Havbruk – en næring i vekst
Havbruksnæringen vil produsere mest mulig fisk med bruk av minst mulig fôr. En effektiv drift kommer også miljøet til gode, men den stadige økningen i produksjonen gjør at de samlede miljøvirkningene likevel øker. Produksjonen har økt fra 200.000 tonn i 1994 til 1,5 millioner tonn i 2020. Norge er nå verdens største eksportør av oppdrettslaks.
Det finnes rundt 1100 havbruksanlegg langs kysten. De fleste er langs kysten fra Stavanger i sør til Nordkapp i nord.
Miljøpåvirkning fra fiskeoppdrett
De største utfordringene for næringen er rømming av laks og lakselus, som også fører til negativ påvirkning på vill laksefisk.
Fiskeoppdrett gir også utslipp av næringssalter, organisk partikler og miljøfarlige stoffer som kan forurense miljøet rundt anleggene. Plastforsøpling forekommer også fra anlegg langs kysten.
Rømt oppdrettslaks har negative konsekvenser for vill laksefisk. Rømt fisk som vandrer opp i vassdragene, og som gyter med villaksen, påvirker villaksens genetiske mangfold og produktivitet.
Rømt fisk kan også spre fiskesykdommer til villfisken.
Lakselus er et lite krepsdyr som lever i saltvann og angriper laks, sjøørret og sjørøye. Lakselusene slipper larvene sine fritt i vannet. Larvene driver med strømmen og fester seg på laksefisk. De spiser av fiskens slim og hud.
Havbruksanleggene med hundremillioner av fisk i langs kysten har vist seg å gi gode vekstvilkår for lakselusa. Det er omtrent tusen ganger mer oppdrettslaks og regnbueørret i sjøen enn villaks, vill sjøørret og sjørøye. Det gjør at det blir mye mer lakselus enn det som er naturlig.
Lakselusa har blitt en stor trussel mot villaks og sjøørret og i verste fall kan bidra til å utrydde enkeltbestander av vill laksefisk. Kun 4–5 lus på utvandrende lakse- eller sjøørret- eller sjørøyesmolt kan føre til redusert vekst og overlevelse, og 9–11 lus regnes som dødelig for de unge laksene som er på vei til havet.
Fiskeoppdrett er den største kilden til menneskeskapte utslipp av næringssalter og organiske partikler langs kysten Fra Lindesnes til Nordkapp. Utslipp av næringssalter (nitrogen og fosfor) kommer fra rester av fiskefôr og fiskenes avføring. Selv om havbruk er den største kilden, har mengden blitt halvert de senere årene.
Utslippene kan gi økt algevekst, og føre til overgjødsling i innelukkede fjordområder med grunne terskler. Utslippene kan påvirke livet på sjøbunnen fordi det kan føre til lavt oksygeninnhold. Miljøpåvirkningen er størst rett under og i umiddelbar nærhet av hvert havbruksanlegg.
Tradisjonelle sjøanlegg består av åpne merder. Det er derfor vanskelig å måle hvor stort utslippet fra et anlegg kan være. Utslipp av næringssalter og organisk stoff blir derfor beregnet ut fra fôrforbruk og mengde fisk i et anlegg.
Miljøet rundt må tåle utslippet
Det er viktig å hindre at utslippene ikke blir større enn det miljøet rundt et anlegg tåler. Derfor stilles det krav om regelmessig miljøovervåking under og i området nært anlegg i tråd med den norske standarden for miljøovervåking av akvakulturanlegg.
Dersom overvåkingen viser at utslippet påvirker miljøet for mye, må oppdretter gjennomføre tiltak for å redusere forurensningen.
Fôret til fiskeoppdrett inneholder flere uønskede stoffer, også enkelte miljøgifter. For at oppdrettsfisken skal være trygg å spise, er det satt grenseverdier for innhold av slike stoffer i oppdrettsfisken.
Det som er relevant for miljøet rundt er hvor mye av miljøgiftene fra fôret som slippes ut via spillfôr og fiskens avføring. Miljøgifter som slippes ut i vannmiljøet kan akkumulere på sjøbunnen og i næringskjeden.
