Norge har gjennom klimaloven og internasjonale avtaler, som Parisavtalen, forpliktet seg til spesifikke mål for reduksjon i utslipp av klimagasser.

Nasjonalt klimagassregnskap

For å vurdere om Norge er på rett vei for å oppnå klimamålene, er det viktig å vite hvordan utslipp og opptak av klimagasser utvikler seg over tid. Derfor utarbeides det årlig et nasjonalt klimagassregnskap.

Det nasjonale klimagassregnskapet utarbeides av Miljødirektoratet, Statistisk Sentralbyrå (SSB) og Norsk institutt for bioøkonomi (Nibio) i samarbeid.

Utslippstall publiseres på SSBs nettsider, mens forklaringer på hvorfor klimagassregnskapet utvikler seg som det gjør er tilgjengelig på Miljøstatus.no:

Norge rapporterer utslipp og opptak av klimagasser til EU

Norge er forpliktet til å rapportere sine utslipp og opptak av klimagasser til EU og FNs klimakonvensjon hvert år for to år tilbake i tid. Tallene for utslipp og opptak rapporteres i standardiserte tabeller (såkalte CRF-tabeller).

Sammen med tallene leverer Miljødirektoratet en rapport som beskriver metoder og datakilder bak beregningene og forklarer utviklingen i tallene over tid. Denne rapporten kalles National Inventory Report (Nir).

Utslippstall og rapporter finnes på nettsidene til EU og FNs klimakonvensjonen fra ca. 15. mars.

Spørsmål om klimagassregnskapet

Det er SSB som publiserer utslippstall for alle sektorer, unntatt skog og arealbruk. Foreløpige utslippstall publiseres i juni påfølgende år, mens de endelige tallene kommer i november. Utslippstallene finner du her:

Nibio utarbeider klimagassregnskapet for utslipp og opptak fra skog og arealbruk. Dette tallmaterialet blir publisert som en del av den samlede rapporteringen til EU og FNs klimakonvensjon hvert år for utslipp og opptak to år tilbake i tid (inneværende år – 2). Disse tallene gjøres tilgjengelig på EUs og Klimakonvensjonens nettsider cirka 15. mars.

Miljødirektoratet analyserer tallene og legger forklaringer på endringer i utslipp og opptak på Miljøstatus.no i juni hvert år:

Det er SSB som publiserer tall for klimagassutslipp for alle kilder, unntatt skog og arealbruk. Du finner utslippstallene her:

Det er mulig å få detaljerte utslippstall i SSBs statistikkbank. I tabell 08940 kan du ta uttrekk av utslippstallene fordelt på detaljerte utslippskilder og energiprodukt. Du kan også spesifisere hvilke gasser du ønsker å se på, og om du ønsker utslippstallene i CO2-ekvivalenter eller i tonn per gass.

Det nasjonale klimagassregnskapet og de tilsvarende detaljerte utslippstallene i tabell 08940 ser på utslippene innenfor Norges geografiske område. Hvis du vil se utslipp fra norsk økonomisk aktivitet finnes det i tabell 09288. I tabellen kan du ta uttrekk av utslippene fra norsk økonomisk aktivitet fordelt på næringskoder (på tre ulike detaljeringsnivå), samt spesifisere hvilke gasser du ønsker å se på, og om du ønsker utslippstallene i CO2-ekvivalenter eller i tonn per gass.

Det er mulig å laste ned tallene fra Statistikkbanken i ulike formater, for eksempel xlsx.

De aktuelle kildetabellene for utslippstall finner du her:

Norge rapporterer sine utslipp og opptak av klimagasser til EU og FNs klimakonvensjon i standardiserte tabeller, såkalte CRF-tabeller (Common Reporting Format). Her finner du detaljerte utslippstall fordelt på utslippskilder. Merk at kildeinndelingen som brukes av SSB og kildeinndelingen som brukes i CRF-tabellene ikke er helt lik. Det skyldes at tallene brukes til forskjellige formål hvor ulike inndelinger er hensiktsmessige. I CRF-tabellene finner du også detaljerte tall for skog og arealbruk. Du finner CRF-tabellene her:

På Miljøstatus.no finner du mye informasjon om teamet klima, herunder beskrivelse av utviklingen i utslipp og opptak av klimagasser i Norge over tid. Utviklingen beskrives både overordnet og per utslippskilde. For hver utslippskilde forklares det hvilke aktiviteter utslippene primært stammer fra og hva som er hovedårsakene til utslippsendringer.

