Fangst, transport og lagring av CO₂ er aktiviteter omfattet av EUs klimakvotesystem (EU ETS) for anlegg. Denne nettsiden beskriver hvilke anlegg som er omfattet og kravene til hvordan eventuelle utslipp fra disse aktivitetene skal overvåkes og rapporteres. Anlegg som er omfattet av EU ETS må ha en tillatelse til kvotepliktige utslipp av klimagasser.

Operatører som skal lagre CO₂ i geologiske formasjoner må i tillegg ha tillatelse etter CCS-direktivet. Denne nettsiden omfatter ikke informasjon om denne tillatelsen.

CCS-aktiviteter

Klimakvoteforskriften § 1-3 definerer hvilke aktiviteter som er omfattet av EU ETS. For CCS er tre aktiviteter dekket – fangst, transport og lagring av CO₂, som beskrevet i punkt 26, 27 og 28:

Hvem skal ha tillatelse?

Anlegg som fanger CO₂ fra aktiviteter angitt i klimakvoteforskriften § 1-3, må ha tillatelse til aktivitet 26 – fangst av CO₂.

Operatører som transporterer CO₂ fra et fangstanlegg til et lager trenger tillatelse til kvotepliktige utslipp for aktivitet 27. Transportoperatøren trenger en tillatelse til kvotepliktige utslipp selv om operatøren transporterer CO₂ som stammer utelukkende fra biogene kilder eller fra et fangstanlegg som ikke er en del av EU ETS.

Lageroperatøren trenger også en tillatelse til kvotepliktige utslipp for aktiviteten lagring av CO₂ i geologiske formasjoner. Denne tillatelsen vil dekke utslipp fra injeksjonspunkt og eventuelt tilhørende infrastruktur.

Fratrekk av fanget CO₂

Anleggene i EU ETS som fanger CO₂ kan trekke fra CO₂ de har fanget det enkelte år fra de totale utslippene - det vil si de kan levere inn færre kvoter til oppgjør. 

Artikkel 49 i MR-forordningen definerer hvilken CO₂ operatørene kan trekke fra anleggets totale kvotepliktige utslipp. Det er kun utslipp som ikke kan nulltelles som kan trekkes fra de totale utslippene ved anlegget. For eksempel, dersom en fangstoperatør forbruker biomasse som tilfredsstiller krav til bærekraft og utslippsreduksjoner og derfor kan nulltelle utslipp fra denne biomassen, kan ikke disse trekkes fra de totale utslippene. Å nulltelle utslipp vil si at det ikke må leveres kvoter til oppgjør for utslippet.

Transport av CO₂

Det er kun transport av CO₂ til geologisk lagring som er omfattet av kvoteplikt. Transport av CO₂ kan foregå ved hjelp av skip, lastebil, tog eller rør. 

Operatøren som transporterer CO₂ må rapportere utslipp av CO₂ fra diffuse- og ventilerte utslipp, og fra lekkasjer som har oppstått fra transportoperatøren mottok CO₂ fra fangstoperatøren frem til transportoperatøren leverer CO₂ til lageroperatøren.

Det er utslipp fra lasten som er kvotepliktig i CCS-aktiviteten, og ikke drivstoff til transportmiddelet. Drivstoffet kan også være kvotepliktig, men da er det dekket av reglene for maritim transport i EU ETS eller av ETS2.

Dersom CO₂ er fanget av et anlegg som ikke er del av EU ETS eller utslippene kommer fra biogene kilder som kan nulltelles, blir allikevel denne mengden CO₂ en del av EU ETS i det den overføres til transportoperatøren.

Dersom mengden CO₂ transportoperatøren har mottatt fra fangstoperatøren kun stammer fra biogene kilder, må transportoperatøren allikevel rapportere disse utslipp som fossile utslipp og levere kvoter til oppgjør i EU ETS.

Anleggskategori

I regelverket stilles det ulike krav til anlegg basert på hvor høye utslipp anlegget har årlig. Anleggskategorien er basert på anleggets totale utslipp. Det stilles mindre strenge krav til nøyaktighet og færre dokumentasjonskrav til anlegg med lave utslipp.

