I utgangspunktet bør det være tiltakshavers ansvar å vurdere hvilke metoder som er best egnet for å overholde krav om spredningsbegrensninger.

Dette er i samsvar med kravstilling etter forurensningsloven ellers der miljømyndighetene primært setter krav til grenser for utslipp og hvor tiltakshaver har ansvar for å finne egnet teknologi.

I noen tilfeller kan det likevel være nødvendig å sette krav til gjennomføringsmetode.

For sjødeponier for forurensede masser av en viss størrelse og kompleksitet, bør det derfor alltid stilles krav om at nedføring av mudrede masser til sjøbunnen i deponiområdet skjer i rør eller i annen type egnet nedføringsenhet.

Nedføringsenheten skal sikre at det er minst mulig spredning under nedføringen. For å dempe hastigheten på massene som nedføres, kan det monteres en energidreper på utløpet av nedføringsrøret.

Bruk av slik energidreper innledningsvis under deponering, for deretter å ta den bort når det ligger et en del masser i deponiet, kan være en god tilnærming for å begrense spredning.

Begrensede mengder rene og mindre forurensede masser (i utgangspunktet tilstandsklasse III og renere), for eksempel fra farledsmudring, vil i de fleste tilfeller kunne deponeres direkte fra lekter.

Dette gjelder også for stein som følger med slike begrensede mengder rene og mindre forurensede masser.

Det er viktig å på forhånd skaffe oversikt over mengde stein og andre store gjenstander i mudringsmassene. Stein skal i utgangspunktet deponeres gjennom samme nedføringsenhet som de øvrige massene.

For stein som vanskelig kan føres ned i nedføringsenheten er det to alternative håndteringsmåter:

• Deponering i sjødeponiet gjennom en egen steinnedføringslinje. Nedføring gjennom steinnedføringslinjen skal hindre oppvirvling av allerede nedførte masser.
• Rengjøring/spyling av steinen før deponering fra overflaten på egnet sted utenfor deponiområdet. Vaskevannet skal enten føres ned gjennom nedføringsrøret, eller renses før utslipp i henhold til grense gitt i tillatelse.

Hvis denne håndteringsmåten velges, må forslag til deponeringssted for ren stein, og ønsket håndtering av vaskevann, komme fram av søknaden

Stein som følger med begrensede mengder rene og mindre forurensede masser, vil i de fleste tilfeller kunne deponeres direkte fra lekter.

Dersom det er høyere saltholdighet ved bunnen i sjødeponiet enn ved mudringsstedet, vil det være nødvendig å tilsette salt for å tilpasse egenvekten av medfølgende vann til egenvekten av bunnvannet ved deponiet.

Dette vil hindre at det medfølgende vannet, og dermed også partikler, kan stige opp fra bunnen og ut av deponiområdet.

Dosering av salt baseres på overvåking av tetthetsgradientene i bunnvannet i deponiområdet.