Fremmed art
---
Mest mink langs kysten
Mink ble innført til Norge på 1920-tallet for pelsdyrfarming. Etter både å ha rømt og blitt sluppet ut, er minken nå etablert i naturen med livskraftige bestander i alle deler av landet.
Minken lever ved vann. Den holder til langs bekker, elver, innsjøstrender og i våtmarker, i tillegg til i kystlandskapets fjorder og skjærgårder. Tettheten av mink er høyest langs kysten, fordi den finner mest mat der.
Minken er et generalistrovdyr, det vil si at den tar mange forskjellige byttedyr. Den spiser både fugler, fisk, små pattedyr, krypdyr (firfisler og slanger), amfibier (frosk og salamander) og virvelløse dyr (for eksempel kreps og småkrabber).
På grunn av minken har bestandene av flere andre arter gått ned. Det gjelder særlig sjøfugl som hekker på bakken.
Mink er klassifisert som en art med svært høy risiko i lista over fremmede arter fra 2018. Den finnes i alle landets fylker, men ikke på Svalbard
En trussel mot flere sårbare arter
Minken er en trussel mot flere sårbare norske arter og mot produktiviteten i naturen. Den kan påvirke bestandene av de dyrene den lever av på en svært negativ måte. Dette er særlig godt dokumentert for sjøfugl på øyer og holmer.
Bestander av bakke- og hulehekkende vann- og sjøfugl rammes særlig sterkt. De kan også forsvinne helt fra områder med mink. På denne måten trues verneformålet i flere sjøfuglreservater.
Det er også funnet negative effekter av mink på smågnagerbestander, frosk, edelkreps og på elvebestander av ørret.
Handlingsplan mot mink
En handlingsplan er laget for å samordne og styrke innsatsen mot mink, slik at vi lykkes bedre med ta vare på viktige naturverdier. Handlingsplanen skal også legge grunnlag for læring, både fra vellykkede tiltak og de som ikke fungerer så godt.
Det lokale engasjementet mot arten er sterkt rundt om i landet. Kombinasjon av lokal innsats og offentlig planmessig bekjemping kan gi gode resultater
Statens Naturoppsyn bekjemper mink i utvalgte verneområder for sjøfugl. Dette skjer etter prinsipper i handlingsplanen. Bekjemping og etterkontroll viser at mink kan fjernes fra øyer og holmer i tilstrekkelig grad til å bedre lokal hekkesuksess og bestandstall for sjøfugl.