Kommunen bør føre tilsyn med tiltakshaver og skaffe seg oversikt over skader som følge av overvann. Antall overvannskader og erstatningssaker kan indikere behov for å revurdere tiltaksbehovet for overvann. Dersom skadeomfanget er for høyt, bør kommunens evaluere og oppdatere sin strategi for overvannshåndtering.

Skyldansvar er hovedregelen i norsk erstatningsrett og innebærer at en som har opptrådt uaktsomt eller uforsvarlig, blir erstatningspliktig for skadelidte for skade som er påført ham.

Spørsmål om hvem som har det endelige erstatningsansvaret for overvannsskader er ikke alltid like klart å svare på etter dagens regelverk.

Kommunen kan stille kontrollspørsmål til de forskjellige nivåene i arealplanprosessene for å sjekke om overvann er tilstrekkelig ivaretatt.

Tilsyn for å forebygge skade

Tiltakshaver har ansvar for at overvann er håndtert på en tilfredsstillende måte.

Kommunen har plikt til å føre tilsyn med at tiltak gjennomføres i samsvar med gjeldende krav. Kommunen skal føre tilsyn i et slikt omfang at den kan avdekke regelbrudd.

Tilsynsplikten til overvann er forankret i plan- og bygningsloven § 25-1.

Kommunen kan føre tilsyn når som helst i løpet av byggesaken og inntil 5 år etter at ferdigattest er gitt, slik det følger av plan- og bygningsloven § 25-2.

Kommunen kan gi den ansvarlige pålegg om å rette det ulovlige forholdet eller benytte andre sanksjonsmidler som tvangsmulkt, overtredelsesgebyr, forelegg eller tvangsfullbyrdelse med videre.

Kommunen kan føre tilsyn med eksisterende arealer og byggverk for å påse at det ikke foreligger ulovlig bruk eller andre ulovlige forhold som kan medføre fare eller vesentlig ulempe for person, eiendom eller miljø.

Tilsyn kan bare føres der det er grunn til å anta at det foreligger forhold som nevnt, eller det skal vurderes pålegg etter plan- og bygningsloven § 31-3 eller § 31-4.

Enhver som disponerer byggverk, areal eller aktuell del av det, plikter å gi myndighetene nødvendige opplysninger og adgang til å foreta nødvendige undersøkelser. Tilsynshjemmel er plan- og bygningsloven § 31-7. Adgangen kan være nyttig for å kartlegge overvannsituasjonen i et område.

Små tiltak som kan ha betydning for lokal overvanndisponering, som for eksempel lokal drenering rundt bolig og anleggelse av biloppstillingsplass på boligeiendom, er ikke søknadspliktig. Det er tiltakshaver og eventuell ansvarshaver som er ansvarlig for at kravene til tiltaket følges, slik at plan- og bygningsloven kapittel 29, og bestemmelsene i byggeteknisk forskrift blir overholdt.

Kommunen kan føre tilsyn med tiltakene, selv om tiltakene ikke er søknadspliktige. Kommunens tilsynshjemmel er plan- og bygningsloven § 25-1 og § 32-1.

Kommunen kan gi den ansvarlige pålegg om å rette det ulovlige forholdet eller benytte andre sanksjonsmuligheter som tvangsmulkt, overtredelsesgebyr, forelegg og tvangsfullbyrdelse med videre, slik det følger av plan- og bygningsloven kapittel 32.

Direktoratet for byggkvalitet har god veiledning om gjennomføring av tilsyn, og organisering og finansiering.

Tiltakshavers ansvar

Eksempler på områder der tiltakshaver har ansvar og som kommunen kan føre tilsyn med.

Tiltakshaver skal sikre:

  • at grunn- og overvann ledes vekk før bygging starter, se plan- og bygningsloven § 27-2 femte ledd.
  • at eventuell infiltrasjon og lokal disponering av overvann ikke gir oversvømmelse eller andre ulemper når overvannet og drensvannet skal infiltreres eller ledes bort, i henhold til byggteknisk forskrift § 15-8 nummer 1
  • at byggverk har tilstrekkelig fall for å lede bort overvannet, dersom det ikke er oppsamlingsmuligheter for overvannet, se byggteknisk forskrift § 13-11.

Tiltakshaver skal sørge for:

  • at sigevann og fukt fra grunnen ikke trenger inn i bygningskonstruksjoner og skader disse, i henhold tilbyggteknisk forskrift § 13-10.
  • at krav til utforming av byggverkets fasader i forhold til nedbør følges etter byggteknisk forskrift § 13-12.

Tiltakshaver skal sørge for at basseng og brønn til enhver tid er sikret slik at personer hindres fra å falle i dem, slik det følger av plan- og bygningsloven § 28-6.

Fare for skade kan reduseres ved bevisst bruk av for eksempel vegetasjon, grunne vannspeil og sideskråninger.

Før tiltakshaver starter å bygge, skal de sikre at grunn- og overvann er ledet vekk. Tilsvarende gjelder ved vedlikehold av drenering for eksisterende byggverk. Dette følger av plan- og bygningsloven § 27-2 femte ledd og byggteknisk forskrift § 15-8.

