Kommunen kan, som plan- og bygningsmyndighet, bestemme at byggverk som er eller brukes i strid med senere vedtatte bestemmelser om overvann, bare kan endres i samsvar med gjeldende bestemmelser. Dette følger av plan- og bygningsloven § 31-2.

For nærmere avklaring av rammer og innhold i tiltaket kan kommunen kreve forhåndskonferanse mellom tiltakshaver, kommunen og andre berørte fagmyndigheter. Andre berørte kan også innkalles, se plan- og bygningsloven § 21-1. Eventuell overvannsproblematikk og tiltak bør være et fast tema på slike forhåndskonferanser.

Løsning for håndtering av overvann skal vurderes og avklares før rammetillatelse gis.

Kommunen skal i rammetillatelsen avklare om tiltaket kan realiseres på det aktuelle stedet i forhold til gjeldende arealplaner, fremtidig ønsket arealdisponering og øvrige ytre rammer for tiltaket, herunder avledning av overvann. Løsningen for overvann skal være sikret og i overensstemmelse med forurensningshensyn og andre hensyn.

Kommunens vurdering av hva som må avklares i forbindelse med rammetillatelsen skjer på bakgrunn av krav i arealplaner og/eller dokumentasjon som utbygger fremlegger i søknaden.

Kommunen kan ha krav til overvannshåndtering i kommuneplanen og/eller reguleringsplan, der det for eksempel stilles krav om at planlagt løsning for overvannshåndtering skal legges ved søknad om rammetillatelse og at dette skal være ansvarsbelagt ved rammesøknaden.

Videre skal kommunen som en del av saksbehandlingen vurdere om den innsendte dokumentasjonen vedrørende overvannshåndtering er tilstrekkelig. Dersom for eksempel grunnforholdene, terrengutformingen eller området er av en slik art at det er nødvendig å avklare overvannshåndteringen allerede på rammetidspunktet, kan kommunen kreve ansvarserklæringer ved rammesøknad.

Dette følger av plan- og bygningsloven § 27-2 første og femte ledd.

Regler etter bygningsdelen i plan- og bygningsloven utløses som hovedregel bare med tiltak i eksisterende bygg, se § 20-1.

Byggesaksforskriften presiserer hvilke opplysninger om overvann som skal gis i søknad om byggetillatelse.

Dette følger av byggesaksforskriften § 5-4 og § 6-4.

Eksempel på tiltak:

Dersom det søkes om byggetillatelse for tiltak som er i strid med plangrunnlag elle planbestemmelse for eiendommen har kommunen hjemmel til å avslå søknaden.

Bygningsmyndigheten har en samordningsplikt etter plan- og bygningsloven § 21-5.

Når tiltaket er betinget av tillatelse eller samtykke fra annen myndighet, eller når planer for tiltaket skal legges fram for slik myndighet, kan kommunen vente med å avgjøre saken inntil det foreligger avgjørelse eller samtykke som nevnt. Kommunen kan også gi rammetillatelse innenfor sitt myndighetsområde, med forbehold om at igangsettingstillatelse ikke vil bli gitt før forholdet til andre myndigheter er brakt i orden.

Dette følger av plan- og bygningsloven § 21-4 fjerde ledd.

Kommunen skal i tilfeller som nevnt forelegge saken for de myndigheter som følger av forskrift, hvis ikke avgjørelse eller uttalelse er innhentet på forhånd.

Andre myndigheter må innen fire uker fra oversendelse fatte avgjørelse eller avgi uttalelse. I særlige tilfeller kan kommunen forlenge fristen før denne er utløpt. Når tiltaket ikke er betinget av tillatelse eller samtykke fra andre myndigheter, kan saken avgjøres når fristen er ute. Andre myndigheter kan for eksempel være forurensningsmyndighet, veimyndighet eller brannvernmyndighet.

Byggesaksforskriften § 6-2 beskriver hvilke myndigheter som er omfattet av samordningsplikten.

Kommunen har plikt til å føre tilsyn med at tiltak gjennomføres i samsvar med gjeldende krav etter plan- og bygningslovgivningen. Kommunen skal føre tilsyn i et slikt omfang at den kan avdekke regelbrudd.

Kommunen er vassdragsmyndighet og kan gi pålegg om tiltak for å bedre infiltrasjon i grunnen, etter vannressursloven § 7 andre ledd. Formålet med bestemmelsen er å opprettholde det hydrologiske kretsløpet, og på den måten forebygge flom og oversvømmelse på grunn av støtbelastinger i ledningsnett og vassdrag.

Hjemmelen kan brukes både for ny utbygging, og for å bedre infiltrasjonen ved eksisterende bygg og infrastruktur. Det er avgjørende at infiltrasjonstiltaket kan gjennomføres uten urimelige kostnader.

I kommunens vurdering av rimelighet må det legges vekt på merkostnaden, både isolert og i forhold til de samlete utgifter ved tiltaket.

