Det meste av bebyggelsen i Norge eksisterer allerede. Kommunen har noen virkemidler i regelverket for å håndtere overvann i bebygde områder. Disse virkemidlene bør kombineres med bedre informasjon om overvann til innbyggerne for å øke forståelsen for tiltaksbehovet og nytten med for eksempel lokale naturbaserte tiltak. Folkemøter og andre møtepunkter kan gi kommunen innspill og tilrettelegge for dialog og forståelse.

Kommunens myndighet i byggesaker

Kommunen må i sine planer sikre at nye utbygginger ikke legges til områder som er utsatt for overvannsflom. Like viktig er det at økt avrenning fra nye utbygginger ikke fører til overvannsflom i tilgrensende områder. Alternativt må kommunen kreve at utbygger sikrer områder og byggverk gjennom forebyggende tiltak mot overvannsflom og vanninntrenging. Tiltakshaver er ansvarlig for at krav og føringer i areal- og reguleringsplan og i byggteknisk forskrift er ivaretatt, også når det gjelder håndtering av overvann.

Kommunen kan, som plan- og bygningsmyndighet, bestemme at byggverk som er eller brukes i strid med senere vedtatte bestemmelser om overvann, bare kan endres i samsvar med gjeldende bestemmelser. Dette følger av plan- og bygningsloven § 31-2.

For nærmere avklaring av rammer og innhold i tiltaket kan kommunen kreve forhåndskonferanse mellom tiltakshaver, kommunen og andre berørte fagmyndigheter. Andre berørte kan også innkalles, se plan- og bygningsloven § 21-1. Eventuell overvannsproblematikk og tiltak bør være et fast tema på slike forhåndskonferanser.

Løsning for håndtering av overvann skal vurderes og avklares før rammetillatelse gis.

Kommunen skal i rammetillatelsen avklare om tiltaket kan realiseres på det aktuelle stedet i forhold til gjeldende arealplaner, fremtidig ønsket arealdisponering og øvrige ytre rammer for tiltaket, herunder avledning av overvann. Løsningen for overvann skal være sikret og i overensstemmelse med forurensningshensyn og andre hensyn.

Kommunens vurdering av hva som må avklares i forbindelse med rammetillatelsen skjer på bakgrunn av krav i arealplaner og/eller dokumentasjon som utbygger fremlegger i søknaden.

Kommunen kan ha krav til overvannshåndtering i kommuneplanen og/eller reguleringsplan, der det for eksempel stilles krav om at planlagt løsning for overvannshåndtering skal legges ved søknad om rammetillatelse og at dette skal være ansvarsbelagt ved rammesøknaden.

Videre skal kommunen som en del av saksbehandlingen vurdere om den innsendte dokumentasjonen vedrørende overvannshåndtering er tilstrekkelig. Dersom for eksempel grunnforholdene, terrengutformingen eller området er av en slik art at det er nødvendig å avklare overvannshåndteringen allerede på rammetidspunktet, kan kommunen kreve ansvarserklæringer ved rammesøknad.

Dette følger av plan- og bygningsloven § 27-2 første og femte ledd.

Regler etter bygningsdelen i plan- og bygningsloven utløses som hovedregel bare med tiltak i eksisterende bygg, se § 20-1.

Byggesaksforskriften presiserer hvilke opplysninger om overvann som skal gis i søknad om byggetillatelse.

Dette følger av byggesaksforskriften § 5-4 og § 6-4.

Eksempel på tiltak:

Dersom det søkes om byggetillatelse for tiltak som er i strid med plangrunnlag elle planbestemmelse for eiendommen har kommunen hjemmel til å avslå søknaden.

Bygningsmyndigheten har en samordningsplikt etter plan- og bygningsloven § 21-5.

Når tiltaket er betinget av tillatelse eller samtykke fra annen myndighet, eller når planer for tiltaket skal legges fram for slik myndighet, kan kommunen vente med å avgjøre saken inntil det foreligger avgjørelse eller samtykke som nevnt. Kommunen kan også gi rammetillatelse innenfor sitt myndighetsområde, med forbehold om at igangsettingstillatelse ikke vil bli gitt før forholdet til andre myndigheter er brakt i orden.