SSB publiserer også artikler om utslipp til luft. Blant annet publiserer SSB årlig en artikkel som beskriver endringene i utslippstall mellom de to siste statistikkårene. Artikler fra SSB om utslipp til luft finner du her:

Som en del av den årlige rapporteringen til EU og FNs klimakonvensjon leverer vi en rapport som blant annet forklarer utviklingen i tallene over tid. Denne rapporten kalles National Inventory Report (Nir). Merk at denne rapporten er mer omfattende enn artiklene over. Du finner siste års Nir-rapport her:

Alle land som rapporterer sine klimagassutslipp til FNs klimakonvensjon, må følge retningslinjene for rapportering som utarbeides av FNs klimapanel (IPCC)1. Ved at alle land følger de samme retningslinjene sikrer man at de ulike lands klimagassregnskap er sammenlignbare.

De nasjonale klimagassregnskapene er i henhold til klimapanelets retningslinjer territorielt avgrenset. Det vil si at for det norske nasjonale klimagassregnskapet er det bare de utslippene som skjer i Norge som telles med.

Aktiviteter som foregår i Norge vil i mange tilfeller indirekte forårsake utslipp andre steder i verden, for eksempel når vi kjøper forbruksvarer produsert i andre land. Dette er såkalte indirekte utslipp, men disse utslippene er altså ikke inkludert i det nasjonale klimagassregnskapet for Norge, fordi de ikke skjer på norsk territorium.

Det er flere grunner til at de nasjonale utslippsregnskapene er territorielt avgrenset, blant annet:

  • Ved å regnskapsføre utslipp geografisk sikrer man at utslipp bare telles én gang. Da kan man summere opp utslipp fra ulike land og få et totalt utslipp.
  • Det er vanskelig å samle inn gode nok tall for utslipp i andre land. For eksempel ville det være vanskelig for ett land å pålegge industribedrifter i et annet land å rapportere til dem, når de ikke har noen myndighet i landet. Dette er også et eksempel på informasjon som i mange land er konfidensiell og som sjelden ville kunne gis videre til andre land.
  • Som utgangspunkt beregnes utslipp (direkte som indirekte), og beregninger er alltid beheftet med en viss usikkerhet. Metodene som finnes for å beregne indirekte utslipp er generelt beheftet med større usikkerhet, og gir ikke et tilstrekkelig sikkert bilde av utslipp over tid.

1 Retningslinjer for rapportering fra FNs klimapanel:  

De nasjonale utslippsregnskapene ser på hvert lands totale utslipp, og folkerike land vil naturlig nok ofte komme langt opp på listen over land med høyest utslipp. Ved å fordele de nasjonale utslippene per innbygger blir utslippene fra også mindre folkerike land synlige. For eksempel har Kina et betydelig høyere utslipp totalt sett enn Norge, men dersom vi sammenligner utslipp per innbygger, så kommer Kina og Norge ganske likt ut.

Det finnes ikke noen offisiell statistikk for utslipp per innbygger for alle verdens land

I den årlige rapporten fra FNs miljøprogram, Emissions Gap Report, finner du blant annet utslippstall og tall på utslipp per innbygger for de landene i verden som slipper ut mest klimagasser totalt sett.

Utslipp per innbygger og klimafotavtrykk

Når vi fordeler de nasjonale utslippene på befolkningen, som gjort ovenfor, er det de direkte utslippene i et land som er inkludert. Begrepet klimafotavtrykk blir mer og mer brukt, og viser til at vi gjennom våre aktiviteter og innkjøp også indirekte forårsaker utslipp andre steder i verden.

Klimafotavtrykket tar med utslipp som skjer utenfor landets grenser, som for eksempel produksjon og transport av varer eller datakraft på en server. Det kan synliggjøre den faktiske klimaeffekten av produkter eller tjenester et land eller vi som enkeltpersoner står for.