I vurderingen av hva som er rimelige kostnader kan kommunen for eksempel når det gjelder et vedtak som går ut på å avstå fra tette flater på et areal, vurdere kostnaden ved å asfaltere overflaten sammenlignet med nytte og kostnader ved tiltak som ville gjort området mer egnet til infiltrasjon.

Typiske hensyn er:

• Hva koster et permeabelt vegdekke sammenlignet med et asfaltdekke?
• Hva er kostnaden ved å anlegge og vedlikeholde et regnbed?
• Hva er kostnaden ved å anlegge og vedlikeholde et grønt tak?
• Hva er kostnaden ved å anlegge og vedlikeholde et fordrøyningsmagasin?
• Hvis det er opplagt at et infiltrasjons- eller fordrøyningstiltak vil redusere fare for oversvømmelse betraktelig, vil dette være et element som bør tas inn i rimelighetsvurderingen.

Statsforvalteren er klageinstans over vedtak truffet av kommunen. Det følger av vannressursloven § 64.

Kommunen kan kreve at ny og eksisterende bebyggelse knyttes til offentlige avløpsledninger og avløpsanlegg på nærliggende areal. Det er hjemlet i plan- og bygningsloven § 27-2 annet ledd og forurensningsloven § 23 annet ledd.

Med avløpsledning og avløpsanlegg menes ledning og anlegg for sanitært og industrielt avløpsvann og overvann, se forurensingsloven § 21.

Kommunen kan med hjemmel i plan- og bygningsloven § 27-2 tredje ledd og forurensningsloven § 23 første ledd også kreve tilknytning til private avløpsanlegg.

Bestemmelsene suppleres av plan- og bygningslovens § 27-3 og forurensningsloven § 23 tredje ledd. Disse bestemmelsene er rettet mot anleggseieren, som i tilfelle må tåle at andre kobler seg til, selv om de motsetter seg dette.

Kommunen som ledningseier kan kreve at huseiere legger om eller utbedrer sine private stikkledninger.

Kommunens hjemmel er forurensningsloven § 22 andre ledd.

§ 22 andre ledd første punktum gir kommunen hjemmel til å pålegge en huseier å legge om, separere, eller utbedre private stikkledninger i forbindelse med at det offentlige selv legger om eller utbedrer sine ledninger.

Kommunen kan med hjemmel i § 22 andre ledd andre punktum også kreve omlegging og utbedring av private stikkledninger selv om kommunen ikke foretar tilsvarende omlegging eller utbedring. Men i slike tilfeller er det et vilkår at det foreligger særlige grunner. Det kan for eksempel være grunn til å kreve omlegging eller utbedring dersom de private ledningene er i dårligere forfatning enn de offentlige, at det er en konkret lekkasje som må utbedres, at de private stikkledningene ikke ble separert da kommunene separerte sine, at det er feilkoblinger som må rettes opp eller hvor det er behov for større kapasitet på ledningen.

Kommunen kan med hjemmel i § 22 andre ledd andre punktum også kreve omlegging ved at taknedløp kobles fra det offentlige avløpsnettet. For at vilkåret om særlige grunner skal være oppfylt i slike tilfeller må kommunen dokumentere behovet for omleggingen, for eksempel fordi kommunens hovedledningsnett eller rensekapasitet står i fare for å bli overbelastet og at det er behov for å treffe tiltak for å rydde opp i dette. Dessuten må arealet som skal motta takvannet ha grunnforhold som er egnet for naturlig infiltrasjon eller ha et anlegg for oppsamling og fordrøyning av vannet. Kostnaden for huseier bør ikke bli urimelig høye.

For virksomheter anbefales det at kommunen stiller krav i påslippsavtaler eller med hjemmel i forurensningsforskriften kapittel 15A om påslipp.

Dersom kommunen trenger informasjon om tilstanden på stikkledningenfor å kunne vurdere om tiltak skal pålegges, kan kommunen med hjemmel i forurensningsloven § 51 pålegge eieren å sørge for å fremskaffe nødvendig informasjon.

Dersom det dreier seg om forurensning fra stikkledning, kan også forurensningsloven § 7 om plikt til å unngå forurensning benyttes til å kreve tiltak.

Etter hvert som tiden går vil det være behov for utskifting og vedlikehold av eksisterende bygningsmasse, herunder tilhørende tekniske anlegg som drenering eller avløpsledninger.

Risiko for at vann trenger inn i bygninger skal unngås. Det er krav om vedlikehold av drenering etter plan- og bygningsloven § 27-2 femte ledd. Vann skal avledes fra dreneringsgrøfta, slik at det ikke blir stående å trykke på grunnmur.

Kommunen kan etter samme hjemmel stille krav om at grunneiere som allerede er tilkoblet den kommunale avløpsledningen skal avlede grunn- og overvannet når de vedlikeholder dreneringen for et eksisterende byggverk.