Dette følger av plan- og bygningsloven § 21-4 fjerde ledd.

Kommunen skal i tilfeller som nevnt forelegge saken for de myndigheter som følger av forskrift, hvis ikke avgjørelse eller uttalelse er innhentet på forhånd.

Andre myndigheter må innen fire uker fra oversendelse fatte avgjørelse eller avgi uttalelse. I særlige tilfeller kan kommunen forlenge fristen før denne er utløpt. Når tiltaket ikke er betinget av tillatelse eller samtykke fra andre myndigheter, kan saken avgjøres når fristen er ute. Andre myndigheter kan for eksempel være forurensningsmyndighet, veimyndighet eller brannvernmyndighet.

Byggesaksforskriften § 6-2 beskriver hvilke myndigheter som er omfattet av samordningsplikten.

Kommunen har plikt til å føre tilsyn med at tiltak gjennomføres i samsvar med gjeldende krav etter plan- og bygningslovgivningen. Kommunen skal føre tilsyn i et slikt omfang at den kan avdekke regelbrudd.

Unntak

En del tiltak er unntatt fra byggesaksbehandling, se plan- og bygningsloven §§ 20-3 og 20-4. Dette gjelder tiltak som har betydning for overflateavrenning, som «lokal drenering» og «intern vei på tomt og biloppstillingsplasser for tomtens bruk som ikke krever vesentlig terrenginngrep». Imidlertid er det en forutsetning at slike tiltak er i samsvar med plan.

Overvannstiltak i eksisterende bygg

Det er viktig at løsninger for drensvann og overvann sikres tidlig i byggesaksprosessen. Regelverket har et vidt spekter som kommunen kan ta i bruk for å forhindre skade eller ulempe fra overvann. Virkemidlene er dels forebyggende og dels gjenopprettende.

Kommunen er vassdragsmyndighet og kan gi pålegg om tiltak for å bedre infiltrasjon i grunnen, etter vannressursloven § 7 andre ledd. Formålet med bestemmelsen er å opprettholde det hydrologiske kretsløpet, og på den måten forebygge flom og oversvømmelse på grunn av støtbelastinger i ledningsnett og vassdrag.

Hjemmelen kan brukes både for ny utbygging, og for å bedre infiltrasjonen ved eksisterende bygg og infrastruktur. Det er avgjørende at infiltrasjonstiltaket kan gjennomføres uten urimelige kostnader.

I kommunens vurdering av rimelighet må det legges vekt på merkostnaden, både isolert og i forhold til de samlete utgifter ved tiltaket.

I vurderingen av hva som er rimelige kostnader kan kommunen for eksempel når det gjelder et vedtak som går ut på å avstå fra tette flater på et areal, vurdere kostnaden ved å asfaltere overflaten sammenlignet med nytte og kostnader ved tiltak som ville gjort området mer egnet til infiltrasjon.

Typiske hensyn er:

  • Hva koster et permeabelt vegdekke sammenlignet med et asfaltdekke?
  • Hva er kostnaden ved å anlegge og vedlikeholde et regnbed?
  • Hva er kostnaden ved å anlegge og vedlikeholde et grønt tak?
  • Hva er kostnaden ved å anlegge og vedlikeholde et fordrøyningsmagasin?
  • Hvis det er opplagt at et infiltrasjons- eller fordrøyningstiltak vil redusere fare for oversvømmelse betraktelig, vil dette være et element som bør tas inn i rimelighetsvurderingen.

Statsforvalteren er klageinstans over vedtak truffet av kommunen. Det følger av vannressursloven § 64.

Kommunen kan kreve at ny og eksisterende bebyggelse knyttes til offentlige avløpsledninger og avløpsanlegg på nærliggende areal. Det er hjemlet i plan- og bygningsloven § 27-2 annet ledd og forurensningsloven § 23 annet ledd.

Med avløpsledning og avløpsanlegg menes ledning og anlegg for sanitært og industrielt avløpsvann og overvann, se forurensingsloven § 21.