For CCS-aktivitetene blir anleggskategorien bestemt ut fra hvor mye CO₂ som ville blitt sluppet ut uten videre fangst, transport eller lagring. Det er eksempelvis mengden CO₂ som blir transportert i løpet av året som avgjør anleggskategorien til anlegget. Det er altså ikke de faktiske utslippene ved anlegget, men det potensielle utslippet, som definerer anleggskategorien. Et potensielt utslipp vil eksempelvis være ventilerte utslipp eller lekkasje fra CO₂ om bord på et transportmiddel.

Beregning av utslipp og overføring av CO₂ for geologisk lagring

Vedlegg IV punkt 21–23 i MR-forordningen angir regler for å bestemme CO₂-utslipp fra CCS-aktivitetene.

Usikkerhetskrav

Tabellen under viser kravene til usikkerhet avhengig av om metode A eller metode B blir benyttet for transport av CO₂ ().

Krav til usikkerhet er angitt i vedlegg VIII tabell 1 og vedlegg II tabell 1 i MR-forordningen.

Et generelt prinsipp i EU ETS er at høyeste metodetrinn skal anvendes, dvs. metodetrinn 4 for overført CO₂. Det er mulig å søke om unntak fra høyeste metodetrinn dersom det er teknisk umulig eller urimelig kostbart å oppnå høyeste metodetrinn. For anlegg som har anleggskategori A under 25 000 tonn CO₂finnes det flere unntaksmuligheter, i tillegg til at kravet er metodetrinn 1.

Karbonfangst og -bruk (CCU)

I EU ETS benyttes begrepet "Permanent karbonfangst og -bruk (CCU)" når et anlegg fanger CO₂ og mengden CO₂ blir "permanent kjemisk bundet" i et produkt. I andre sammenhenger benyttes dette begrepet mye bredere, det er derfor viktig å merke seg at det er strenge krav til hva som er definert som permanent CCU i EU ETS. 

For CO₂ som er fanget og permanent kjemisk bundet i et produkt som er oppført på listen i forordning om klimagasser bundet i produkter, vil anlegget som CO₂ er fanget fra kunne trekke fra tilsvarende mengde CO₂ fra sine totale utslipp. Transport av CO₂ til CCU-formål er ikke omfattet av EUs kvotesystem. Anlegget får med andre ord ikke trekke fra mengden CO₂ før det er dokumentert hvor mye CO₂ som er blitt permanent kjemisk bundet i produktet. Dersom en del CO₂ ikke inngår i det endelige produktet, kan ikke den mengden trekkes fra. Produktene dette gjelder står i vedlegg til CCU-forordningen og er foreløpig begrenset til produkter som er basert på mineralske karbonater, og som er benyttet i byggevarer slik som tilslag, sement, betong, murstein og fliser.

Det er tre kriterier for at CO₂ skal kunne anses som permanent kjemisk bundet i et produkt:  

• At CO₂ er kjemisk bundet i produktet over flere århundrer eller lenger. Det vil si at det kreves en sterk kjemisk binding av CO₂ i produktet som gjør at karbonatomet er kjemisk bundet i produktet i flere århundrer eller lenger.
• Hva som er normal bruk av produktet. Det vil si at ved alle mulige bruksmåter for produktet skal det ikke være mulig at CO₂ vil slippes ut til atmosfæren på den måten produktet er ment å benyttes.
• Sannsynlig sluttfase for produktet. Det vil si alle mulige måter produktet blir avhendet (resirkulert, kastet, etc.) på etter normal bruk. En av kriteriene er derfor at det ikke er mulig at sluttfasen til produktet er for eksempel forbrenning, ettersom CO₂ fra produktet dermed vil bli frigjort fra produktet og igjen vil ende opp i atmosfæren.  

Artikkel 49a i MR-forordningen definerer hvilken CO₂ operatørene kan trekke fra de kvotepliktige utslippene sine​. Det er kun utslipp som ikke kan nulltelles som kan trekkes fra de totale utslippene. 

For mer info om brensler som kan "nulltelles", se her:

Tildeling av vederlagsfrie kvoter

Det kan tildeles vederlagsfrie kvoter for energi brukt i prosessen for CCS og CCU. F.eks. kan varme benyttet i fangstprosessen gi grunnlag for tildeling av kvoter.