleggingsfase, der en konsulent/tilbyder kartlegger og foreslår tiltak i en nærmere definert portefølje av bygg. Om kommunen ønsker å gå videre med foreslåtte tiltak forplikter tilbyderen seg til å gjennomføre tiltakene og garantere for beregnet besparelse. KS har i 2025 oppdaterte eksisterende maler for etablering av energisparekontrakter. 

For å hjelpe kommuner i gang med energikartlegging av ett eller noen få bygg tilbyr KLP en forenklet kartlegging med sine eksperter til selvkost.

I tillegg til å bruke energien effektivt er det av stor betydning å utvikle fleksibilitet som gjør det mulig å reagere på priser. Dette kan gjøres ved å tilpasse forbruket, lagre energi eller veksle mellom energikilder. Prisene kan variere mye time for time og mellom sommer og vinter. Kortsiktig fleksibilitet kan komme fra bedre styring og utnytt eksisterende varme-treghet i bygg. Mulighet til å veksle mellom ulike energikilder gir også stor fleksibilitet. Små og store energilager vil kunne bidra til å tilpasse forbruket til de rimeligste periodene. Se også 4.2 bokstav n. og o. om samarbeid med fjernvarmeselskap og nettselskap.  

NVE er ansvarlig for dette innholdet 

Mange tiltak krever innsats fra flere

I sin samfunnsplanlegging skal kommunen ta stilling til langsiktige utfordringer, mål og strategier for kommunesamfunnet som helhet. Kommunen har et betydelig handlingsrom som myndighet, eier, drifter og innkjøper, men mange klimatiltak krever koordinert innsats fra flere aktører. Derfor har kommunen også en sentral rolle som samfunnsutvikler – en rolle som både handler om å være pådriver, samordne og tilrettelegge for samarbeid mellom innbyggere, næringsliv og andre myndigheter, og om å legge fysisk til rette for at aktører kan kutte sine utslipp og redusere energibruken. 

Gjennom strategisk samspill og praktisk tilrettelegging kan kommunen bidra til å utløse potensialet for utslippskutt og omstilling til et lavutslippssamfunn og en sirkulær økonomi – også på områder der kommunen ikke har direkte kontroll.

Manglende handling fra kommunen kan hindre andres innsats

I tiltak som er avhengig av at kommunen bidrar i sine roller, vil manglende handling fra kommunen hindre andre aktører i å kutte sine utslipp og energibruk og forsinke omstillingen til lavutslippssamfunnet. Dette gjelder ikke minst som arealmyndighet fordi mange klimatiltak er avhengig av at kommunen fatter egnede arealvedtak, men også i rollen som fysisk tilrettelegger for klimavennlig adferd. Derfor skal kommunen være en aktiv tilrettelegger, og bør iverksette tiltak som gjør det mulig for andre aktører å kutte sine utslipp. 

Særlig i transportsektoren er svært mange tiltak avhengig av handling fra kommunen, både arealvedtak og fysisk tilrettelegging. Uten at kommunesektoren legger til rette for økt kollektivtransport og trygge gang- og sykkelveier, samtidig som det iverksettes restriktive tiltak for bilbruk, er det vanskelig for innbyggerne å redusere bilkjøring. Uten kommunens regulering av areal til lade- og fylleinfrastruktur for store kjøretøy, er det vanskelig for transportnæringen å bytte til nullutslippskjøretøy.

Sirkulære løsninger er et annet eksempel på tiltak som krever kommunal tilrettelegging for at næringsliv og innbyggere skal kunne bidra med sin innsats.

For mer informasjon om hvordan kommunen kan legge til rette for klimagassreduksjon i rollen som arealplanlegger, se steg 6 i veiledningen som omhandler SPR kapittel 4.3 om arealplanlegging, blant annet bokstav d om å aktivt legge til rette for lavutslippssamfunnet, bokstav j. om sirkulære løsninger og bokstav l. om hurtigladestasjoner og fyllestasjoner. 

For en mer omfattende oversikt over hvordan kommunen kan bruke de ulike rollene og virkemidlene sine, se Kommunens roller og virkemidler

Vurder mål for kommunens innsats

Når klimaeffekten er avhengig av at mange aktører handler koordinert og samtidig, har ikke kommunen full kontroll over alle tiltak og virkemidler som trengs for å oppnå utslippskuttet. Reduksjonsmål om hvor store reduksjonene i klimagassutslipp eller energibruk skal være, innenfor en gitt tidsramme, bør bare settes hvis målene er tilstrekkelig godt forankret hos de andre aktørene. 

Dersom reduksjonsmål ikke er omforent og godt forankret hos de andre aktørene, anbefaler vi at kommunen heller vurderer mål for i hvilken grad og hvordan kommunen skal bidra til realisering av klimatiltakene. Slike strategiske mål eller aktivitetsmål vil være mulig å nå, samtidig som kommunen vil bidra aktivt til det overordnede målet om reduserte utslipp og mer effektiv og fleksibel energibruk. 

Fjernvarme og fjernkjøling er varmeproduksjon, overføring og fordeling av temperert vann eller annen varmebærer til eksterne forbrukere. I mange sammenhenger er små anlegg omtalt som nærvarme. Kommunen skal bidra til at lokale varmeressurser utnyttes. Dette følger av SPR kapittel 4. 2 bokstav n.