Kommunen kan med hjemmel i plan- og bygningsloven § 27-2 tredje ledd og forurensningsloven § 23 første ledd også kreve tilknytning til private avløpsanlegg.

Bestemmelsene suppleres av plan- og bygningslovens § 27-3 og forurensningsloven § 23 tredje ledd. Disse bestemmelsene er rettet mot anleggseieren, som i tilfelle må tåle at andre kobler seg til, selv om de motsetter seg dette.

Kommunen som ledningseier kan kreve at huseiere legger om eller utbedrer sine private stikkledninger.

Kommunens hjemmel er forurensningsloven § 22 andre ledd.

§ 22 andre ledd første punktum gir kommunen hjemmel til å pålegge en huseier å legge om, separere, eller utbedre private stikkledninger i forbindelse med at det offentlige selv legger om eller utbedrer sine ledninger.

Kommunen kan med hjemmel i § 22 andre ledd andre punktum også kreve omlegging og utbedring av private stikkledninger selv om kommunen ikke foretar tilsvarende omlegging eller utbedring. Men i slike tilfeller er det et vilkår at det foreligger særlige grunner. Det kan for eksempel være grunn til å kreve omlegging eller utbedring dersom de private ledningene er i dårligere forfatning enn de offentlige, at det er en konkret lekkasje som må utbedres, at de private stikkledningene ikke ble separert da kommunene separerte sine, at det er feilkoblinger som må rettes opp eller hvor det er behov for større kapasitet på ledningen.

Kommunen kan med hjemmel i § 22 andre ledd andre punktum også kreve omlegging ved at taknedløp kobles fra det offentlige avløpsnettet. For at vilkåret om særlige grunner skal være oppfylt i slike tilfeller må kommunen dokumentere behovet for omleggingen, for eksempel fordi kommunens hovedledningsnett eller rensekapasitet står i fare for å bli overbelastet og at det er behov for å treffe tiltak for å rydde opp i dette. Dessuten må arealet som skal motta takvannet ha grunnforhold som er egnet for naturlig infiltrasjon eller ha et anlegg for oppsamling og fordrøyning av vannet. Kostnaden for huseier bør ikke bli urimelig høye.

For virksomheter anbefales det at kommunen stiller krav i påslippsavtaler eller med hjemmel i forurensningsforskriften kapittel 15A om påslipp.

Dersom kommunen trenger informasjon om tilstanden på stikkledningenfor å kunne vurdere om tiltak skal pålegges, kan kommunen med hjemmel i forurensningsloven § 51 pålegge eieren å sørge for å fremskaffe nødvendig informasjon.

Dersom det dreier seg om forurensning fra stikkledning, kan også forurensningsloven § 7 om plikt til å unngå forurensning benyttes til å kreve tiltak.

Etter hvert som tiden går vil det være behov for utskifting og vedlikehold av eksisterende bygningsmasse, herunder tilhørende tekniske anlegg som drenering eller avløpsledninger.

Risiko for at vann trenger inn i bygninger skal unngås. Det er krav om vedlikehold av drenering etter plan- og bygningsloven § 27-2 femte ledd. Vann skal avledes fra dreneringsgrøfta, slik at det ikke blir stående å trykke på grunnmur.

Kommunen kan etter samme hjemmel stille krav om at grunneiere som allerede er tilkoblet den kommunale avløpsledningen skal avlede grunn- og overvannet når de vedlikeholder dreneringen for et eksisterende byggverk.

Kommunen kan også kreve at vannet i størst mulig grad infiltreres og håndteres lokalt, med hjemmel i vannressursloven § 7.

Dersom overvann eller dreneringsvann føres mot naboeiendom, vil vannet kunne skape problemer for andre. Vannet kan for eksempel føre til vannskader på byggverk. Det kan derfor være behov for å iverksette forebyggende sikkerhetstiltak på naboeiendom for å beskytte egen eiendom.

