M-10 | Omsetningskrav for biodrivstoff - Sjøfart

6.2 Dokumentasjonskrav for sjøfart

Det gjelder eget dokumentasjonskrav for omsetningskravet til sjøfart, i henhold til produktforskriften § 3-3d og § 3-3e. Enkelte drivstoffprodukter kan brukes til flere formål, og det kan være økonomiske insentiver for å styre salget av drivstoff mot markedet med lavest omsetningskrav. Dokumentasjonskravet skal bidra til å redusere risikoen for feilrapportering og sikre like konkurransevilkår.

Dokumentasjonskravet omfatter både fossile drivstoff og brensler, og biodrivstoff og biobrensler, og innebærer at omsetterne skal dokumentere hvor drivstoffet eller brenslet de omsetter benyttes. Dette gjelder for:

  • fartøy,
  • akvakulturanlegg til sjøs og
  • innretninger på kontinentalsokkelen  

6.2.1 Omsetter er ansvarlig for oppfyllelse av omsetningskravet

Det er omsetter sitt ansvar å oppfylle omsetningskravet. Omsetter må derfor sørge for å ha de opplysningene som er nødvendige for å rapportere på omsetningskravet og for å dokumentere oppfyllelse. Første ledd i § 3-3d angir hovedregelen om at omsetter må skaffe seg nødvendig dokumentasjon på sluttbruk. Dette skal sikre etterlevelse og mulighet for kontroll av omsetningskravet til sjøfart. I andre til fjerde ledd presiseres hvilke opplysninger omsetter må sikre ved omsetning til henholdsvis fartøy, akvakulturanlegg og spesialskip til oppdrag på sokkelen.

Etter § 3-3d første ledd skal omsetter innhente en erklæring om, eller sikre annen egnet dokumentasjon på, at drivstoffet har gått til bruk som omfattes av omsetningskravet til sjøfart. Miljødirektoratet stiller ikke formkrav til slike erklæringer eller slik dokumentasjon. Egnet dokumentasjon kan for eksempel være leveringsseddel eller sluttfaktura.

Miljødirektoratet legger til grunn at eksempelvis en leveringsseddel allerede vil inneholde de fleste opplysningene som kreves, men antar at omsettere i enkelte tilfeller må hente inn ytterligere opplysninger enn det som følger av eksisterende former for dokumentasjon/gjeldende praksis, for å overholde kravet.

Når omsetter leverer drivstoff direkte til sluttkunde, skal omsetter selv innhente og oppbevare all dokumentasjon som nevnt i § 3-3d andre til fjerde ledd.

Nytt fra 1. januar 2025 er at videreforhandlere er pliktsubjekt for dokumentasjonskravet ved salg av drivstoff fra omsetter til sluttkunde, når salget skjer via én eller flere videreforhandlere. Dette beskrives nærmere i de neste avsnittene.

6.2.2 Salg til videreforhandlere

Omsetter må ha kontroll på hvor drivstoffet brukes for å kunne oppfylle omsetningskravet. Dette gjelder også ved salg til videreforhandlere.  Omsetter kan eksempelvis sikre dette ved å stille som krav i sine avtaler med videreforhandlere, at videreforhandlere på kjøpstidspunktet skal opplyse om hvordan drivstoffet vil fordeles mellom ulike markedssegment. Alternativt kan videreforhandlere sende informasjonen om sluttbruken til omsetter etterskuddsvis.

Dersom omsetter selger drivstoff til videreforhandlere, følger det av § 3-3e at videreforhandleren er ansvarlig for å innhente og oppbevare dokumentasjon som nevnt i § 3-3d andre til fjerde ledd. Videreforhandleren som selger drivstoff til sluttbruker skal gi omsetter erklæring om, eller annen egnet dokumentasjon på, at produktet har gått til sluttbruk i sjøfart, som nevnt i § 3-3d første ledd. For å kunne dokumentere at drivstoffet er gått til sjøfart, må omsetter få informasjon om salg til sluttbruk:

  • som er omfattet av omsetningskravet til sjøfart,
  • som er omfattet av omsetningskravet til andre formål og
  • som ikke er omfattet av omsetningskrav.

Dersom drivstoffet selges via flere videreforhandlere, kan erklæringen gis til omsetter via øvrige videreforhandlere. Hvordan denne informasjonsflyten håndteres i praksis vil være opp til de enkelte aktørene, men alle videreforhandlere som håndterer opplysninger og dokumentasjon i henhold til bestemmelsen, er ansvarlige for å gi videre riktige og fullstendige opplysninger og for å legge frem dokumentasjon for Miljødirektoratet på forespørsel. 

En videreforhandler, som definert i produktforskriften § 3-2 bokstav t, er en aktør som fysisk håndterer drivstoff den selv ikke er ansvarlig for å betale avgifter for etter særavgiftsforskriften § 2-1. Videreforhandlere kan imidlertid være registrert etter særavgiftsforskriften §§ 5-1 eller 5-2. Drivstoffmeglere (tradere) som ikke håndterer drivstoff fysisk, er som hovedregel ikke å regne som videreforhandler etter denne forståelsen, dersom omsetter av drivstoffet mottar leveringsseddel eller lignende informasjon om sluttbruk.