Merk samtidig, at det i de direkte utslippene i Norges klimagassregnskap, er inkludert utslipp fra produksjon av varer og tjenester som skjer i Norge, også selv om det er varer og tjenester som forbrukes utenfor Norges grenser.

Det finnes per i dag ikke noen offisielle statistikker for klimafotavtrykket til verken Norge eller Norges innbyggere. Flere ulike aktører har imidlertid gjort analyser som gir estimater. Mange av disse er tilgjengelige på nett.

Du kan lese mer om de norske klimamålene på regjeringens nettsider og på Miljøstatus.no:

Skog- og arealbrukssektoren har egne klimamål. Disse kan du lese om her:

Metode

Det norske klimagassregnskapet utarbeides av Miljødirektoratet, Statistisk sentralbyrå (SSB) og Norsk institutt for bioøkonomi (Nibio) i samarbeid.

Klimagassregnskapet utarbeides i henhold til retningslinjer fra FNs klimapanel (IPCC)1, som blant annet definerer hvilke kilder og klimagasser som skal inkluderes, samt hvordan man skal gå frem metodisk i utarbeidelsen av tallene.

Utarbeidelsen av det nasjonale klimagassregnskapet kan deles inn i tre steg:

  1. Datainnsamling og kvalitetssikring av data
  2. Beregninger
  3. Kvalitetssikring og dokumentasjon

I første steg samles informasjonen som trengs for å utarbeide klimagassregnskapet inn. De fleste utslipp måles ikke direkte, men beregnes ved hjelp av aktivitetsdata som ganges med utslippsfaktorer, og det må samles inn data på aktivitetsnivået i Norge fra det siste året. Både Miljødirektoratet, SSB og Nibio bidrar i innsamling og kvalitetssikring av aktivitetsdata.

Når dataene er samlet inn beregner SSB og Nibio utslipp og opptak. Nibio har ansvaret for beregning av utslipp og opptak fra skog og arealbruk, mens SSB har ansvaret for beregning av utslipp fra de resterende kildene. Det varierer hvor sikre disse beregningene er, ettersom både aktivitetsdata og utslippsfaktorene som brukes kan være mer eller mindre presise. Det gjøres usikkerhetsanalyser, som dokumenterer hvor stor tillit vi kan ha til enkeltbidragene i klimagassregnskapet.

Når alle utslipp og opptak er beregnet og sammenstilt, har Miljødirektoratet det overordnede ansvaret for å kvalitetssikre tallene som rapporteres internasjonalt, og for at vi har god dokumentasjon på metode og datakilder som er brukt. Det er også Miljødirektoratet som har ansvar for å rapportere tallene til FNs klimakonvensjon, til EU og til regjeringen.

En ekspertgruppe fra FNs klimakonvensjon gjennomgår årlig Norges klimagassregnskap og sikrer at det er i henhold til retningslinjene.

1 Retningslinjer for klimagassregnskap fra FNs klimapanel:

De fleste utslippstall i det nasjonale klimagassregnskapet måles ikke direkte. Dersom vi faktisk skulle måle alle utslipp ville det kreve utrolig mange sensorer. Forestill deg for eksempel at vi skulle måle utslipp fra det å kjøre bil i Norge. Det ville kreve en sensor på eksosrøret til hver eneste bil i Norge.

Derfor beregnes utslippene som oftest. Dette gjøres ved den generelle ligningen:

Utslipp = Aktivitetsdata x Utslippsfaktor

Aktivitetsdata beskriver hvor mye vi har gjort av en gitt aktivitet, mens utslippsfaktoren er en gjennomsnittlig utslippsintensitet for denne aktiviteten. For eksempel kan aktivitetsdata være hvor mange liter bensin vi har brukt, og utslippsfaktoren hvor mange kilo klimagasser som slippes ut per liter bensin.

Det varierer hvor sikre disse beregningene er, ettersom både aktivitetsdata og utslippsfaktorene som brukes kan være mer eller mindre presise.

