For å etablere et anlegg for fiskeoppdrett, må bedriften søke om tillatelse fra flere myndigheter. Tillatelse til å drive oppdrett på en bestemt lokalitet gis etter enkeltsøknad.

Fylkesmannen vurderer søknaden, og om det kan gis tillatelse etter forurensningsloven.

Roller og ansvar

Den som ønsker å drive fiskeoppdrettsanlegg, må ha egen tillatelse etter forurensningsloven. Fylkesmannen og Miljødirektoratet har ulike roller og ansvar ved regulering av fiskeoppdrett etter denne loven.

  • Fylkesmannen skal vurdere søknad om tillatelse til fiskeoppdrett og føre tilsyn.
  • Miljødirektoratet er klageinstans for fylkesmannens vedtak.

Fylkesmannens myndighet etter forurensningsloven følger fylkesgrensene og strekker seg ut til 12 nautiske mil utenfor grunnlinjen.

Utenfor dette området er Miljødirektoratet forurensningsmyndighet for akvakultur, og er den som vurderer eventuelle søknader om tillatelse.

I tillegg kan fylkesmannen gi uttalelse til fylkeskommunen om hensynet til naturmangfold, friluftsliv, fiske- og viltinteresser.

Fylkesmannen kan i forbindelse med sin behandling av søknaden også fraråde etablering eller utvidelse av akvakulturanlegg av hensyn til ovennevnte interesser.

Miljøpåvirkning fra fiskeoppdrett

Produksjon av fisk i åpne merder i sjø fører til flere ulike former for miljøpåvirkning:

  • Rømming av fisk og spredning av lakselus gir store påvirkninger på vill laksefisk.
  • Utslipp av fôrrester, ekskrementer fra fisken, kobber fra impregnerte nøter og andre kjemikalier og fremmedstoffer (inkludert legemidler) påvirker det marine miljøet.
  • Støy og arealbeslag kan påvirke sjøfugl. 

Oppdretter skal kjenne til egne utslipp og vite hvordan utslippene kan påvirke miljøet.

Utslipp av fôrrester og ekskrementer

Tradisjonelle sjøanlegg består av åpne merder. Det er derfor vanskelig å måle hvor stort utslippet er. Utslipp av næringssalter og organisk stoff kan beregnes på bakgrunn av fôrforbruk og mengde fisk som er produsert.

Utslippene fortynnes og omsettes i resipient. For å påse at utslippene ikke blir større enn det resipienten tåler, stilles det krav om regelmessig miljøovervåking under og i området nær anlegget i henhold til norsk standard for miljøovervåking av akvakulturanlegg.

Dersom overvåkingen viser at utslippet gir en uakseptabel miljøpåvirkning, må oppdretter gjennomføre tiltak slik at forurensningen reduseres.

Utslipp av legemidler

Utslipp av legemidler kan skade miljøet. Oppdretter har en selvstendig plikt til å vurdere forebyggende metoder og bruk av andre mer miljøvennlige behandlingsmetoder etter substitusjonsplikten i produktkontrolloven.

Utslipp av legemidler er omfattet av tillatelsen fra fylkesmannen etter forurensningsloven. Vurderinger av om fisken må behandles, og valg av legemiddel og behandlingsmetode ligger hos andre myndigheter.

Fylkesmannen kan vurdere legemiddelutslipp og eventuelle miljøpåvirkninger ved tilsyn og annen oppfølging av virksomheten. Fylkesmannen kan pålegge overvåking av miljøeffekter eller konsentrasjoner av legemidler i sedimentene.

Regulering av legemidler

Lakselus er en av de største miljøutfordringene i oppdrettsnæringen. For å redusere lusesmitte til villfisk (laks og sjøørret), behandles oppdrettslaksen med legemidler.

Legemiddelbehandlingen foregår på to måter, enten via fôret eller som badebehandling. Rester av legemiddelbehandlingen havner i miljøet.

Behandlingen skjer i stor grad i merdene på lokaliteten, men for badebehandling har det blitt mer vanlig med behandling i brønnbåt. Da skjer ikke nødvendigvis utslipp av behandlingsvann rett ved anlegget.

Mange hensyn må tas når legemidler brukes i fiskeoppdrett. Hensyn til blant annet miljøpåvirkninger, fiskevelferd og risiko for å få lakselus på villfisk må vurderes.

Det er derfor flere myndigheter som regulerer bruk og utslipp av legemidlene som benyttes i behandling av oppdrettsfisk.

Legemiddelbehandling er bare tillatt dersom behandlingen er foreskrevet av autorisert veterinær eller dyrehelsepersonell, og behandling skjer som foreskrevet.

