Slåttemyr – en sterkt truet naturtype

Med slåttemyr menes myr med vegetasjon som er betinget av langvarig slått og som fortsatt bærer preg av slåtten.

Regelmessig slått gjennom hundrevis av år har formet slåttemyrene. Utmarksslåtten var sentral i det tradisjonelle jordbruket i Norge i lang tid, og myrene var blant de viktigste slåttearealene.

Det var de relativt kalkrike jordvannsmyrene med bra gressvekst som var de viktigste områdene å holde i hevd, og som ble ryddet for kratt og slått med ljå.

Da utmarksslåtten opphørte som driftsmetode, begynte mange av myrene å gro igjen, med busker og andre arter som utgjør mer høyvokst og tett vegetasjon.

Slåttemyra kan preges av slåtten i flere år etter at man har sluttet å slå. Derfor er det fortsatt mulig å restaurere og skjøtte mange av områdene også når de har begynt å gro igjen.

Slåttemyrene representerer en viktig del av natur- og kulturarven vår. Ved flere slåttemyrer kan man fremdeles finne rester av høyløer – bygninger som blant annet ble brukt for å holde høyet tørt.

Slåttemyr er hjem for sjeldne arter

Artssammensetningen i slåttemyrene varierer med hvor kalkrik og fuktig jorda er, og hvor godt slåttemyra er holdt i hevd. Typiske arter på en slåttemyr er arter som liker slått og fukt, for eksempel myrstjernemose, hårstarr, gulstarr, breiull og bjønnbrodd.

Kalkrike slåttemyrer er særlig kjent for sine vakre og sjeldne orkidéer, deriblant flere marihandarter. Slåttemyr er også viktige trekk- og hekkeområder for fugl, som for eksempel dobbeltbekkasin.

Slåttemyrer har gjerne jevn og slett struktur uten mye tuer og busker. Dette er kjennetegn vi kan bruke, sammen med lokalhistorie og kulturminner, for å finne ut hvor det tidligere har vært slåttemyr.

Slåttemyr gror igjen, grøftes og bygges ned

I løpet av første halvdel av 1900-tallet skjedde det store omlegginger i jordbruksdriften i Norge. Den tradisjonelle ljåslåtten på slåttemyrene avtok gradvis, og hadde stort sett opphørt rundt 1950.

Kunstgjødsel og mer produktive gressorter ble etter hvert vanligere i bruk på innmarka, og da var det ikke lenger behov for den arbeidskrevende utmarksslåtten. I dag blir bare et fåtall myrer slått.

Den største trusselfaktoren for slåttemyrene er gjengroing, men også grøfting og nedbygging, tilplanting og oppdyrking har påvirket eller ødelagt områder av slåttemyr.

I Norsk rødliste for naturtyper 2018 er slåttemyr i lavlandet er oppført som kritisk truet (CR), og slåttemyr i andre deler av lander som sterkt truet (EN).

Skjøtsel og restaurering av slåttemyr

I 2009 ble det utgitt en handlingsplan for slåttemark og slåttemyr, som et verktøy i arbeidet med å ta vare på disse sjeldne naturtypene. Målet med planen er å få de mest verdifulle områdene i skjøtsel. Fra 2023 blir innsatsen for å ta vare på slåttemyr viderført gjennom en egen handlingsplan utarbeidet for denne naturtypen. 

https://www.miljodirektoratet.no/ansvarsomrader/arter-naturtyper/truede-arter-og-naturtyper/handlingsplaner-for-utvalgte-naturtyper/handlingsplan-for-slattemyr/

Mellom 40 og 50 slåttemyrer utenfor verneområder blir skjøttet av grunneiere, med støtte fra miljø- eller landbruksforvaltninga. Rundt 10 slåttemyrer i verneområder blir skjøttet av forvaltningen. 

Det er behov for å få flere slåttemyrer i skjøtsel for å ta vare på naturtypen og det store artsmangfoldet som hører til dem, og Miljødirektoratet jobber med en handlingsplan for slåttemyr med dette som et viktig mål.

Slåttemyr ble vedtatt som utvalgt naturtype i 2011. Det betyr at slåttemyr har fått bedre beskyttelse mot trusler som nedbygging og oppdyrking, og skal prioriteres høyt i fordelingen av tilskudd til tiltak.

I dag kan man søke om tilskudd til skjøtsel av slåttemyr, både gjennom miljøforvaltningens tilskuddsordning og landbrukets miljøvirkemidler.

Riktig skjøtsel er viktig for å ta vare på slåttemyra og arter som lever der:

• Slåtten gjøres med ett eller flere års mellomrom, avhengig av produksjonen på slåttemyra. Slåtten bør foregå på sensommeren, slik at plantene på slåttemyra får satt frø før de blir slått.
• Slåtteredskap bør være lette maskiner som tohjulstraktor, eller som på gamlemåten – med ljå. Graset skal helst tørkes på bakken, før det rakes sammen og fraktes bort. Tidligere ble graset ofte satt til tørk i stakk, eller bakketørket og lagret i høyløer i utmarka før det ble kjørt bort med hest og slede vinters tid.
• Beite er som oftest ikke et godt alternativ til slått som skjøtselsmetode på slåttemyr, fordi myrene er sårbare for tråkk og andre påvirkninger fra beitedyrene. I begrensede perioder og med lavt beitetrykk kan man i enkelte tilfeller bruke beitedyr i de tørrere myrkantene.
• Gjødsling, grøfting og andre skadelige inngrep må unngås.

Veiledning:

https://www.miljodirektoratet.no/ansvarsomrader/arter-naturtyper/truede-arter-og-naturtyper/forvaltning-av-den-mest-trua-naturen/

https://www.miljodirektoratet.no/ansvarsomrader/arter-naturtyper/truede-arter-og-naturtyper/oppfolgingsplan-for-trua-natur/