Kommunen kan gi en grunneier tillatelse til å iverksette nødvendige tiltak på nabogrunn for å beskytte grunneiers egen eiendom mot fare for skade, etter plan- og bygningsloven § 28-3 første ledd. Bestemmelsen kan anvendes der byggverk kan bli utsatt for skade, eller for å beskytte ubebygd areal mot skade dersom det er tale om tomt for bebyggelse.

Hva som vil være nødvendige tiltak vil måtte vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle. I den grad det er nødvendig å bruke nabogrunn for utføringen av tiltaksarbeidene, kan kommunen også tillate dette etter plan- og bygningsloven § 28-3 annet ledd. Kommunen må her vurdere om det finnes alternativer måter å utføre arbeidene på før slik tillatelse gis, og om eventuelle alternativer medfører vesentlig økte kostnader.

Ansvar for og kostnadene ved tiltaket ligger i utgangspunktet på den berørte eiendom, men naboeiendommen må finne seg i at nødvendige forebyggende tiltak blir foretatt, se plan- og bygningsloven § 28-3 annet ledd.

Hvis tiltaket er nødvendig som følge av at naboen har forsømt sin plikt til å lede bort vannet eller å forebygge ras eller utglidning, kan han selv bli pliktig å betale kostnadene til utbedring og samtidig dekke eierens økonomiske tap som følge av skader og ulemper som har oppstått som følge av dette. Dette følger av plan- og bygningsloven § 28-3 fjerde ledd.

Kommunen kan pålegge eieren å treffe «nødvendige tiltak», dersom avløps- og dreneringsanlegg, herunder overvannsanlegg, etter kommunens skjønn er til ulempe for omgivelsene.

Hjemmelen til å pålegge slike tiltak er plan- og bygningsloven § 29-6 tredje ledd.

Hva som vil være «nødvendige tiltak» vil bero på en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle. Krav om tiltak må gå ut på å avbøte ulemper som følge av installasjonen eller anlegget. Omfanget av det som kommunen pålegger tiltakshaveren må være forholdsmessig.

Utgangspunktet er at den som eier anlegget og blir pålagt nødvendige tiltak, også må betale for disse. I særlige tilfeller kan imidlertid kostnadene pålegges en annen enn eier av eiendom hvor anlegg eller installasjon befinner seg, nemlig eier av eiendom som er årsak til at pålegget blir gitt.

Kommunen som ledningseier har hjemmel til å begrense, herunder nekte, påslipp av overvann fra virksomheter etter forurensningsforskriften § 15A-4. Kommunen kan, i enkeltvedtak eller forskrift, stille krav til påslipp av avløpsvann fra eksisterende og ny vei og virksomhet til offentlig avløpsnett.

Vedtaket skal begrunnes og være relevant for drift av ledningsnett og renseanlegg. Vedtaket har omgjøringsadgang, dersom kommunen ønsker å endre et eksisterende vedtak om påslipp. Vilkårene for å omgjøre slikt vedtak framgår av forvaltningsloven § 35.

Kommunen kan stille tilsvarende krav i påslippsavtaler, der slike avtaler brukes i stedet for vedtak etter forurensningsforskriften kapittel 15A.

Det er forbudt å skade offentlig veg eller å skade eller ta bort innretning som hører til offentlig veg. 

Det er normalt kommunen som har ansvaret for veier og gater i byer. Kommunen kan som vegforvalter kreve søknad om tillatelse til å lede overvann eller drensvann til veg. Vegforvalter kan, etter veglova § 57, velge å ikke tillate at overvann eller drensvann ledes til veg. Bestemmelsen må ses i sammenheng med at vegen skal kunne driftes på en måte som samfunnet er tjent med, der vegens formål er å sikre fremkommelighet på en trygg måte.

Kommunen kan ha bestemmelser for graving i kommunale veger. Kommunale graveinstrukser anses å være vilkår satt med hjemmel i veglova § 32. Instruksen kan blant annet inneholde bestemmelser om planlegging og utførelse av gravearbeider, samt drenering av veg. Instruksen bør ha konkrete krav til dybde for legging av kabler i grøfter, slik at vegforvalter kan vedlikeholde grøfter og bidra til god overvannsdisponering.

