Vernevedtaket omfatter vern av skog i åtte fylker, der 17 av områdene er nye naturreservater og 13 av områdene er utvidelse av eksisterende naturreservater. I tillegg er det vedtatt en utvidelse av Blåfjella-Skjækerfjella/Låarte-Skæhkere nasjonalpark, som utgjør det største arealet på nærmere 33,6 km2.
Totalt omfatter vernevedtaket ca. 84,8 km2 nytt verneareal, hvorav ca. 39,7 km2 er produktiv skog. Med dette er nesten 5,4 prosent av all skog og 4,1 prosent av den produktive skogen i Norge vernet.
Vernet vil bidra til å oppfylle de nasjonale målene om bevaring av et representativt utvalg av norsk natur og ivareta viktige områder for truet og nær truet natur.
Alle områdene har kommet fram gjennom ordningen med frivillig vern av skog på privat grunn, der skogeiere selv tilbyr sine areal for vern. Området Tresvika og Brattholmen ligger i sin helhet på Miljødirektoratets eiendom.
Stor variasjon og viktige områder for truet natur
Områdene som nå er vernet har stor geografisk variasjon og en rekke ulike skogtyper. De omfatter samlet sett betydelig areal med viktige naturtyper av særlig betydning for biologisk mangfold og et stort antall truede og nær truede arter. Mange av områdene har areal med rødlistede naturtyper.
Vernevedtaket omfatter spesielt mange områder med ulike utforminger av rik edellauvskog. Det er også flere områder med gammel gran- og furuskog av både rike og fattigere typer. I tillegg er det velutviklede skogbekkekløfter, brannpåvirket furuskog og områder med rike leirraviner av ulik treslagsdominans. I flere av områdene inngår arealer med flomskogsmark og gransumpskog.
Frønningen i Vestland er et usedvanlig stort og sammenhengende uberørt gammelskogområde på hele 17 km2. Store grove furutrær dominerer og det mye død ved. Enkelte av furutrærne har vært i vekst allerede på 1100-tallet.
Krokskogstupene i Buskerud utpeker seg som et særlig artsrikt område med registeringer av ca. 126 ulike truede og nær truede arter av vedboende og jordboende sopp, lav, karplanter og insekter. Flere av artene er kjent kun fra denne eller et fåtall lokaliteter. Artsmangfoldet gjenspeiler områdets store variasjon med bratte rasmarker, bekkekløfter og eldre skog med rik vegetasjon på kalkrik mark. De rødlistede naturtypene kalk- og lågurtfuruskog, kalkgranskog, høgstaudegranskog, frisk rik edellauvskog, lågurtedellauvskog og kalkedellauvskog inngår. Verneområdet har partier av den sjeldne og utvalgte naturtypen kalklindeskog, med tilhørende spesialiserte kalklindeskogsopper.
Sandbu i Innlandet er også vurdert å ha spesielt høye naturverdier. Her er det stor variasjon med rike skogtyper, kalkrike bekkekløfter med tilhørende skog og berg med høy og stabil luftfuktighet og bratte bergvegger i ulik eksposisjon. Det er forekomster av en kritisk truet og flere sterkt truede arter, deriblant elfenbenslav.
Vinstradalen i Innlandet er utvidet. Utvidelsen utfyller og styrker vernet av det store og varierte elvejuvet som er vurdert til å ha sterke nasjonale naturverdier. Vinstradalen er en sentral og viktig del av det økologiske nettverket av bekkekløfter i Gudbrandsdalen.
Sogna i Akershus inneholder sjelden natur knyttet til lavereliggende og høyproduktiv ravineskog på marin leire med sterk kildepåvirkning og store mengder død ved. Gran- og gråorskog dominerer. Det går stadig leirskred, noe som gir substrat for pionerarter på naken leire. Leirravine er i seg selv en truet naturtype. Ravinedalen langs Sogna er stor og velutviklet, og blant de mest intakte ravinene på Romerike. Sogna naturreservat grenser til Romerike landskapsvernområde, og sammen bidrar de til vern av et stort og sammenhengende ravinesystem.
De fleste områdene i Agder har innslag av ulike utforminger av rik edellauvskog og eikeskog. I mange av disse er det rødlistede naturtyper som frisk rik edellauvskog, lågurtedellauvskog og høgstaude edellauvskog.
Hvittingen og Tjuvberget i Vestfold er karakterisert av å være lavereliggende og varierte med ulike typer gammel skog. Spesielt Tjuvberget har flere rødlistede naturtyper av edellauvskog og et stort artsmangfold.