Noen utslippsfaktorer vet vi er presise, fordi det har vært gjort mange målinger av nøyaktig samme type utslipp, og utslippsfaktoren er dermed basert på et godt datagrunnlag. Utslippsfaktorene for CO2 fra forbrenning av fossile energivarer er generelt også presise utslippsfaktorer, siden de bare avhenger av karboninnholdet i energivaren. I andre tilfeller er utslippsfaktoren mindre presis, fordi den for eksempel er basert på forhold som ikke er veldig relevante for Norge eller forhold som gjaldt for mange år siden, eller at det finnes lite data i grunnlaget for faktoren.

Noen aktivitetsdata måles og er presise. Dette gjelder for eksempel mengden gass forbrent for energiformål. I andre tilfeller må vi gjøre justeringer og antakelser for å tilpasse tilgjengelige data så det kan brukes som aktivitetsdata for beregningen. Disse antakelsene kan være mer eller mindre sikre. For eksempel bruker vi informasjon om mengden solgt bensin i Norge og antar at det tilsvarer mengden brukt bensin på norske veier samme år når vi beregner utslipp fra bensin. Siden det generelt er kort lagringstid på bensin fra salg til bruk, er dette en rimelig antakelse. Usikkerheten ligger i hvor mye av bensinen som selges i Norge som forbrennes på utenlandske veier etter grensepasseringer, og selvfølgelig motsatt, hvor mye bensin som fylles i utlandet, men forbrennes på norske veier.

Noen få utslipp måles. For eksempel måles utslippene av lystgass (N2O) kontinuerlig for produksjon av salpetersyre ved gjødselfabrikker. Utslipp av CO2 fra turbiner offshore er et annet eksempel på utslipp som måles kontinuerlig. Disse utslippstallene vil generelt være presise, usikkerheten vil tilsvarer den usikkerhet som ligger i måleinstrumentet.

Hvor presise utslippstallene er varierer altså avhengig av kvaliteten på datagrunnlaget som ligger bak aktivitetsdataene og utslippsfaktorene. Revisjoner i regi av EU og FN og innspill fra brukere av klimagassregnskapet er viktige kilder til informasjon om behov for forbedringer i regnskapet. I tillegg gjøres det usikkerhetsanalyser, som dokumenterer hvor stor tillit vi kan ha til enkeltbidragene i klimagassregnskapet. Klimagassregnskapet et under kontinuerlig forbedring for å sikre at det utarbeides med utgangspunkt i de mest oppdaterte metodene og dataene som er tilgjengelig.

Syv klimagasser eller grupper av gasser skal i henhold til retningslinjene fra FNs klimapanel (IPCC) inkluderes i klimagassregnskapet. Disse er: karbondioksid (CO2), metan (CH4), lystgass (N2O) og de såkalte F-gassene hydrofluorkarboner (HFK), perfluorkarboner (PFK), svovelheksafluorid (SF6) og trinitrogenfluorid (NF3).

I Norge har vi ingen aktiviteter som forårsaker utslipp av NF3, og denne gassen er derfor ikke inkludert i det norske klimagassregnskapet.

Utslippene av hver gass omregnes til CO2-ekvivalenter. Dette er en måleenhet som brukes for å kunne sammenligne oppvarmingseffekten ulike klimagasser har på atmosfæren. Ved å omregne utslipp av ulike klimagasser til samme enhet, tonn CO2-ekvivalenter, tydeliggjør man hvilke utslipp som bidrar mest til global oppvarming.

Omregningsfaktoren som benyttes til å vekte utslippene etter deres globale oppvarmingspotensialer kalles Global Warming Potential-verdier, GWP-verdier. Faktorene vekter utslipp av en gitt gass basert på den akkumulerte påvirkningen det vil ha på drivhuseffekten over en gitt periode.

I det norske klimagassregnskapet og i internasjonal rapportering til FNs Klimakonvensjon har vi til og med 2022 brukt GWP-verdiene for oppvarmingspotensial over en 100-årsperiode, hentet fra den fjerde hovedrapporten til IPCC (AR4):

Fra rapporteringen i 2023 brukes GWP(100)-verdier fra IPCCs femte hovedrapport (AR5)  i det norske klimagassregnskapet:

Bruk av nye GWP-verdier tilbakeføres til hele tidsserien.