Det er viktig at gravearbeider blir fulgt opp og utført i samsvar med kommunens graveinstruks eller i henhold til vilkår gitt av vegforvalter.

Krav til lokal disponering av overvann

Overvann skal så langt som mulig disponeres lokalt for å sikre vannbalansen i området og for å unngå overbelastning på avløpsanleggene. Lokal disponering kan være infiltrasjon eller fordrøyning. Avledning av overvann og drensvann skal skje slik at det ikke oppstår oversvømmelse eller andre ulemper. Tiltak som hindrer infiltrasjon i grunnen og tiltak som disponerer overvannet på eiendommen skal ikke påføre andre ulemper.

Dersom avledning av overvann skjer i strid med bestemmelsene i byggteknisk forskrift kan kommunen som plan- og bygningsmyndighet pålegge retting eller andre sanksjoner. Se reglene om tilsyn.

Se §15-8, 1 og 2 ledd:

Krav til hovedavløpsledning og eventuelt overvannsledning før bygging

I regulert strøk skal veg, hovedavløpsledning, og eventuelt overvannsledning, være opparbeidet før grunnen kan bebygges. 

Både veg og hovedavløpsledning overtas vederlagsfritt og skal holdes vedlike av kommunen, som henholdsvis vegholder og avløpsvirksomhet, når anlegget er ferdig og godkjent.

I regulerte strøk kan grunn bare bebygges dersom hovedavløpsledning, eventuelt overvannsledning, føres til og langs eller over tomta.

Dette følger av plan- og bygningsloven § 18-1.

Ledningsnettet skal prosjekteres og utføres slik at forventet levetid for anlegget oppnås. Dette følger av Byggteknisk forskrift § 15-8, og plan- og bygningsloven § 29-6.

Krev avledning av overvann i vassdrag

Dersom overvannet skal føres til et vassdrag kan dette vurderes som et vassdragstiltak etter vannressursloven § 3a. Tilførsel av overvann til vassdrag kan medføre nevneverdig skader eller ulemper for allmenne interesser i vassdraget. Virkningene er avhengig av vannmengde og de lokale forholdene på stedet.

Vassdragstiltak skal planlegges og gjennomføres slik at de er til minst mulig skade og ulempe for allmenne og private interesser, se vannressursloven § 5, andre ledd. Noen vassdragstiltak krever konsesjonsbehandling etter vannressursloven § 8.

Det er anledning til å be Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) om en konsesjonspliktvurdering, etter vannressursloven § 18. Vurderingstema for konsesjonsplikt er om tiltaket kan føre til nevneverdig skader eller ulemper for alminnelige interesser i vassdraget. I den konkrete vurderingen bør kommunen bruke sin kjennskap til de lokale forholdene på stedet for å vurdere om tiltaket kan føre til skader og ulemper i vassdraget.

For tiltak som er konsesjonspliktige etter vannressursloven, kan NVE beslutte at det ikke er nødvendig med konsesjon for tiltak som er tillatt i en reguleringsplan etter plan- og bygningsloven. Dette følger av vannressursloven § 20.

Krev større overvannsledninger enn minimum

Kommunen kan normalt ikke kreve avløpsledning med større diameter enn 305 mm, se plan- og bygningsloven § 18-1.

Veiledningen til byggteknisk forskrift § 15-8 sier likevel at dimensjoneringsberegningen for vann-, avløps- og overvannsledning kan fravikes av kommunen med hjemmel i plan- og bygningsloven § 18-1 annet ledd, når forventet kapasitetsbehov er større på grunn av fortetting og nedbørsprognoser og lignende.

Kommunen må selv bekoste tillegget i diameter.

Tiltak for å hindre forurensning

Vannforskriften setter rammen for tiltaksvurderinger for forurenset overflatevann og grunnvann.

Overvannstiltak skal sammenlignes med andre tiltak, og eventuelt prioriteres ut fra samfunnsmessige kostnader og effekter/nytte av tiltakene. De sektortiltakene som gir størst miljøforbedring per krone skal prioriteres først.