Kommunen kan også kreve at vannet i størst mulig grad infiltreres og håndteres lokalt, med hjemmel i vannressursloven § 7.

Dersom overvann eller dreneringsvann føres mot naboeiendom, vil vannet kunne skape problemer for andre. Vannet kan for eksempel føre til vannskader på byggverk. Det kan derfor være behov for å iverksette forebyggende sikkerhetstiltak på naboeiendom for å beskytte egen eiendom.

Kommunen kan gi en grunneier tillatelse til å iverksette nødvendige tiltak på nabogrunn for å beskytte grunneiers egen eiendom mot fare for skade, etter plan- og bygningsloven § 28-3 første ledd. Bestemmelsen kan anvendes der byggverk kan bli utsatt for skade, eller for å beskytte ubebygd areal mot skade dersom det er tale om tomt for bebyggelse.

Hva som vil være nødvendige tiltak vil måtte vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle. I den grad det er nødvendig å bruke nabogrunn for utføringen av tiltaksarbeidene, kan kommunen også tillate dette etter plan- og bygningsloven § 28-3 annet ledd. Kommunen må her vurdere om det finnes alternativer måter å utføre arbeidene på før slik tillatelse gis, og om eventuelle alternativer medfører vesentlig økte kostnader.

Ansvar for og kostnadene ved tiltaket ligger i utgangspunktet på den berørte eiendom, men naboeiendommen må finne seg i at nødvendige forebyggende tiltak blir foretatt, se plan- og bygningsloven § 28-3 annet ledd.

Hvis tiltaket er nødvendig som følge av at naboen har forsømt sin plikt til å lede bort vannet eller å forebygge ras eller utglidning, kan han selv bli pliktig å betale kostnadene til utbedring og samtidig dekke eierens økonomiske tap som følge av skader og ulemper som har oppstått som følge av dette. Dette følger av plan- og bygningsloven § 28-3 fjerde ledd.

Kommunen kan pålegge eieren å treffe «nødvendige tiltak», dersom avløps- og dreneringsanlegg, herunder overvannsanlegg, etter kommunens skjønn er til ulempe for omgivelsene.

Hjemmelen til å pålegge slike tiltak er plan- og bygningsloven § 29-6 tredje ledd.

Hva som vil være «nødvendige tiltak» vil bero på en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle. Krav om tiltak må gå ut på å avbøte ulemper som følge av installasjonen eller anlegget. Omfanget av det som kommunen pålegger tiltakshaveren må være forholdsmessig.

Utgangspunktet er at den som eier anlegget og blir pålagt nødvendige tiltak, også må betale for disse. I særlige tilfeller kan imidlertid kostnadene pålegges en annen enn eier av eiendom hvor anlegg eller installasjon befinner seg, nemlig eier av eiendom som er årsak til at pålegget blir gitt.

Kommunen som ledningseier har hjemmel til å begrense, herunder nekte, påslipp av overvann fra virksomheter etter forurensningsforskriften § 15A-4. Kommunen kan, i enkeltvedtak eller forskrift, stille krav til påslipp av avløpsvann fra eksisterende og ny vei og virksomhet til offentlig avløpsnett.

Vedtaket skal begrunnes og være relevant for drift av ledningsnett og renseanlegg. Vedtaket har omgjøringsadgang, dersom kommunen ønsker å endre et eksisterende vedtak om påslipp. Vilkårene for å omgjøre slikt vedtak framgår av forvaltningsloven § 35.

Kommunen kan stille tilsvarende krav i påslippsavtaler, der slike avtaler brukes i stedet for vedtak etter forurensningsforskriften kapittel 15A.

Det er forbudt å skade offentlig veg eller å skade eller ta bort innretning som hører til offentlig veg. 

Det er normalt kommunen som har ansvaret for veier og gater i byer. Kommunen kan som vegforvalter kreve søknad om tillatelse til å lede overvann eller drensvann til veg. Vegforvalter kan, etter veglova § 57, velge å ikke tillate at overvann eller drensvann ledes til veg. Bestemmelsen må ses i sammenheng med at vegen skal kunne driftes på en måte som samfunnet er tjent med, der vegens formål er å sikre fremkommelighet på en trygg måte.

Kommunen kan ha bestemmelser for graving i kommunale veger. Kommunale graveinstrukser anses å være vilkår satt med hjemmel i veglova § 32. Instruksen kan blant annet inneholde bestemmelser om planlegging og utførelse av gravearbeider, samt drenering av veg. Instruksen bør ha konkrete krav til dybde for legging av kabler i grøfter, slik at vegforvalter kan vedlikeholde grøfter og bidra til god overvannsdisponering.

Det er viktig at gravearbeider blir fulgt opp og utført i samsvar med kommunens graveinstruks eller i henhold til vilkår gitt av vegforvalter.