Det nasjonale klimagassregnskapet er i henhold til retningslinjene for rapportering territorielt avgrenset, det vil si at utslippene skal regnes der utslippene skjer. For det norske nasjonale klimagassregnskapet er det derfor bare utslippene som skjer på norsk territorium som telles med.

Norsk territorium inkluderer Svalbard og Jan Mayen, samt oljeinstallasjoner i norsk økonomisk sone (det vil 200 nautiske mil ut fra Norges kyst), og utslipp som forekommer her er også inkludert i det norske klimagassregnskapet.

Innen transportsektoren er det en del aktiviteter som går på tvers av landegrenser, og for disse utslippskildene er det derfor behov for noen ekstra retningslinjer for hva som skal inkluderes i det nasjonale klimagassregnskapet. Dette skal sikre at utslippene ikke dobbelttelles mellom land, men samtidig ikke underestimeres.

  • Utslipp fra innenriks sjøfart og innenriks luftfart er inkludert. Det er avgrenset til utslipp fra reiser mellom to norske havner/flyplasser, og beregnes ut fra drivstoff solgt til dette formålet.
  • Utslipp fra veitrafikk og fiske beregnes ut ifra drivstoff som er solgt i Norge, uansett om drivstoffet forbrennes på norske eller utenlandske veier og farvann.
  • Utslipp fra internasjonal sjøfart og luftfart er ikke inkludert i våre internasjonale utslippsforpliktelser og det norske klimagassregnskapet, men rapporteres som tilleggsinformasjon til FNs klimakonvensjon. Utslippene beregnes basert på drivstoff solgt i Norge til utenriks sjøfart og luftfart.

Indirekte utslipp, hvor aktiviteter i Norge forårsaker utslipp et annet sted, er ikke med. Et eksempel på slike indirekte utslipp er utslipp fra forbruksvare kjøpt av norske innbyggere i Norge, men hvor varen er produsert i andre land. Se spørsmålet "Hvorfor telles bare utslipp i Norge?" for mer informasjon om dette.

Som utgangspunkt skal det nasjonale klimagassregnskapet inneholde alle menneskeskapte utslipp på norsk territorium. Med menneskeskapte vises det til at utslipp som skyldes naturlige prosesser, ikke skal regnes med. For eksempel regner vi med metanutslipp fra storfe, sau og tamrein, men ikke fra elg og villrein. Grensen mellom menneskeskapte utslipp og naturlige prosesser er ikke alltid lett å trekke.

Noen menneskeskapte utslipp blir likevel ikke talt med i det nasjonale regnskapet av ulike grunner.

  • For noen aktiviteter har ikke FNs klimapanel (IPCC) utarbeidet metode for beregning av utslippene, og disse aktivitetene holdes derfor utenfor klimagassregnskapet. Det gjelder blant annet for noen utslipp i sjø og vann, slik som fiskeoppdrett og tarehøsting. For disse aktivitetene er det bare drivstofforbruket som er inkludert.
  • I rapporteringen til FNs klimakonvensjon inkluderes utslipp av de syv klimagassene karbondioksid (CO2), metan (CH4), lystgass (N2O) og de såkalte F-gassene hydrofluorkarboner (HFK), perfluorkarboner (PFK), svovelheksafluorid (SF6) og trinitrogenfluorid (NF3). Andre aktiviteter og gasser vil også ha innvirkning på klimaet, uten at de er inkludert i klimagassregnskapet. Dette gjelder for eksempel en del av de kortlevde klimadriverne. Les mer om kortlevde klimadrivere her:
  • Utslipp fra internasjonal sjøfart i norsk farvann og internasjonal luftfart til, fra og gjennom norsk område regnes heller ikke med i klimagassregnskapet. Utslippene inkluderes imidlertid som tilleggsinformasjon til FNs klimakonvensjon. Utslippene beregnes basert på drivstoff solgt i Norge til utenriks sjøfart og luftfart.