Utslipp av fremmedstoffer

Fôret til fiskeoppdrett inneholder flere uønskede stoffer inkludert enkelte miljøgifter. For at oppdrettsfisken skal være trygg å spise, er det satt grenseverdier for innhold av slike stoffer i oppdrettsfisken.

Det som er relevant for miljøet rundt er hvor mye av miljøgiftene fra fôret som slippes ut via spillfôr og fiskeekskrementer. Miljøgifter som slippes ut i vannmiljøet kan akkumulere i sedimentene og i næringskjeden.

Oppdrettsanlegg i sjø benytter impregneringsmiddel på nota for at den ikke skal bli tilgrodd. Normalt er det kobberimpregnering som benyttes.

Det er estimert at 80-90 prosent av kobberet fra en kobberimpregnert not lekker ut i løpet av ei nots levetid (180 dager i sjø). Da er høytrykksspyling ikke tatt med i beregningen.

Kobber inngår også i fôret som et essensielt metall for fisken. Høye konsentrasjoner av kobber er giftig for akvatisk liv og har langtidseffekter.

Kobber er listet som et vannregionspesifikt stoff i vannforskriften og utslipp kan påvirke klassifiseringen av økologisk tilstand for vannforekomsten.

Måle kobber i sjø

Ifølge standard om miljøovervåking av akvakulturanlegg i sjø skal virksomheten måle kobber i sediment nær anlegget dersom kobberimpregnering benyttes. Fylkesmannen kan også pålegge ytterligere målinger.

Enkelte tillatelser etter forurensningsloven har spesifikke krav til måling av kobber, eller at kobber ikke skal akkumulere i sedimentet.

Utslipp øker risikoen

Utslippet av kobber kan gi toksiske effekter i sedimentet, slik at bunndyrsfaunaen ikke kan eksistere. Mangel på bunndyr til å omsette det organiske utslippet vil øke forurensningen fra anlegget betraktelig.

Store kobberutslipp øker dermed risikoen for redusert tilstand i vannforekomsten og vil kunne begrense muligheten for fremtidig oppdrett i området.

Forurensningsmyndigheten forventer at oppdrettsselskapene følger opp utslipp av kobber og hvilken miljøpåvirkning dette gir.

Regulering etter forurensningsloven

Forurensningsloven regulerer utslipp og avfallshåndtering ved oppdrettsanlegg.

Når fylkesmannen avgjør om tillatelse skal gis og på hvilke vilkår, skal det legges vekt på de forurensningsmessige ulempene sammenholdt med andre fordeler og ulemper aktiviteten vil medføre.

Naturmangfoldlovens prinsipper legges også til grunn for avgjørelsen. Kravene i vannforskriften vurderes for å se om de er til hinder for å gi tillatelse.

I tillatelsen setter fylkesmannen en øvre grense for hvor mye fisk som til enhver tid kan være på lokaliteten (MTB). Tillatelsene inneholder en rekke vilkår om hvordan anlegg skal innrettes og driftes for å redusere miljøpåvirkningen. Det gjelder både utslipp til luft og vann, og støy og avfall.

All forurensning er i utgangspunktet uønsket. Virksomheten skal overholde alle vilkår i tillatelsen og redusere forurensning og utslipp så langt det lar seg gjøre uten at kostnadene blir urimelige.

Fylkesmannen fører tilsyn med at virksomheten overholder rammer og vilkår fastsatt i tillatelsen.

Dersom det i ettertid viser seg at forurensningen fra anlegget blir vesentlig større eller annerledes enn da tillatelsen ble gitt, eller det er utviklet ny teknologi som gjør det mulig å minske forurensningen i vesentlig grad, har fylkesmannen anledning til å endre eller trekke tillatelsen tilbake.

Virksomheten har et miljøansvar og skal kjenne til hvilken påvirkning aktiviteten medfører.

Miljøovervåking

Åpne oppdrettsanlegg i sjø har ingen rensing. For å sikre at resipienten ikke blir overbelastet, er oppdretter pålagt å overvåke bunnpåvirkningen under og rundt anlegget regelmessig . Metoden for å overvåke må være i henhold til Norsk Standard for miljøovervåking av akvakulturanlegg.

I tillegg kan fylkesmannen pålegge annen miljøovervåking som eksempelvis overvåkning av påvirkninger i strandsonen og konsentrasjon av miljøgifter og kobber.

Oppdretter skal rapportere inn resultater fra miljøundersøkelser som så vurderes av myndighetene.

Regelverk

Relevante lenker

Akvakulturanlegg i Norge