I 2018 vedtok FNs luftfartsorganisasjon (ICAO) å innføre et markedsbasert virkemiddel for å begrense utslippene av CO2 fra internasjonal luftfart. På engelsk kalles dette virkemiddelet "Carbon Offsetting and Reduction Scheme for International Aviation", som forkortes CORSIA.

Norge har i likhet med EU deltatt i CORSIA fra begynnelsen av den frivillige perioden (fra 2021). EU har valgt å implementere CORSIA gjennom klimakvotedirektivet, og Norge har tilsvarende tatt reglene for CORSIA inn gjennom klimakvoteloven og klimakvoteforskriften. Miljødirektoratet er administrerende myndighet for CORSIA.

Overordnet er CORSIA inndelt i tre perioder: den frivillige perioden var i årene 2021-2023, den første perioden er årene 2024-2026 og den andre perioden er årene 2027-2035. Prinsippet for CORSIA er at man sammenligner de samlede årlige utslippene ett år, med et referansenivå, og at luftfartøysoperatørene må kompensere for utslipp som er høyere enn referansenivået. For perioden 2021-2023 var dette referansenivået de samlede utslippene fra tilsvarende flygninger i 2019, mens det for perioden 2024-2026 er 85 prosent av 2019-utslippene.

Plikt til å kompensere for økte utslipp

Luftfartøysoperatørene skal kompensere for økte utslipp fra internasjonale flygninger ved å kjøpe og slette utslippsenheter fra godkjente ordninger. EU har gjennom klimakvotedirektivet avgrenset denne kompensasjonsplikt mot kvoteplikten i EU ETS. Det vil si at for utslipp fra internasjonale flygninger innad i EØS-området/Sveits/Storbritannia skal det fortsatt leveres kvoter til oppgjør under EU ETS, men det er ikke kompensasjonsplikt. Utslipp fra internasjonale flygninger innad i EØS-området rapporteres i både EUs klimakvotesystem og CORSIA, selv om det ikke er kompensasjonsplikt under CORSIA.