Utslipp og opptak av CO2 knyttet til biomasse rapporteres under sektoren for skog- og arealbruk. Når biomasse fjernes fra et areal, for eksempel ved hogst, vil dette umiddelbart rapporteres som et utslipp i arealbrukssektoren, også selv om karbonet fremdeles er lagret i biomassen og ikke er frigjort til atmosfæren i form av CO2. Fjerning av 1-årige vekster (vekster som gjengror i løpet av et år) eller korn, frukt og grønt telles ikke med som utslipp i regnskapet, fordi det antas at utslippene utlignes av opptaket ved gjenvekst.

For biobrensler basert på flerårsvekster (vekster som tar lengere enn ett år for å gjengro – i hovedsak tremateriale) er karbontapet altså allerede telt med og ført i skog- og arealbrukssektoren. Derfor bokfører man ikke CO2-utslippene ved selve forbrenningen av biomassen, for da ville man telt utslippene to ganger. Det vil som regel være utslipp av metan eller lystgass ved forbrenningen. Disse utslippene telles med i sektoren der biomassen forbrennes.

Utslippene fra dyrking og høsting, prosessering av råstoff til drivstoff og transport blir altså bokført i det landet aktiviteten fant sted. Dersom et land i hovedsak importerer biodrivstoff, vil utslipp relatert til biodrivstoff i liten grad være synlig i landets klimagassregnskap. For alle EU-land er det likevel krav til at biodrivstoffet som er omfattet av støtteordninger eller påbud, skal redusere de totale utslippene gjennom hele livsløpet sammenlignet med fossilt drivstoff.

Biomasse kan også brukes inn i ulike produkter, for eksempel som trelast til husbygging eller i papir. Da vil utslippene fra uttaket av biomassen motregnes som et opptak i produktene under utslippskilden "Harvested wood products" (HWP). B

Skog- og arealbrukssektoren inkluderer menneskeskapte utslipp og opptak av klimagasser knyttet til hvordan vi bruker arealene våre. Både hvordan vi bruker arealene og endringer vi gjør i arealbruken, vil kunne påvirke karbonlagrene og dermed utslipp og opptak fra arealet. Opptak skjer når levende planter tar opp og lagrer karbon i jord, røtter, stamme og bladverk. Dette skjer gjennom fotosyntese og vekst. Utslipp skjer dersom biomasse fjernes, forbrennes, brytes ned naturlig, eller ved bearbeiding av jorda. Eksempler på dette er avskoging, drenering av myrer og hogst.

Alle landarealer i Norge kategoriseres under én av seks ulike arealbrukskategorier, i tråd med FNs klimapanel (IPCC) sine retningslinjer: skog, dyrka mark, beite, vann og myr, utbygd areal, og annen utmark. Når bruken av et areal endres fra enn kategori til en annen, vil arealet i en periode være definert som et overgangsareal mellom to arealbrukskategorier. Hvordan arealene defineres i klimagassregnskapet samsvarer ikke alltid med andre definisjoner av naturtyper eller hvordan arealene oppfattes. For eksempel vil en myr med tilstrekkelig tredekke bli definert som skog, selv om bakken er vannmettet og det er myrvegetasjon på arealet.

Utslipp og opptak rapporteres kun for forvalta arealer. Innen kategoriene skog, dyrka mark, beite og utbygd areal regnes alle arealene som forvalta. Myrer som er påvirket av grøfting eller benyttes til torvuttak regnes også som forvalta. Resten av kategorien vann og myr, samt annen utmark, regnes som ikke-forvalta og utslipp og opptak fra disse arealene inkluderes ikke i klimagassregnskapet.

I klimagassregnskapet rapporteres det på endringer i karbonbeholdning, og ikke størrelsen på karbonlagrene i seg selv. Det er fire karbonbeholdninger på arealene: levende biomasse, dødt organisk materiale (strø og død ved), mineraljord og organisk jord. Det er årlige endringer i disse karbonbeholdningene som rapporteres.

Når biologisk materiale/biomasse tas ut fra landarealene vil det inkluderes i klimagassregnskapet som et utslipp fra dette arealet. Dersom dette materialet blir brukt til trelast, trebaserte paneler eller papir- og kartongprodukter (harvested wood products, HWP), vil dette motregnes som et opptak av CO2 i klimagassregnskapet. Produktene tildeles en antatt halveringstid, og karbonet i produktet vil derfor gradvis igjen slippes ut.