Dersom dokumentasjonskravet brytes, vil det da ikke være omsetter, men videreforhandler som har misligholdt dokumentasjonskravet. Omsetterne har imidlertid fortsatt ansvaret for å oppfylle omsetningskravet, og må sørge for å ha tilstrekkelig informasjon om sluttbruk for å kunne oppfylle dette kravet. Omsetter er også selv ansvarlig for å innhente en erklæring eller annen egnet dokumentasjon etter § 3-3d første ledd.

Omsetterne plikter, på forespørsel, å oppgi hvilke videreforhandlere de har solgt drivstoff og brensler til det foregående året, i henhold til § 3-3d siste ledd.

Reglene om massebalanse må overholdes også ved salg til videreforhandlere. Se kapittel 9 for utfyllende informasjon om massebalansesystemet.

Figur 6-2 illustrerer hvordan dokumentasjonskravet kan oppfylles med informasjonsflyt direkte fra sluttbruker til omsetter og hva som kreves dersom det inngår en videreforhandler i forsyningskjeden.

6.2.3 Oppbevaring og håndtering av opplysninger om sluttbruk

Uavhengig av hvordan dokumentasjonskravet oppfylles, skal omsettere eller eventuelle videreforhandlere sørge for at det innhentes og oppbevares dokumentasjon i tråd med produktforskriften §§ 3-3d og 3-3e. Dokumentasjon og eventuelle erklæringer skal oppbevares hos omsetter eller videreforhandler(e) i minst tre år.

Etter internkontrollforskriften §§ 2 og 4, har selskaper som omfattes av produktkontrolloven en plikt til å utøve internkontroll. Internkontroll innebærer blant annet å ha systemer og skriftlige rutiner for etterlevelse av myndighetskrav. Ved tilsyn kan Miljødirektoratet kontrollere at omsettere og videreforhandlere har tilfredsstillende rutiner for å overholde dokumentasjonskravet.

6.2.3.1 Håndtering av opplysninger om sluttbruk

Selv om omsetterne er avhengige av å motta tilstrekkelig informasjon om sluttbruk fra videreforhandlere for å rapportere på omsetningskravene, er konkurranseregelverket til hinder for at omsetter mottar detaljert informasjon om sluttbruk. Erklæring fra videreforhandler om at produktene har gått til bruk som er omfattet av omsetningskravet til sjøfart, jf. § 3-3d første ledd, anses i utgangspunktet ikke som konkurransesensitiv informasjon. 

Omsetter skal ikke etterspørre informasjon fra videreforhandlere som kan gi omsetter innsikt i videreforhandlers kunder (enten direkte eller indirekte), for eksempel hvor store volum enkeltkunder kjøper eller annen konkurransesensitiv informasjon.

Vi viser for øvrig til konkurranseloven § 10 som forbyr samarbeid som har konkurransebegrensende formål eller virkning. Enhver form for utveksling av konkurransesensitiv informasjon mellom konkurrenter er forbudt, og dermed noe omsettere skal være seg bevisst ved salg via videreforhandlere.

6.2.3.2 Hva hvis flere omsettere selger til samme videreforhandler?

Dersom flere omsettere selger drivstoff til samme videreforhandler, som illustrert i Figur 6-4, må videreforhandler sørge for å ha kontroll på hvilket formål volum fra de ulike omsetterne går til. Videreforhandlere må holde volumene fra ulike omsettere administrativt adskilt, og plikter å sikre dokumentasjon på sluttbruken.

6.2.3.3 Forskyving i tid

I noen tilfeller vil det kunne ta noe tid før omsetter kjenner til hvor drivstoffet de har omsatt har blitt brukt. Det vil si at det kan være en forskyvning i tid fra når volumet er omsatt til når sluttbruken av volumet er kjent for omsetter. Dette er særlig relevant ved salg til videreforhandlere og ved salg til forsyningsfartøy i offshorenæringen.

Et volum drivstoff regnes per definisjon som omsatt på det tidspunktet avgiftsplikten oppstår, det vil si når omsetter som er ansvarlig for innbetaling av særavgift tar drivstoffet ut fra godkjent lokale. Volumet omsetter skal rapportere i omsetningskravet per år, er det de har omsatt og vært ansvarlig for innbetaling av avgifter for det samme året.

Omsettere må sørge for å ha opplysninger om hvilken sluttbruk drivstoffet de har omsatt i løpet av et år har gått til, innen rapporteringsfristen på omsetningskravet 31. mars påfølgende år. Omsetter trenger derfor ikke å kjenne til drivstoffets endelige sluttbruk ved utgangen av kalenderåret, så lenge de får opplysninger om sluttbruk innen rapporteringsfristen. Det skal også foreligge dokumentasjon i tråd med § 3-3d på rapporteringstidspunktet.

For å ha best mulig oversikt over sluttbruk på det tidspunktet drivstoffet tas ut fra godkjent lokale, kan omsettere etterspørre informasjon eller stille krav om at videreforhandlere og eventuelle forsyningsfartøy oppgir formål eller estimerer fordeling på formål på det tidspunktet de kjøper drivstoff fra omsetter.

Vi genererer din PDF - vennligst vent

Dette kan ta litt tid