Bortleding av overvann og drensvann skal skje slik at det ikke oppstår oversvømmelse eller andre ulemper ved dimensjonerende regnintensitet. Dette følger av byggteknisk forskrift § 15-8.

I følge veiledningen til bestemmelsen skal ikke tiltak som hindrer infiltrasjon i grunnen, for eksempel tette flater og tiltak som iverksettes for å ta hånd om overvannet på eiendommen, påføre andre ulemper.

Eieren av nedenforliggende eiendom må imidlertid påregne vannets naturlige løp over sin grunn, eksempelvis fra en bekk som flommer over eller vannsig på bakken etter langvarig regn.

Eier eller den ansvarlige plikter å holde byggverk og installasjoner i en slik stand at det ikke oppstår fare for skade på, eller vesentlig ulempe for person, eiendom eller miljø, og slik at de ikke virker skjemmende i seg selv eller i forhold til omgivelsene.

Hvis ikke plikten blir overholdt, kan kommunen gi pålegg om sikring og istandsetting. Dette følger av plan- og bygningsloven § 31-3.

Ansvar for skade som følge av mangelfull planlegging eller byggesaksbehandling

Ved planlegging og saksbehandling etter plan- og bygningsloven må kommunen undersøke og ta hensyn til hvilke problemer nedbør og avrenning kan medføre, både innenfor det konkrete planområdet eller tiltaket, og relevante områder utenfor. Forsømmes denne plikten, kan kommunen bli erstatningsansvarlig for konsekvensene.

Ansvar for skader fra kommunens avløpsanlegg

Kommunen har ansvar for å drifte og vedlikeholde avløpsanlegg. 

Dette ansvaret omfatter overvannsanlegg, som helt eller delvis eies av kommunen, i henhold til forurensningsloven § 24 første ledd. Det gjelder også veigrøfter, rister, kummer og stikkrenner ansett som avløpsanlegg, noe som er slått fast av en høyesterettsdom fra den 24. mai 2012.

Kommunen er ansvarlig for skader som oppstår på grunn av at et avløpsanlegg som helt eller delvis eies av kommunen ikke fungerer som det skal. Det følger av forurensningsloven § 24 a. Kommunens erstatningsansvar som anleggseier etter § 24 a er et objektivt ansvar. Det objektive erstatningsansvaret omfatter skader som følge av utilstrekkelig kapasitet eller vedlikehold.

Bestemmelsen omfatter skade, herunder fukt og forurensningsskader, fra avløpsanlegg både for overvann og forurenset overvann, slik det defineres i forurensningsloven § 21. Bestemmelsen gjelder alle typer anlegg for avløpsvann, uavhengig av om avløpsvannet er forurenset eller ikke, om det går i lukket ledning eller åpen løsning, og uavhengig av om avløpsvannet ledes i fellessystemer eller i separate systemer.

Dersom det oppstår spørsmål om årsak til skade, må kommunen som anleggseier bevise at eventuell skade ikke skyldes avløpsanlegget, se forurensningsloven § 59 første ledd.

Erstatning for naturskade

Ekstrem nedbør kan føre til skader på privat eiendom. Overvannsskader erstattes i henhold til forsikringsavtaler og dekkes normalt ikke av naturskadeloven.

Erstatningene for overvannsskader i byer og tettsteder er generelt høyere enn utbetalingene for flom langs elver og vassdrag. En enkel oversvømmelse kan koste flere hundre tusen kroner å reparere.

Det er private personer og virksomheter som har rett til erstatning etter naturskadeloven. Kommunen er ikke erstatningsberettiget, men bør veilede innbyggerne om at de kan ha rett til å få dekket deler av sine tap etter naturulykker.

Statlig erstatning etter naturskade gis bare dersom skadene direkte skyldes ulykke som gir rett til erstatning, etter naturskadeloven § 4 om skader som kan erstattes. Skader i forbindelse med overvann gir normalt ikke rett til erstatning. Naturulykker er i naturskadeloven definert som ”skred, storm, flom, stormflo, jordskjelv, vulkanutbrudd eller lignende”.

I noen tilfeller kan overvann etter ekstreme mengder nedbør medvirke til såkalte ”villbekker”, slik som det skjedde i Buskerud og Vestfold under ”Frida” i 2012. Ankenemnda for Statens naturskadefond har definert villbekk slik: ”Det er også erstatningsbetingende flom når ekstraordinær, naturlig avrenning danner villbekker i skrånende terreng. Det forutsettes at situasjonen medfører ekstraordinær skade”. Tilbakeslag fra avløpsnett og lignende dekkes ikke.

Kun skader som ikke kan dekkes av forsikring kan dekkes, etter naturskadeloven § 1 og naturskadeforsikringsloven.

I Norge er forsikringen knyttet til naturskade lovpålagt. Alle som tegner brann- og innboforsikring på eiendom, har også en naturskadedekning. Bygninger med tomt eller hage på inntil 5 dekar er dekket mot naturskader gjennom brannforsikringen. I tettbebygde områder vil derfor naturskader i liten grad dekkes av naturskadefondet.

 

Vi genererer din PDF - vennligst vent

Dette kan ta litt tid