Oppdrettsanlegg i sjø benytter impregneringsmiddel på nota for at den ikke skal bli tilgrodd. Normalt er det kobberimpregnering som benyttes.
Kobber inngår også i fôret som et essensielt metall for fisken. Høye konsentrasjoner av kobber er giftig for akvatisk liv og har langtidseffekter.
Utslippet av kobber kan gi toksiske effekter i sedimentet, slik at bunndyrsfaunaen ikke kan eksistere. Mangel på bunndyr til å omsette det organiske utslippet vil igjen øke forurensningen fra anlegget betraktelig.
Store kobberutslipp reduserer den økologiske tilstand i vannet, som kan begrense muligheten for fremtidig oppdrett i området.
Måle kobber i sjø
Hvis kobber benyttes ved et anlegg skal det gjennomføres målinger av kobber i sedimentene nær anlegget.
Enkelte tillatelser etter forurensningsloven har spesifikke krav til måling av kobber, eller at kobber ikke skal akkumulere i det hele tatt.
Bruk av legemidler for å bekjempe lakselus og sykdommer påvirker dyre- og plantelivet på sjøbunnen og krepsdyr i nærheten av havbruksanleggene. Behandlingen med legemidler foregår på to måter, enten via fôret eller som badebehandling. Den skjer ofte i merdene, og rester av behandlingen vil spre seg i miljøet. Bruk av brønnbåt er blitt mer vanlig til badebehnadling og da skjer utslippet vannet nødvendigvis ikke ved anlegget.
Mange hensyn må tas når legemidler brukes i fiskeoppdrett. Hensyn til blant annet miljøpåvirkninger, fiskevelferd og risiko for å få lakselus på villfisk må vurderes.
Det er derfor flere myndigheter som regulerer bruk og utslipp av legemidlene som benyttes i behandling av oppdrettsfisk.
Oppdretter har en selvstendig plikt til å vurdere forebyggende metoder og bruk av andre mer miljøvennlige behandlingsmetoder.
Fiskeoppdrettsanlegg legger beslag på arealer i sjøen og kan gi forstyrrelser i form av lys og støy fra anlegget og båttrafikk, som kan påvirke sjøfugl i området. Plastforsøpling forekommer også fra havbruksnæringen langs kysten.
Nødvendige tiltak for å redusere påvirkning
Havbruksnæringen er en lønnsom og livskraftig distriktsnæring, samtidig må driften være miljømessig bærekraftig. Næringen må også ta hensyn til fiskere, lokalbefolkning og hyttefolk og deres muligheter til å bruke havet og kystområdene.
Havforskningsinstituttet har siden 2010 på oppdrag fra myndighetene utarbeidet årlige risikorapporter for norsk fiskeoppdrett for å bedre kunnskapsgrunnlaget om hvordan næringen påvirker havet.
Tiltak mot rømming av oppdrettsfisk
Fiskerimyndighetene og oppdretterne har en visjon om null rømming av oppdrettsfisk, men det har vist seg vanskelig å nå dette målet. Det føres statistikk over innrapporterte rømningshendelser fra oppdretterne, som er tilgjengelig Fiskeridirektoratets nettsider.
Forskrift om krav til teknisk standard for flytende akvakulturanlegg (Nytek-forskriften) stiller krav til utforming og drift av oppdrettsanlegg for å redusere risiko for rømming av oppdrettslaks. Forbedrede driftsrutiner, bedre anlegg og en best mulig plassering av anleggene bidrar til å redusere rømmingen.
Et nasjonalt overvåkingsprogram for å beregne innslaget av rømt oppdrettslaks i vassdrag ble opprettet i 2014. Hvis overvåkningen viset et innslag på mer enn ti prosent, skal tiltak iverksettes.
I 2021 ble det fisket ut rømt oppdrettsfisk i 22 elver.
Pålagt å bekjempe lakselus
Oppdretterne er pålagt å bekjempe lakselus når lusemengden har nådd et gitt nivå, men flere av kjemikaliene er også giftige for krepsdyr som lever rundt anleggene.