Overvann uten forurensninger, bør ikke blandes med forurenset vann eller ledes til områder med mye forurensning. De mest aktuelle rensetiltakene for forurenset overvann er kummer med sandfang og naturbaserte løsninger med sedimentasjon og infiltrasjon.

Slike løsninger samler opp og holder tilbake forurensningen inntil et metningspunkt. Det er derfor vanlig å lage en vedlikeholds- og tømmeplan for å opprettholde rensefunksjonen. I tillegg til renseeffekten gir slike bassenger mulighet til å fange opp eventuelle uhellsutslipp. De har også en avdempende virkning på vannføringen.

For nærmere avklaring av rammer og innhold i tiltaket kan kommunen kreve forhåndskonferanse mellom tiltakshaver, kommunen og andre berørte fagmyndigheter. Andre berørte kan også innkalles, se plan- og bygningsloven § 21-1. Eventuell overvannsproblematikk og tiltak bør være et fast tema på slike forhåndskonferanser.

Kommunen kan fastsette krav til overløp fra fellesledninger for spill- og overvann for avløpsanlegg som er omfattet av forurensningsforskriften kapittel 13. Det kan også stilles krav om for eksempel rensing, driftstid og plassering av overløp. Mange av avløpsanleggene omfattet av forurensningsforskriften kapittel 13 er kommunalt eid. Krav om overvannstiltak etter dette kapittelet kan være nødvendig for å gjennomføre tiltaksplaner knyttet til vannforskriften.

Kommunen må vurdere om tilførselen av overvann til vassdrag kan føre til nevneverdig skade eller ulempe for allmenne eller private interesser. Dette følger av vannressursloven § 8.

Tiltak som begrenser mengde og kvalitet på overvann som slippes på kommunale ledninger, kan være nødvendig for at kommunale avløpsanlegg skal overholde krav til utslipp og slamkvalitet.

Kommunen har hjemmel til å forby eller regulere påslipp av overvann fra vei og virksomheter til kommunens avløpsnett, herunder krav om sandfang med tilhørende vilkår.

Kommunens adgang til å stille krav til et påslipp er begrenset til vilkårene i forurensningsforskriften § 15A-4.

Kommunen bør unngå skader på avløpsnettet ved å innføre regelmessig tømming av sandfang. Dette tiltaket fanger opp større partikler og begrenser forurensning fra overvann, som kan ende opp i en resipient eller avløpsslam.

Det er en god regel å tømme et sandfang når omlag 50 prosent av lagringsvolumet er utnyttet. Kommunen kan skaffe seg oversikt over antall kummer med sandfang i kommunen, og hvor ofte disse fylles til 50 prosent, ved å opprette et forvaltnings-, drifts- og vedlikeholdssystem for sandkummer. Ut fra disse opplysningene kan det etableres en tømmerutine.

COWI har utarbeidet en beskrivelse av en metode/fremgangsmåte for å finne riktig tømmefrekvens av sandfangkummer ut i fra miljøhensyn, driftshensyn og forebygging av tilbakeslag, oversvømmelser og vannskader.

Kommunen er forurensningsmyndighet for lokal luftforurensning. Det fremgår av kapittel 7 i forurensningsloven.

Kommunen kan for eksempel vedta forbud mot bruk av piggdekk og regulere fartsgrenser. Et slikt forbud vil gi bedre luftkvalitet, og samtidig redusere forurensning av overvann.

Politivedtekter

Fortau, grøfter, kanaler og rennesteiner er eksempler på overvannstiltak som leder overvann langs overflaten. Slike tiltak må holdes frie for fremmede gjenstander, som steiner, løv og avfall, for å fungere. Kommunen har rett til å fastsette politivedtekter med bestemmelser om huseiers eller grunneiers plikter på steder som er bestemt for alminnelig ferdsel. Hjemmelen er politiloven § 14.

Eier av hus eller grunn mot offentlig sted sørge for at vannavløp i fortau, rennestein, grøft eller lignende holdes åpne, i henhold til normalpolitivedtekten § 4-3

Politiet er tillagt myndigheten til å håndheve bestemmelsene i vedtekten.

Vi genererer din PDF - vennligst vent

Dette kan ta litt tid