Fjernvarme og fjernkjøling er varmeproduksjon, overføring og fordeling av temperert vann eller annen varmebærer til eksterne forbrukere. Fjernvarme er viktig for å avlaste kraftnettet og muliggjøre bruk av lokale energikilder og overskuddsvarme. 

Etter SPR 4.2 bokstav n. skal kommunen bidra til at lokale varmeressurser utnyttes på en god måte. Dersom det er fjernvarmenett i kommunen, bør kommunen ha tett dialog med fjernvarmeselskapet for å få informasjon om kapasitet i anlegget, om muligheter for utvidelse av anlegget og om bedre utnyttelse av lokale energikilder og overskuddsvarme. 

Fjernvarmekonsesjonærer skal på forespørsel fra kommunen eller fylkeskommunen gi informasjon som de har om energiforsyningen i kommunen eller fylkeskommunen, jamfør forskrift om energiutredninger § 12. Kommunen kan i forbindelse med kommuneplanens samfunnsdel og arealstrategi sette mål om økt bruk av fjernvarme. Kommunen kan også bestemme tilknytningsplikt etter plan- og bygningsloven, og har stor frihet til å sette grenser for hvem tilknytningsplikten skal gjelde for. Gode planbestemmelser gir forutsigbarhet for utbygging av fjernvarme. Se også punkt 4.3 bokstav i. om hvordan fjernvarme kan ivaretas i arealplaner.  

Fjernvarme er best egnet i områder med konsentrert bebyggelse, og spesielt der bygg allerede har vannbåren varme eller det er tilgang på overskuddsvarme. Om kommunen har sentrumsområder uten fjernvarme, bør kommunen ta initiativ til å utrede muligheten av etablering av fjernvarmeløsninger. 

Fjernvarmeanlegg er ofte offentlig eid, enten helt eller delvis, gjennom offentlige energiselskaper. Energiloven krever at anlegg med ytelse over 10 megawatt (MW) som skal levere varme til eksterne kunder, må søke konsesjon etter energiloven. Mindre anlegg kan søke om konsesjon. Slike ikke-konsesjonspliktige anlegg er i større grad eid av brukere eller lokale varmeleverandører.  

Innenfor området til en fjernvarmekonsesjon kan kommunen vedta tilknytningsplikt for nybygg, jamfør plan- og bygningsloven § 12-7 nr. 8 jamfør § 27-5. En fjernvarmekonsesjon er nødvendig for at kommunen kan meddele tilknytningsplikt i nye plan- og byggesaker innenfor det konsesjonsgitte området. En gyldig konsesjon innebærer imidlertid ikke at der er gjort vurdering av enkeltbygg innenfor konsesjonsområdet, utbyggingstakt og fysisk etablering av fjernvarmenett til nye områder. Det oppfordres derfor til dialog mellom fjernvarmekonsesjonær og kommune før tilknytningsplikt pålegges enkeltbygg.

NVE er ansvarlig for dette innholdet. 

Sikker strømforsyning er avgjørende for et moderne samfunn. Strøm er ferskvare, hvert sekund må produksjon og bruk være i balanse. Til det trengs et robust og sikkert nett. Med elektrifisering og mer fornybar energi, forventes et betydelig behov for utvidelse og oppgraderinger i kraftnettet. 
Mangel på ledig kapasitet i kraftnettet kan være et hinder både for etablering av ny kraftproduksjon, for elektrifisering og nytt forbruk. Et tett samarbeid og informasjonsdeling med nettselskap er viktig for begge parter for å få et kraftnett tilpasset behovene i kommunen, og sikre at kommunen tar hensyn til kraftnettets eksisterende flaskehalser og utvidelsesbehov i sin planlegging. 

Anleggs- og områdekonsesjonærer skal på forespørsel fra kommunen eller fylkeskommunen gi informasjon som de har om energiforsyningen i kommunen eller fylkeskommunen, jamfør forskrift om energiutredninger § 12. Nettselskapene er lovpålagt å involvere kommunen i sine utredninger, jamfør samme forskrift § 4. I utredningsarbeidet er det viktig at kommunen deler sin lokalkunnskap om det er planlagt å legge til rette for av ny næring, større boligområder eller ladeinfrastruktur, men som så langt ikke har søkt tilknytning til nettet. Dette gjelder også planlagt lokal energiproduksjon og elektrifiseringsprosjekter.

PlanNett er en digital tjeneste fra NVE som gir lett tilgang til utbyggingsplaner for de største nettanleggene. Informasjonen i PlanNett er delt i tre faser, som følger nettutviklingsprosessen «fra behov oppstår til anlegg er i drift». I utredningene beskrives behovet for ny utbygging, og alternative løsningskonsepter som kan imøtekomme behovet skisseres. Det beste løsningskonseptet realiseres gjennom et eller flere konkrete tiltak (typisk nettforsterkninger). Tiltakene må som regel gjennom omfattende konsesjonsbehandling hos myndighetene (NVE) før de eventuelt får byggetillatelse. Utbygginger i det lokale distribusjonsnettet inngår ikke i PlanNett.

NVE Atlas gir tilgang til et bredt spekter av geografiske temadata, slik som  nettanlegg, vann-, vind- og solkraftanlegg. Kartverktøyet er først og fremst et støtteverktøy for forvaltningen.

NVE er ansvarlig for dette innholdet