At lakselusa har utviklet resistens mot de vanligste og mest effektive kjemikaliene, er også blitt et problem. De siste årene er det derfor tatt i bruk alternative metoder for lusebekjempelse, som eksempelvis bruk av rensefisk, ferskvann, varmt vann, spyling og så videre. Det har også blitt tatt i bruk flere metoder som kan redusere påslaget av lakselus i merdene, som for eksmpel skjørt og nedsenkede traktmerder. Dette har gjort at bruken av lakselusmidler har gått ned.
Metoden med bruk av rensefisk er problematisk, fordi mesteparten av rensefisken dør i merdene. Viltfanget rensefisk har også blitt flyttet over store strekninger, noe som utgjør fare for spredning av sykdommer og genetiske endringer av leppefiskpopulasjonene.
I 2019 ble det innført strengere regler for lusebehandling, spesielt i nærheten av rekefelt og gyteområder for torsk.
Gode fôringsrutiner og overvåking av miljøforholdene
Bedre fôringsrutiner har ført til at utslippene per tonn produsert fisk er redusert, sammenlignet med da næringen var ny.
Åpne havbruksanlegg i sjø har ingen rensing. For å sikre at området rundt anlegget ikke blir overbelastet, er oppdretter pålagt å overvåke bunnpåvirkningen under og rundt anlegget regelmessig. Metoden for å overvåke må være i henhold til Norsk Standard for miljøovervåking av akvakulturanlegg.
I tillegg kan statsforvalteren pålegge annen miljøovervåking som eksempelvis overvåkning av påvirkninger i strandsonen og konsentrasjon av miljøgifter og kobber.
Oppdretter skal rapportere inn resultater fra miljøundersøkelser som så vurderes av myndighetene.
De siste årene har myndighetene begynt å stille krav om mer omfattende miljøovervåking av området under og rundt oppdrettsanleggene. Dette gir både oppdrettere og forvaltningen mer kunnskap, slik at det blir mulig å sette inn tiltak før miljøet tar skade.
Særlig beskyttelse for viktige fjorder og vassdrag
For å gi de viktigste laksebestandene særskilt beskyttelse ble det i 2007 opprettet 52 nasjonale laksevassdrag og 29 nasjonale laksefjorder.
I de nasjonale laksevassdragene vil det ikke være tillatt med nye tiltak eller aktiviteter som kan skade villaksen. Gjennom forskrift er det vedtatt at det ikke skal etableres nye matfisk- eller stamfiskanlegg for laksefisk i nasjonale laksefjorder og nasjonale laksevassdrag.
Regulering av legemidler
Mange hensyn må tas når legemidler brukes i fiskeoppdrett. Hensyn til blant annet miljøpåvirkninger, fiskevelferd og risiko for å få lakselus på villfisk må vurderes.
Det er derfor flere myndigheter som regulerer bruk og utslipp av legemidlene som benyttes i behandling av oppdrettsfisk.
Utslipp etter legemiddelbehandling er bare tillatt dersom behandlingen er foreskrevet av autorisert veterinær eller dyrehelsepersonell, og behandling skjer som foreskrevet.
Miljødirektoratets rolle
Forurensningsloven regulerer utslipp og avfallshåndtering ved oppdrettsanlegg. Statsforvalteren og Miljødirektoratet har ulike roller og ansvar når det gjelder regulering av havbruk.
Statsforvalterens myndighet etter forurensningsloven følger fylkesgrensene og strekker seg ut til 12 nautiske mil utenfor grunnlinjen.
Utenfor dette området er Miljødirektoratet forurensningsmyndighet for havbruk, og er den som vurderer eventuelle søknader om tillatelse.
Naturmangfoldlovens prinsipper legges også til grunn. Kravene i vannforskriften vurderes også.
Havbruksanlegg for fisk i sjø er som hovedregel tillatt etter forurensningsloven uten egen tillatelse hvis anlegget er klarert for drift etter akvakulturloven. Det er satt minstekrav til miljødokumentasjon når det søkes om å etablere eller utvide et anlegg. Miljødokumentasjonen blir brukt for å vurdere om havmiljøet rundt anlegget vil tåle mengden fisk, om anlegget er plassert best mulig for å spre og redusere akkumulering av organisk materiale og for å følge opp miljøpåvirkningen fra driften av anlegget i ettertid. Statsforvalteren setter forskriftsfestede standardvilkår for havbruk og kan unntaksvis kreve enkeltsaksbehandling.